Jeg deltar på utfordringen til Caroline, der man får et hvilket som helst tema, gitt av en av de andre, og skal skrive et blogginnlegg om dette. Det passet perfekt med litt inspirasjon nå, da jeg mer eller mindre har hatt skrivesperre siden mai. Jeg fikk temaet fjell, drømmetema spør du meg, og her er mitt bidrag. Alle bidragene til denne utfordringen ligger her.
Fjell. Stort, høyt, episk. Bratt, glatt, farlig. Fjellet er det ene stedet der du kan se klart, selv i tåke. Ingen ting er så stødig og fast som fjellet. Bare du kommer høyt nok opp, får du en oversikt over alt. Klarhet i kaoset som befinner seg der nede. Og alt er langt langt borte. Lydene, luktene, folkemengdene. Du hører likevel. Du hører fuglene, lyden av naturen, vinden som stryker en klynge med lyng over hårtuppene. Du hører din egen pust, og selv pulsen høres godt. Men bare på en fin måte. Den gir et tegn om at du klarer dette. Du har styrke nok til å bestige et fjell. Komme deg bort fra alt. Opp og fram i verden. Ja, for det er nesten hele verden du ser når du kommer på toppen. I det minste følelsen av verden. For du kan se mer enn det som er menneskelig. Du kan se lengre enn du trodde dine øyne kunne mestre. Du kan se alt samlet til ett lite sted, det som til vanlig er gater og bygninger og båthavner som strekker seg fra A til overalt. Og alt henger på grep. Sammenhengene ligger der som rett linjer fra bydel til bydel. Eller så ser du andre vei, og da har fjellkjedene knyttet kjærlighetsbånd og ligger side om side i perfekt harmoni. Noen høyt oppe og noen lengre nede.
Også er alt annerledes. Fjellet er et helt annet sted på jorden. Det er noe for seg selv, noe eget, som ikke riktig kan beskrives, men som må oppleves. Og som oppleves så sterkt at det påvirker mennesker i stor grad. Noen blir verdensmestere, andre blir friske, og noen blir glade. Bare enkelte bortskjemte tenåringer avskyr fjellet som pesten, og klager over gnagsår og svetteringer og dårlig hårspray. Men de lyver litt, for de klarer ikke helt å ikke bli imponert over den roen, den skjønnheten og den mestringsfølelsen fjellet tilbyr. Det er så massivt, det er så mye større enn et lite menneske kan fatte. Og lille Norge er dekket av dem. Det er dekket av det som gir fred, ro og frihet. Og selvfølgelig skiheiser, hytteliv og isbreer. Men likevel. Skjønnhet. Indre skjønnhet.
Fjellet er ikke vakkert. Fjellet er grått, trist og kjedelig. Uten perfekte former, gjerne krunglete og tunge, og dekket av store steiner. Det er ikke fjellet som gir den vakre naturen. Fjellet er ikke arenaen, men amfiet. Det er det du ser rundt som gjør det hele vakkert. Det fjellet gir deg muligheten til å se. Kontrasten mellom spisse fjelltopper og en lys blå himmel, der et bratt stup flerrer opp sammenhengen og bukter seg nedover så bratt og så dypt at svimmelheten tar deg. Fargene som er så intense og detaljerte fordi de ikke er dekket med et lag av eksos og alminnelighet. Solen større enn den aldri før har vært. Langt langt bortover med detaljer, åpent landskap og mose. Perspektiv. Du er høyere enn trær, og ett skritt fram er like langt som to centimeter, og vann kan fly samtidig som snøen aldri helt smelter. Og du vet hvor du er, du er på vei opp. Og du skjønner hva som er ned. Og hele tiden blir du truffet av små slag med uforståelige inntrykk. For mye, for stort, for vakkert. Storslått og annerledes. Inntrykk de reiser verden rundt for å få en liten smakebit av, der de sitter sammenpresset i en vogn på vei opp til Fløifjellet. Det kan ikke måle seg, men det sier noe om hvor spektakulært alt er. Om bare verden aldri kommer helt opp hit. La lydene bli igjen et annet sted.
Foto: Eget
Naturkreftene. Ordet får en mening. Mennesket blir satt på plass. Du kan ikke rå over alt og alle. Pass deg! Trå støtt og varsomt, og gjør det ordentlig. There are mountains in our way, but we climb one step every day. Fjellet er hindringer. Det er strev og utholdenhet, det er meningen at du skal bli satt på prøve. Det er meningen at ikke alt skal komme enkelt. Vi skal ikke få, vi skal fortjene. Vi skal jobbe for det. Motivasjon. Og så kommer roen. Totaliteten. Den episke stemningen.
Pulsen synker og tiden står stille. Du får ryddet opp i tankene, løsnet opp i problemene og tatt store drag av frisk luft. Før du finner veien ned igjen, tilbake til livet.
