Hvordan det er å miste en du er glad i...

Du føler deg rar. Kan liksom ikke helt sette ord på det. Vet at det er noe som er annerledes, men ikke på hvilken måte det er annerledes.

Du gjentar for deg selv det siste du sa til denne personen. Igjen og igjen.. Hva kunne gjøres annerledes? Hva kunne gjøres på nytt? Hva gjorde du ikke? Hva rakk du ikke å si?

Plutselig blir akkurat denne personen den viktigste i hele verden. Akkurat denne personen var den snilleste, beste, søteste, morsomste, livligste, gladeste, energiske. Akkurat denne personen var for bra til å bli borte.

Også tenker du på urettferdighet. Det er ikke alltid urettferdigheten treffer deg så hardt når den rammer barn i Sudan. Det er ikke alltid urettferdigheten treffer deg så hardt når den rammer orkanofrene i USA. Det er ikke engang alltid den treffer selv om den rammer naboen din. Men den treffer. Den treffer virkelig hardt når den rammer deg selv og dine venner. Den er nådeløs. Og det er så galt at du vil skrike, sparke, vri deg løs. Forgjeves...

Også innser du fakta. Og da strømmer de triste følelsene til. Skyller over deg som vann fra et overfylt badekar. Jevnt og rolig. Og det er da du innser at du ikke er noe supermenneske. At verden ikke er et enkelt sted å være. At du ikke kan takle alt. At murene du bygger opp for å gi verden et inntrykk, ikke kan holde noe enkelt som følelser. Samtidig som det føles riktig å la dem overmanne deg. Du vet ikke hvordan du skal reagere. Men vet at det er riktig. At det er naturlig å påvirkes.

Minner. Du husker detaljer. Ubetydeligheter. Latter og smil. Opplevelser, vaner, problemer. Du husker de lykkelige stundene. De dumme ordene. Smaken av is akkurat den dagen. Dere valgte den samme. Vi skulle tatt bilde av det. Vi tok bilder av det, bare ikke alt. Bilder du ser på med vemodighet.

Hun vil aldri smile igjen. Hun vil aldri le igjen. Hun vil aldri være verdens snilleste igjen. Hun vil aldri være med i gjengen igjen. Ikke sammen med meg. Ikke sammen med familien sin. Ikke sammen med hunden sin. Hun vil aldri komme kjørende, den lange lange veien, bare for å være en del av det sosiale. Hun vil ikke trøste noen igjen. Hun var god til det.

Jeg savner deg. Jeg kommer til å savne deg lenge. Ting vil aldri bli det samme.

Men jeg skal aldri glemme..