Hellas, Hellas, Hellas.. Etter én uke der nede, har jeg tusen ting å si om landet. Vakkert. Det er det første jeg vil si. Landet er utrolig vakkert. Det kan ha noe med at sola alltid skinner på dets vakre åser og oliventrær, eller så har bare grekere god peiling på utseende og fasade. Også er det rolig. Grekerne er ikke rolige, de snakker ikke rolig og de styrer fælt for at du skal være fornøyd, men likevel så henger det en litt søvnig og behagelig atmosfære rundt dem. De kan stresse så mye de vil, og likevel så er det ikke stress. Så fort vi viser det minste lille tegn på angst/fortvilese/rastløshet, ser de bedende på deg og sier; "relax relax, always time, relax". De kan skynde seg så mye de vil de, men de bruker likevel alltid lang tid. Og de har
alltid tid til å bruke tid. Uvant.
Utsikt fra hotellet
Jeg har hatt én uke med utrolig behagelig ro. Det er vel det normale folk ville kalle å slappe av, men jeg er veldig lite kjent med det begrepet, da jeg alltid er rastløs. Jeg satte meg på toget i fra Bergen til Oslo ti over fire, tirsdag ettermiddag. Togturen var lang, som alltid, men ikke så slitsom siden det for en gangs skyld ikke var natt. Da kunne jeg sitte å se på naturen og koble ut med musikk (jeg oppdaget selvfølgelig fort at jeg hadde glemt å laste noe særlig musikk opp til mobilen min, og kan nå alle de 20 sangene grundig utenat). Når jeg ankom Oslo kvart på tolv om kvelden var det bare for å sove nøyaktig to timer, for så å komme seg på en buss kl fire og sette snuta mot Rygge (heia koselige Rygge flyplass som alltid har orden og oversikt, de gangene jeg er der). Flyturen tok ikke veldig lang tid, brått var vi i Thessaloniki. Jeg har aldri vært i Hellas før, og jeg har spesielt aldri vært i en gresk storby, og jeg har veldig spesielt ikke kasta meg på den lokale bussen og funnet fram på første forsøk, selv om ingen egentlig skjønte hvor vi skulle eller kunne fortelle oss hvor vi skulle gå av. Sånn kan det gikk, og etter tre bussbytter og tre timer var vi fremme ved vårt endelige feriemål Ouranopolis.
Ouranopolis er en bittebitte liten by (les: bygd) som ligger på Athos-halvøya i Halkidiki. Den er det nærmeste du kommer før grensa. Athos-halvøya er nemlig svært begrenset. Nesten hele halvøya er hellig, og det er kun enkelte priviligerte som får lov å krysse grensen inn til dette området. Disse må i tillegg være av hannkjønn. Det er forbudt med kvinner på halvøya, foruten høner som de visstnok lever av. Jada, det kan kalles rimelig sært, og ikke minst urettferdig. Her har de en hel frodig og utrolig vakker halvøy, som de kun tillater for mannfolk! Har du hørt på makan!
Kvinner har lov til å være 500 meter fra klosterne der, så dermed ble det en båttur rundt denne vakre, bortgjemte og forbudte halvøya. Her bor altså et par hundretalls munker, og de lever stort sett av det de dyrker selv. Det er svært strengt å leve på denne hellige plassen og ikke hvem som helst kan kjøpe seg en liten hule og flytte inn. De må søke om å få lov å joine fellesskapet, og deretter må de være der på en prøveperiode, som kan være alt fra ett til fem år. I denne tiden bor ikke mennene i klosterne, og kan heller ikke kalle seg munker (mener jeg å huske), men de bor ofte i huler eller i andre hus litt utenfor "klosterbyene". Når (les: hvis) de blir godkjent for permanent opphold, må de gi avkall på alt av tidligere liv og slekt. De blir isolert fra resten av verden livet ut, det er ikke snakk om å angre seg for å flytte ut. Dagen er delt opp i tre deler; åtte timer til søvn, åtte timer til arbeid, og åtte timer til bønn. Så der lever de da, disse munkene, i sine storslåtte og rike klostere.
Et av klosterne på øya
Mount Athos
Det er til å bli en smule fasinert av, denne hellige Athos-halvøya. Hva er det i dagens samfunn som lar noe sånt holde på? Hvem sier at de bare kan ta krav på denne halvøya og at ingen kvinner for entre? Men grekerne er veldig nøye med religion og dens ritualer rutiner. Det ligger antageligvis masse makt bak dette her også. Og skal vi være veldig realistiske så kan vi kanskje ikke se bort ifra at de holder et skalkeskul for en eller annen sær homseklubb.
Her har jeg altså tilbrakt ferien min. På grensa til en svært hellig halvøy, for kun å kunne stå ved grensa og titte nysgjerrig og en god porsjon misunnelig over til den andre siden. Det er ikke mye annet å ta seg til i Ouranopolis. Nevnte jeg at byen er bittebitte liten? Du kan gå rundt hele på 20 minutter og fra én kant og inn til midten klarer du ikke bruke mer enn fem. Det vil si at vi bodde veldig sentralt, og det ville du gjort uansett hvor i byen du bodde. Praktisk i grunnen, for på den måten trenger du ikke planlegge noen ting. Vi kunne for eksempel stå opp om morgenen, gå ut å kjøpe frokost, ta den med tilbake og spise den. Så kunne vi tatt med oss et håndle og solbriller og gå ned til stranda. Om noe var glemt tok det oss omtrent like lang tid å gå tilbake å hente det, som det ville gjort dersom du lå ute i din egen hage og solte deg og skulle inn en liten tur for å hente is, og kanskje bare skulle lese meldingen som kom tikkende inn på mobilen for fem minutter siden. Så greit var det. Så plutselig hadde vi tid til alt. Merkelig med det.
De er litt dumme der nede...kan du si
Denne lille byen vår har akkurat tre turistattraksjoner, hvorav den ene er båturen langs den forbudte halvøy, den andre er å gå til grensen for å se over til den forbudte halvøy, og den tredje er et tårn i byen. Dersom du ikke har klart å se hele byen før, så gjør du det i allefall på toppen av tårnet. Det vrimler ikke akkurat av turister der kan du si, hvilket var veldig passende for min del. Masse turister er alltid kaos, mas og spesielt mye oppstyr fra de innfødte slik at de får solgt mest mulig. I Ouranopolis derimot fikk vi gå veldig mye i fred. Men selv om det var få turister, skulle det ikke mangle på steder å spise. Derfor har jeg klart i løpet av mitt opphold å spise på tre forskjellige steder. Bra jobba Hilde. Men hva kan jeg si? Det første stedet vi prøvde oss på, viste seg å være det beste i den lille byen (halo vi fikk gratis dessert hver dag). Og de hadde så god mat (og forøvrig veldig MYE mat per porsjon) at vi ikke fikk oss til å prøve særlig mange andre plasser. Hver kveld ble vi tatt godt imot, måtte håndhilse på sjefen (antibac før vi spiste ja), og fikk fine komplimenter og hyggelige servitører. Jeg tok meg selv i å svare dem på skikkelig turist-vis; "I'm fine, thank you. Very nice food, thank you. Very nice town. We are staying a cupple more days. Very nice food. Thank you very much." (Jeg har mer engelsk ordforråd en dette altså. Men det ble visstnok ikke med på turen).
Mitt største, og sikkert eneste, problem med denne ferien var varmen. Den tok en smule knekken på meg, sånn midt på dagen. Jeg hadde rekord på å ligge på stranda og sole meg i hele to (!) timer. Men måtte som regel alltid hjem sånn en gang etter lunsjtid og ligge en time på senga under aircondition. Vi hadde den på konstant, på 20 grader. Om nettene, som sikkert de eneste turistene i hotellets historie, sov vi med pledd i tillegg til laken og sengeteppe. Om morgenen, til frokost på verandaen, var nok de eneste gangene det var deilig med denne varmen.
Det er mange små ting som gjør at jeg har lagt mitt elsk på Hellas. Språket deres er en ting. De snakker bokstaveligtalt gresk, og det er helt umulig å skjønne noen ting. Likevel er de enkle å kommunisere med, da de har et utrolig kroppsspråk og vilje til alltid å ville forstå. De har en hjelpsomhet som er på grensen til plagsom. Dersom det oppstår et problem, og du spør en som tilsynelatende burde kunne hjelpe, vil alle andre utenforstående straks blande seg og ville være like hjelpsomme. Men du får i det minste hjelp til slutt. Det greske skriftspråket er heller ikke til å skjønne seg på, men utrolig morsomt å lese. Jeg kan nesten hele det greske alfabetet i store bokstaver, og en god del i de små også, etter bare en uke der nede. Ellers er grekere som personer en herlig uutholdelig blanding av viktighet, prioriteringer, idiotiske løsninger og godt humør. De har, som nevnt, veldig stor respekt for religion og tradisjoner. Midt i den lille byen vår, som også var rett utenfor hotellet vårt, lå byens eneste lille kirke. Og denne passa på å klinge med sine skjærende og høylytte klokker hver morgen klokken åtte. Og litt mer (og veldig
lenge om gangen) når noen hadde dødd. Og det er viktig for grekere å møte opp. Så alle går i kirka, men ikke på likt. Bare du er til stede, kan du gjerne gå igjen etter to minutter. Kanskje sånn på omgang, slik at det alltid er noen i butikken. Også kan de aldri gå så langt om gangen. Så fem minutter inn til byens kjerne, krever en kjøretur med bilen, og parkering rett utenfor kirka. Ja, du kan tenke deg når alle har denne tanken. Det er her de idiotiske løsningene kommer inn. Grekere er late, og gidder ikke gi så mye tankekraft til sine handlinger. De skal til kirka de, og vil gå kortest mulig. Planen er å parkere rett utenfor kirka, og siden det allerede er fullt der, så parkerer de rett utenfor kirka de også. Om veien blir sperret? Hva så? Det er ikke deres problem. Men hei, det er jo bare å smile litt, så ordner alt seg. De andre kan jo kjøre rundt!
Hit, men ikke lenger
Så, etter at vi har lagt på den lille stranda, med bare ti parasoller, én time hver dag. Etter at vi har spist god mat, og god mat og enda mer god mat, og drukket billig vin, både sent og tidlig. Etter at vi har løpt fra butikk til butikk og beundret alle søte små turist-
varer suvernirer (hjemme synes jeg alle turistene er så teite som kjøper sånne), og selvfølgelig kjøpt med oss en hel del av dem. Etter at vi har kjøpt juice, som finnes i alle frukter og varianter, på søte små halvliterskartonger. Etter at vi har vært hos frukthandleren enda en gang, og flørtet litt og bedt om de søteste, rødeste, rundste nektariner. Og etter at vi har skult en siste gang over grensa (grønne av misunnelse på de to karene som skal over der snart, og deres eneste problem er at de ikke har noe sted å sove. Sov på bakken! Du får søren meg lov å komme dit å se jo!). Etter det. Så drar vi tilbake til Thessaloniki for et par netter før ferien er slutt. Litt storby må til. Selv for meg.
Apropos disse religiøse tradisjonene. Jada de har mye rart for seg. På vei tilbake, i bussen, ser jeg stadig at det er satt opp små minikappeller langs veien. De minner om små fuglekasser i grunnen, for de er satt opp på 80 cm lange pinner, eller små platåer. Og jeg sier "å, se på det søte lille mini kirke-kappellet som står der i veikanten! For et rart sted å sette et sånt..!?" og min kloke tante svarer "å, ja da er det noen som har dødd der". Ja, for de markerer virkelig steder der noen har dødd, og det er tydeligvis ganske mange som har dødd langs veien. Creeeepy.
Thessaloniki. Stor, stor by. Svært masse mennesker. Og vi er så heldige at vi får tordenvær og masse regn. Vi er så heldige at vi blir satt av helt feil av bussen, vi blir selvfølgelig tatt i kontroll med feil billett, vi (les: jeg) blir en smule dårlig, av maten kanskje? Og så er vi så heldige å bli bestjålet. Etterpå er vi så heldige at det ene passet som ble borte kommer tilbake igjen. Vi er hvertfall heldige med å ha vært på en ekte gresk politistasjon. Den er som tatt ut fra en film, der den ene betjenten som kan engelsk er en sånn kul en. Sitter der med hvis skjorte, jeans, hvite sko (alle andre har uniform) og et overlegent, men kult uttrykk i ansiktet. Han tenker antageligvis at vi er dumme. Vi også. Sånn som alle de andre idiotene som ikke klarer å passe på noen ting, eller ta ansvar for noe annet, slik at de ender opp med å ha noe hos politiet å gjøre. Men avslappet stemning er det. Der de sitter og glaner, i sine slitte stoler og pcer fra 1900-tallet. Med sneipen i munnen og ikoner av helgner på veggen. Yess.
Og vi rekker alt vi skal, selv om vi løper masse masse. Flyet mitt hjemover har avgang kl 12.00. Og noen kapitler i en god bok, og en god utredning om dyreparken i Berlin fra barnefaren og familien som sitter ved siden av meg, senere, er jeg hjemme i Norge. Kalde deilige Norge.
Jeg elsker reiseblogger. Det er kjempespennende å lese hva folk opplever, ser og finner ut av i andre land. Men jeg reiser aldri så mye, eller lenge, selv at jeg kan ha en reiseblogg. Derfor ble denne bloggposten en lang reisebloggpost, sånn for at jeg også kan leke at jeg har opplevd noe nytt og spennende. For det har jeg jo, tross alt. Jeg har bare begynt å glemme halvparten.
