Verden blir aldri den samme, lille Norge er merket..

Jeg har lyst til å skrive så mye, men det finnes ingen ord som er gode nok for å beskrive hva Norge har gjennomgått denne helgen. Jeg er så sint. Jeg er så skuffet. Så rystet. Frustrert og sjokkert. Og ikke minst lei meg. Så fryktelig lei meg på vegne av alle som var offer, alle som opplevde og alle de pårørende i situasjonen i Oslo og på Utøya.

Jeg har lyst til å skrive at vi lever i en syk syk verden, og at folk der ute er helt sinnssyke. Men det er ikke sannheten. Sannheten er at det er noen der ute som mangler riktig perspektiv. Det er noen få der ute som er helt blåst, som ikke eier skam, som ikke ser hvilke konsekvenser handlinger får. Også er det verden. Verden som blir helt utrolig bra når slike ting som dette hender. En verden full av sympati, støtte og medfølelse. En verden i fellesskap. Et Norge i fellesskap.

Kjære Norge, kjære ofre av bomben i Oslo, kjære vakre sterke ungdommen på Utøya, kjære pårørende, og kjære politi, leger og hjelpere. Jeg vil kondolere. Jeg vil være rystet og lei meg og sint sammen med dere. Jeg vil si hvor fantastisk tapre dere har vært. Hvor fantastisk omsorgsfulle dere har vært. Hvor fantastisk hjelpsomme dere har vært. Jeg er stolt av dere. Jeg er stolt av å være Norsk. Stolt av å se så mange mennesker gå gjennom så mye, og likevel stå oppreist. Likevel kjempe. Likevel gi så mye kjærlighet. Jeg er så stolt, og så rørt.

Dere vakre vakre mennesker der ute som opplever dette på nært hold: det er alltid håp. Det er alltid en framtid. Vi skal hjelpe dere fremover. Norge er samlet til støtte. Alt ordner seg til slutt, men vi skal aldri glemme 22 Juli 2011.

Hvordan det er å miste en du er glad i...

Du føler deg rar. Kan liksom ikke helt sette ord på det. Vet at det er noe som er annerledes, men ikke på hvilken måte det er annerledes.

Du gjentar for deg selv det siste du sa til denne personen. Igjen og igjen.. Hva kunne gjøres annerledes? Hva kunne gjøres på nytt? Hva gjorde du ikke? Hva rakk du ikke å si?

Plutselig blir akkurat denne personen den viktigste i hele verden. Akkurat denne personen var den snilleste, beste, søteste, morsomste, livligste, gladeste, energiske. Akkurat denne personen var for bra til å bli borte.

Også tenker du på urettferdighet. Det er ikke alltid urettferdigheten treffer deg så hardt når den rammer barn i Sudan. Det er ikke alltid urettferdigheten treffer deg så hardt når den rammer orkanofrene i USA. Det er ikke engang alltid den treffer selv om den rammer naboen din. Men den treffer. Den treffer virkelig hardt når den rammer deg selv og dine venner. Den er nådeløs. Og det er så galt at du vil skrike, sparke, vri deg løs. Forgjeves...

Også innser du fakta. Og da strømmer de triste følelsene til. Skyller over deg som vann fra et overfylt badekar. Jevnt og rolig. Og det er da du innser at du ikke er noe supermenneske. At verden ikke er et enkelt sted å være. At du ikke kan takle alt. At murene du bygger opp for å gi verden et inntrykk, ikke kan holde noe enkelt som følelser. Samtidig som det føles riktig å la dem overmanne deg. Du vet ikke hvordan du skal reagere. Men vet at det er riktig. At det er naturlig å påvirkes.

Minner. Du husker detaljer. Ubetydeligheter. Latter og smil. Opplevelser, vaner, problemer. Du husker de lykkelige stundene. De dumme ordene. Smaken av is akkurat den dagen. Dere valgte den samme. Vi skulle tatt bilde av det. Vi tok bilder av det, bare ikke alt. Bilder du ser på med vemodighet.

Hun vil aldri smile igjen. Hun vil aldri le igjen. Hun vil aldri være verdens snilleste igjen. Hun vil aldri være med i gjengen igjen. Ikke sammen med meg. Ikke sammen med familien sin. Ikke sammen med hunden sin. Hun vil aldri komme kjørende, den lange lange veien, bare for å være en del av det sosiale. Hun vil ikke trøste noen igjen. Hun var god til det.

Jeg savner deg. Jeg kommer til å savne deg lenge. Ting vil aldri bli det samme.

Men jeg skal aldri glemme..

Photography

Ikke mer skole denne våren, ikke mer fritidsaktiviteter for denne våren, ikke de vanlige sosiale rutinene denne sommeren, men fortsatt masse jobb. Dagene flyr, vennene drar hjem, og alle har bursdag på likt. Jeg går rundt med konstant dårlig tid. Sommeren regner bort.

Jeg fikk verdens beste gave til bursdagen min: Canon Macro objektiv. Derfor blir dette mer et bildeinnlegg.

Den siste dagen

I dag er den aller siste dagen av dette året. For i morgen blir jeg nemlig et helt år til. Enda et tall å føye på rekka. Og i dag har jeg tenkt på dette året. Og årene før dette året. Og jeg har funnet ut at jeg har gjort meg opp en ny mening om min egen alder, og min bruk av årene mine.

En gang ble jeg 18 år. Da bestemte jeg meg for at dette året skulle det skje noe. Jeg skulle komme meg opp og frem. Noe skulle forandres. Jeg hadde faktisk virkelig store ambisjoner om at jeg skulle få det perfekte liv.

Senere ble jeg 20 år. Og da bestemte jeg meg for at jeg skulle bli voksen. Nå skulle jeg endelig få noe ut av livet mitt. Gjøre fornuftige ting. Gjøre sprø ting. Reise verden rundt, eller i det minste noe som likner. Gjøre noe nytt. Gjøre noe spennende. Flytte til et nytt sted. Gjøre karriere.

Da jeg fylte år i fjor, bestemte jeg meg for noe av det samme. Nok en gang, skulle jeg bli et bedre menneske, få et fantastisk spennende liv, og nyte mine unge år til det fulle.

Og i dag innså jeg at jeg igjen ønsket meg det samme. Mitt kommende år skal bli perfekt. Også tenkte jeg, at jeg ikke ønsket meg det likevel. Ikke denne gangen. Denne gangen ønsker jeg at alt skal bli sånn som det er. Jeg har nemlig innsett at jeg fikk de forandringene jeg ønsket meg. Jeg har bare ikke merket dem. Jeg har tatt lappen, jeg har reist masse, sett masse, gjort masse sprøtt. Jeg flyttet helt til Bergen, helt for meg selv, og jeg ble voksen av det. I hvertfall på noen områder. Jeg har fått nye mennesker inn i livet mitt. Nye ferdigheter. Nye gleder og nye sorger, selvfølgelig. Jeg har kommet meg opp og frem.

På bursdagen min i fjor, hadde jeg min første legetime på Voss Sjukehus. Og halvparten av dette året har faktisk gått med til å operere den dumme tåa. Om ikke det er forandring, så vet ikke jeg. Den resterende halvparten har gått med til å bli kjent med masse nye folk, reist til nye steder, hatt diverse rare opplevelser, kommet meg ut av kniper, og planlagt morsomme ting. Jeg har besøkt gamle venner. Jeg har fått meg bedre jobb. Jeg har vært lei jobben min. Jeg har elsket jobben min. Jeg har fått tilbake to gode venner, etter at de flyttet til Bergen. Jeg har gått på fjellet. Jeg har vært på fest. Jeg har ledd så jeg har grått. Jeg har gått rundt i våte sko én gang for mye. Jeg har mistet bussen. Jeg har gått på krykker på glattis. Jeg har overvunnet mye av sykehusfrykten min. Jeg har opplevd hvit jul. Jeg har sett familien. Jeg har kost meg. Jeg har kjedet meg. Jeg har oppnådd noe.

Jeg er rett og slett fornøyd. Og i dag er siste dag av dette året. I morgen blir jeg ett år eldre, og jeg gleder meg til å fortsette som før..


(..og kjære bloggen: i mitt neste år skal jeg bli mye flinkere til å blogge..)

Mitt mørke..

Mørket er det som kommer tettest inn på mennesket. Smyger seg inn, tetter alle gliper med lys mot huden. Omslutter oss totalt.

Alle kjenner mørket.
Mørket kjenner oss.

Lyden av mørket. Var, skarp, intens.
Mørket gir lyden retning.
Lukten av mørket. Sterk, presis og annerledes.
Mørket gir lukten mening.

Følelsen av mørket. Den fanger alle mine dype følelser. Holder meg fast til redselen. Gir rom for sorgen. Slipper løs fantasien. Åpner for lengselen. Utfordrer kjærligheten.

Mørket kan være dypet. Så dypt som du bare kan tenke deg. Så dypt at du aldri vil komme ut. Så dypt at det ikke engang finnes noe håp. Men mørket kan også være friheten. Tryggheten. Der du kan skjule alt. Der ingen noen sinne vil finne deg. Der du ikke vil finne noe. Totalt ro, og ingen ting annet enn mørkt.

I mitt mørke kjenner jeg ingen ting. Pulsen slår og slår. Sakte. Kontrollert. Og alt er uendelig stort.
I mitt mørke stenger jeg alt ute. Trekker pusten og nyter stillheten, men finner uroen etter alt som mangler. Friheten går hånd i hånd med ensomheten. Bare lyset kan føre dem fra hverandre.

Mørket er enkelt, lyset er vanskelig. Mørket er ro, lyset er kaos. Mørket er redsel, lyset er beskyttelse. Mørket er blinde, lyset er øyne. Mørket er ro, lyset er liv. Mørket er kaldt, lyset er varmt.

Mørket er meg... og lyset er deg...