Frakoblet modus

Det er ikke helt greit, selv om vi stadig får oss til å tro det, å ikke ha nett. Eller rettere sagt ikke har data. Fakta er at vi rett og slett er totalt avhengie av det. Alt av informasjon og store deler av arbeid og organisering går via en datamaskin.

Nå er det over 3 uker siden jeg sendte min kjære PC til reperasjon, og jeg har ennå ikke hørt noe fra verkstedet. De som sa det kun skulle gå to til tre uker før jeg i det minste skulle høre fra dem. Da blir jeg sånn passelig oppgitt. Enten så er det ikke bare meg som har fått krasja datan akkurat nå, sånn at det er mye kø. Eller så er feilen så stor og vanskelig at de kanskje ikke har funnet den ennå. Da håper jeg egentlig mest på det siste, sånn at det er større sjanse for at hele greia går på garantien. Det hadde passa meg ypperlig akkurat nå å ikke få en stor regning til.

Men men, dagene går da framover forde, selv uten blogging. Jeg har blogg-temaer i hodet hele tiden likevel da. Men får aldri skrevet dem inn her. Så da spørs det om ikke jeg har en god del tastetrykk i vente når jeg, forhåpentligvis, endelig får min kjære PC tilbake...

Egypt og Norge for eksempel..

Jeg gikk rundt i byen og betraktet alle menneskene som stresset rundt meg, og plasserte liksom meg selv i dette store bildet. Jeg, som mange andre, bruker svært liten tid og hjernekapasitet til å sette seg selv inn i det store samfunnsbildet. Men derimot så tenker folk flest ofte på hva samfunnet vil tenke om oss. Hvordan vi ser ut når vi går ute på gata, om det er en eller annen feil ved oss som folk kan merke seg. Det er ingen som har lyst til å gå ut å være "dum i pysjamas" eller for den saks skyld være helt utenfor mote. Alle ser jo rart på folk med rare klær og stil, folk som skiller seg ut.

Men poenget mitt ligger litt i det her; hvor mange av de som går forbi oss på gata bryr seg egentlig om hvordan du ser ut, oppfører deg eller hvilket inntrykk du gir. De fleste av oss kan jo gå under kategorien som "normale" uansett, og man må nesten legge seg virkelig inn for det for å skille seg ut blandt mengden. Så da kommer hovedpoenget; hvor mange bryr seg om alle de andre rundt seg i det hele tatt?

Norge ja. Nordmenn. Vi som har rykte på oss for å være de kalde skuldrene her i verden. Vi som ikke hilser på andre folk, vi som bare går rett forbi uten å se opp. Vi som viker unna folk som er annerledes. Det er helt sant. Og det er sikkert mange som har sagt det før, men det slo meg ganske godt i dag når jeg selv gikk nedover gata mellom alle de andre. Det er ingen som registrerer om et blått skjerf ville passet bedre enn det røde på meg. Det er i det hele tatt svært få som tenker over at jeg også går der. Jeg er jo bare en i mengden, en av alle de andre i mengden.

Og plutselig er det noen som sier hei til hverandre rett foran meg. En ung og en litt eldre gutt. De er visst gamle kjente. De har ikke så mye å si, kanskje ikke så mye til felles engang, utenom en storebror og en kompis eller noe. Men de stopper opp i noen sekunder for å si hei og høre hvordan det går. Før de raskt setter farten opp og går videre dit de skal. Det minna meg litt om Egypt, når jeg var der på ferie. Der kom folk å sa hei og prata med oss selv om de ikke kjente oss. Ja vi var turister, og da har de sånn oppførsel. Men de setter faktisk opp en oppriktig og glad mine når de ser oss. Og det gjør at vi smiler og gir ofte en glad mine tilbake. Med en glad følelse.

Det handler litt om det. At vi kanskje skulle si hei til folk, hjelpe gamle eller gi et smil til gatemusikantene. For det gjør oss som mennesker litt mer oppmuntrende til samfunnet. Da kan vi se samfunnet rundt oss, alle menneskene, og vår plass i hele systemet.

Motivasjon

Vi har så alt for lite motivasjon nå til dags. Og det er så kjedelig. Eller det vil si; det blir så kjedelig når man ikke er motivert til å være kreativ på noen måte. Jeg har på følelsen av at før var alle så flinke til heller å finne på noe enn å sette seg ned å kjede seg. Mens våre foreldre var kreative og kunne sette seg ned og strikke eller sy, eller gå ut en tur eller kanskje bake noe.

Men er det noe morro da? Det eneste som er gøy nå til dags er jo PC og TV og annen underholdning som kommer dettende av seg selv. Og når man ikke har det, eller det ikke er noe morsomt lengre, så blir alt bare kjedelig. Hva skal man bruke søndager til egentlig? Alt er stengt, all underholdning er dårlig og vennene er langt unna. Kjipt..

Nei, det er da man tar tiltak og finner på noe. Det blir vel kanskje å lage en nøye middag til en forandring eller bake noe da. Standar. Jeg kan hvertfall ikke sitte mer på PCen eller sette meg til å lese, for da kommer hodepinen.

Innlegget blir ikke så langt i dag ser det ut til, for jeg er ikke motivert til å skrive mer...

Tiden går så fort... likevel er det ingen ting som skjer..

Hvor blir det av tiden egentlig? I det ene øyeblikket kan du sitte der, uten noe spesielt å gjøre, bare rett og slett kjede deg. Mens i neste sekund har det gått to uker, med et innhold som ikke kan forklares engang. Det er jo ikke det at vi har så mye å gjøre...ikke nå så kort etter jul, men tiden bare flyr av gårde likevel. Jeg tar meg selv i hver uke å se tilbake på Mandagen, som virker som i går, mens det likevel er fredag alt.

Helg. Da vi endelig skal få sove ut, slappe av og ta igjen alt det vi ikke fikk gjort denne uka heller. Men helgene går om mulig enda raskere enn ukedagen, og visp så må vi utsette gjøremålene til neste helg. De realistiske finner fort ut at det du ikke rekker å gjøre, bare er å glemme. Men fleste parten av oss sitter igjen med et stadig jag hengende over oss med alt vi burde ha rukket. Som vi likevel aldri rekker.

Jeg er breddfull av ting jeg har lyst til å skrive om her. Ting jeg føler må skrives ned et sted. Jeg gå å tenke på ting hele dagen, sitte på bussen hjem å finne ut hvordan jeg skal få skrevet det ned, og alle detaljer jeg skal huske på. Men jeg glemmer det 90% av gangene. For så fort jeg kommer hjem så er det så mye annet jeg skulle gjort. Lage middag, gjøre litt lekser kanskje, ordne diverse ting. Og så skal jeg kanskje ut igjen etter middag, og kommer ikke hjem før sent og må stupe rett i seng. Så er den dagen borte, og bloggen glemt.

Nei, den tiden den tiden. Vi skulle hatt tilstrekkelig av den sier vi, men kanskje er det like greit å bare ta den som den er. Og innse at det vi ikke får tid til, det tar rett og slett for lang tid til at vi kan klare det, for vi har ikke mer tid. Vi må heller benytte oss av den tiden vi har, og forvalte den godt. Og så må vi heller se tilbake på tiden. Lære av feil og huske på gode minner.

Tid går jo ikke.... tid kommer..

Spennende mat

I går var jeg på Japansk resturant for første gang i mitt liv. Det var virkelig en opplevelse verdt å huske. Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk til Sushi og alle denne rare fiske-maten, men tenkte at jeg hvertfall måtte prøve litt da. Det vanskeligste var kanskje det å finne ut hva man skulle bestille av mat, men vi hadde heldigvis med oss en som hadde litt peiling, og en hel haug med anbefalinger til oss. Så vi kom i gang med et utvalg av litt forskjellige forretter.

Min forrett kalles Tempura, og besto av frityrstekt kongereke, fisk og grønnsaker. Jeg fikk litt små-sjokk med det samme, når jeg så halen på disse store ekle rekene - som jeg i utgangspunktet ikke liker, men jeg ble skikkelig positivt overrasket. Det var utrolig godt og akkurat passe til en forrett.



Hovedretten min var litt mer "safe", da jeg selv valgte nudler og kylling-wok. Den var virkelig spennende tilbredt og hadde veldig mange forskjellige smaker blandet sammen i en rett. Porsjonen derimot var en av de større jeg har vært borti på resturant, og sammenlingnet med de andre sine, så jeg orket ikke spise opp alt. Men godt var det likevel...

Jeg smakte også litt ordentlig sushi av mamma. Og her var jeg nesten mer skeptisk enn til rekene mine, da jeg ikke helt liker tanken på rå fisk. Men igjen må jeg si jeg ble positivt ovverraska. Det var faktisk kjempegodt.


Eneste som ikke var så godt var det de kaller Sake, eller risvin. Den var varm og smakte egentlig mest eddik. Men man kan jo ikke like alt vel, så konklusjonen er uansett at Japansk mat er skikkelig digg!