Påsken i år er...

...solskinn og morgenrush. Stigende varmegrader. Ro. Ferie. Lys.

Folk som har ferie, påskeferie, men som ikke har det likevel fordi de har hundre ting de må forberede til ferien. Alt de må kjøpe. Påsken er tradisjon. Stemning. Man må ikke glemme noe.

Grønt lys, som jeg glemmer å se. Men det gjør ingen ting det.. vel? Vi har da god tid. Tid til å nyte frisk luft. Ingen arbeidsoppgaver. Ingen stressende rutiner. Bussene går bare på lørdag, hver dag. Byen er vasket grundig mer enn én gang denne vinteren. Nå er den ren, og tørr. Og vårlig. Med alle blomstene på.

Krim. Gåten på melkekartongen tok 2 sekunder å avsløre, så det må nok flere sider til. En hel bunke krimbøker. Med skjerf, te og benken ute.

Solbriller. Endelig! Og ingen harry-tur til Sverige. Men svensk påskeegg fikk jeg i posten likevel.

Spill. Stekte pølser. Fjelltur. Åh, herlige fjellet.

Påsken i år er mye, men ikke alt. Påsken i år er Bergen by, og ikke hyttetur. Påsken i år er masse tid. Utkobling.

Glad påsk!

In a moment...

De er ikke engang helt gjennomvåte. Det hadde jeg ikke regnet med. Ikke enda, men de blir det snart. Skoene klarer aldri å holdet vannet unna. Eller det er kanskje jeg som ikke klarer å holde vannet unna. Jeg som er så vågal, selv om jeg vet så alt for godt. Hvem trenger støvler. Vanntette sko, når de fineste, de beste, er de jeg vil ha i dag. I dag vil jeg ha tøyskoene. I regnet.

I told you to be patient....

Uten paraply. Men det gjør ikke lenger noe at maskaraen renner. Det er mørkt der ute, og jeg kjenner ingen. Alle løper, alle prøver de å flykte fra det unngåelige. Det er menneskelig å ikke være rasjonell. Vi gjør det første som faller oss inn, det vi ønsker mest. Vi løper. De løper. De huker seg ned, men vannet treffer dem likevel. Også løper de, som krokete dyr over plassen.

Theres nothing left to say when its over...


Hjemover er ingen steder, bortover er en retning. Sånn som det er når du egentlig ikke ville det likevel. Når det beste likevel bare hadde vært å sove. Sove fra alt. Glemme. Gjemme. Unngå. Det er da jeg føler meg mest alene sammen med andre. Jeg får være i fred når det er så mange mennesker rundt meg at de ikke ser. Og det regner. De har ikke tid til å bedømme. Eller klandre. De kan ikke le av meg, men jeg kan le av dem.  Smile av det rare de gjør. Det de sier etter at de har kommet seg i skjul for vannet, vinden. Det eneste fokuset er på hvor bra det gikk å komme seg unna. De klarte det denne gangen også. Om de bare hadde visst at huden faktisk tåler vann. Går ikke i oppløsning. Det er vanskeligere enn de trodde.

Breaking up the bridges....

Jeg skal konsentrere meg. Vente, lytte. Fange øyeblikkene gjennom en linse. Ikke 18-55 mm denne gangen. Le av det vi gjorde, gråte av det vi burde gjort. De skal aldri få tiden tilbake. Jeg skal alltid huske den. Men om du ville spurt meg, har jeg ikke sett. Ikke gjort. Jeg hadde ikke tenkt at det skulle ta så lang tid. Men planen er ikke det samme som realiteten. Umenneskelig rasjonell.

I'm like the new outsider...


Det er på tide å tenke på nytt. Gjøre noe annet. Finne den retningen som er hjem. Eller burde være. Lukke øynene og leve. Smile til dagen. Natten, og maskaraen renner.

There's a possibility...


Og skoene var ikke engang gjennomvåte.

Om å være litt fornøyd

Det er av og til artig og sette noen skråblikk over folks tankegang. Jeg blir nemlig stadig overrasket over hvordan folk klarer å tenke, og dertil oppføre seg. Fra før av visste jeg selvfølgelig at verden er grusom, folk er slemme og urettferdighet er et faktum. Men, det er stadig noen som topper kaka.

Som student, så får man ofte typiske studentstillinger på butikker. Og er du student selv, så kjenner du mange andre som også jobber i butikk. Og det er i butikkene det skjer. Og siden det er mennesker vi er (de fleste av oss hvertfall, ifølge filmen "I am number four" ser visst enkelte romvesner ut som mennesker), så er det naturlig at vi klager over kundene våre. Har man noe å klage på, så klager mann. Og disse kundene gir oss grunn til å klage, bare så det er sagt.

Jeg og min kjære venninne diskuterte fenomenet takknemlighet her om dagen. Det skulle ikke gå an å være så misfornøyd med enkelte ting. Ho jobber i blomsterbutikk. De selger blomster. Alle liker blomster. De lukter godt, ser fine ut og er pyntelige. Da kan du jo begynne å lure litt når det kommer kunder inn i butikken og forteller at de har fått en blomst i gave, og om ikke de kan få en ny? Du skjønner, det var ikke akkurat den blomsten de ville ha. De likte den ikke så godt. Den passa ikke inn med tapeten. Feil farge. Den luktet feil. Og resten av historien sier seg selv.

Jeg blir mer enn litt oppgitt. Klarer vi ikke lengre være fornøyd med noen ting? Her har folk brukt masse penger på en blomst til deg, de har lagt en tanke bak blomsten (forhåpentligvis), de har gitt deg noe fint for å gjøre deg glad. De har gitt deg en enkel blomst for søren, også er du ikke fornøyd fordi det er feil!!? Sett denne konteksten inn i resten av verden. Japan sliter, mens her hjemme sitter vi og klager på feil type blomst. Folk lever i diktatur, mens her hjemme sitter vi og klager  fordi vi ikke kunne velge akkurat den blomsten vi ville ha. Folk ville spist blomsten til middag dersom den ikke var giftig, bare fordi det kunne mette litt, mens her hjemme sitter vi og synes blomsten har feil farge. Går det an?

Jeg skjemmes litt over mitt eget land, og eget folk, om dagen. Om ikke alle bare kunne skjerpe seg?

Almost Alice

Jeg er inne i en periode der jeg tror jeg prøver å ta igjen alt det jeg gikk glipp av i høst. Å sitte inne i 2 måneder uten å kunne gjøre noe særlig vettugt, var ikke kjempegøy. Jeg så Senkveld hver fredag, og Skal vi Danse hver lørdag. Jeg leste blogger opp og i mente, og kom virkelig inn i en verden der man bare trenger å sitte foran én skjerm, på ett sted, og kommunisere med masse mennesker som gjør akkurat det samme som deg. Og det ble sosialt, på sitt vis. Et spennende tidsfordriv.

Men nå er jeg ikke helt personen til å sitte stille. Jeg er den som går ut og prøver å være sosial, eller tar en tur på fjellet, eller går på spinning. Den som møter opp på skolen fordi man kan være sosial i lunsjen, og den som alltid kan ta ekstravakter på jobb. Jeg pleier å ha fullt opp til vanlig. Nå har jeg fullt opp pluss. Jeg er kjemperedd for å gå glipp av ting, kjemperedd for å sette meg ned å ta en rolig kveld, kjemperedd for å miste det gode været til en tur i fjellet. Jeg mistet alt for mye av det i høst. Så dagene går veldig i ett, for å si det mildt. Jeg er her og der og overalt, og aller minst hjemme.

Og bloggen er nedpriorietert. Bloggverdenen er vanskeligere å henge med på om dagen. Internett generelt er noe jeg bruker lite av min tid på. Man kan jo ikke ha tid til alt. Men det kommer seg etterhvert.

Det jeg egentlig skulle skrive om, sånn kort og greit, er at det hender likevel jeg tar en liten pause. Sånn på kvelden hvertfall. Og da er min nye avkoblingsfavoritt å sette meg ned i sofaen med en bok, og høre på soundtracks. Soundtracks fra eventyrlige filmer er de som har best effekt. For disse sangene har stemning som passer godt inn når man leser bøker og skal leve seg inn i en annen verden en stund. Skrekkfilm-musikken får liksom ikke helt den samme effekten.

Og i min søken etter fine soundtracks kom jeg over et eget album til filmen Alice in Wonderland. Almost Alice heter det, og jeg har faktisk hatt sangen jeg liker best fra dette albumet på mobilen min i snart ett år uten å koble hvor den kom fra. Albumet består av sanger fra diverse rock- og punkband, med en egen vri. De har laget hver sin sang, inspirert av Alice in Wonderland, men dette er ikke soundtrack til noen av filmene. Kun den første sangen brukes i den nye filmversjonen, som avslutning på filmen.

Her er en av mine favoritter;

Om verden og folk og sånt...

Du kan spørre meg hvorfor, og jeg kan ikke gi noe godt svar. Jeg vet rett og slett ikke. Som regel har jeg alltid et svar på lur. Som regel har jeg tenkt så mye gjennom saken at jeg har klart å resonere meg fram til noe som virker noenlunde fornuftig. Men ikke denne gangen. Ikke når det kommer til dette området. Jeg kan ikke finne noe fornuftig svar på hvorfor ting er som det er. Hvorfor det blir som det blir, eller hvorfor vi ikke kan gjøre det om igjen. Vi er mennesker, er vi ikke? Vi er intellektuelle vesener. Intelligente vesener. Og vi er av de få vesenene på jorda som har følelser. Jeg tror for så vidt at dyr også har følelser. I hvertfall de mest oppegående av dem. Det må de jo ha. Hvorfor skulle ellers pusen sitte og gråte foran døra når vi drar, i troen om at vi aldri kommer tilbake? Jeg vet ikke hvorfor, men det har med følelser å gjøre.

Det er mye vi kan kontrollere her i verden. Det er mye vi kan gjøre noe med, ta tak i, jobbe med, eller eventuelt fortrenge. Men følelsene er det vanskeligste. Noen, sånne som meg, har rimelig god kontroll på følelsene sine. Men det betyr ikke at de ikke er der. De er der like fullt som hos alle andre, vi lar oss bare ikke påvirke så sterkt av dem. Og vi viser dem bare ikke fram for andre mennesker. Vi håndterer dem, på hver vår måte, inni oss selv. Men de er der.

Det er til å bli sint av. Frustrert av. At ikke ting bare kunne vært enkelt her i verden. Jeg tror at dersom en stjerne hadde slukket hver gang noen ønsket at verden skulle være enkel, så ville vi hatt en himmel uten stjerner. Det er jo ingen som ber om vanskeligheter. Det er jo ingen som ber om komplikasjoner. Men det er folk som forårsaker dem. De mener det kanskje ikke, de vet det kanskje ikke engang, men de gjør det likevel. De gjør verden vanskelig for oss andre. De fremkaller følelsene. Gir oss en frustrasjon vi ikke kan komme ut av. Jeg prøver å sette ord på det, jeg setter jo ord på det, jeg skriver ned frustrasjonen min, men jeg klarer ikke fortelle hva det er. Alt jeg klarer å si er at det er følelser i sving, at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg klarer å si at jeg ikke har kontroll. Jeg klarer å skylde på noen andre. Jeg klarer å uttrykke sinne og frustrasjon. Men jeg klarer ikke å skrive ned hva det er.

Er det meg det er noe galt med, eller det de andre? Eller er det begge? Etter litt tenkning vil jeg sannsynligvis konkludere med at det er samspillet. Det er samspillet mellom personene det er noe galt med. Ikke meg, ikke de, men vi. Oss. Alle sammen.

Kanskje går ting bare bra i en periode. Det er jo sant det. Jeg klarer ikke holde ut lenge. Må alltid flytte på meg etter noen år. Da er det blitt så mye kaos at jeg er lei. Gleden er ikke der lengre. Spenningen er ikke der lengre. Det blir på en måte et kjedelig tomrom. Et tomrom som er kjedelig av utseende, men som inni egentlig bare er veldig trist. Vi vil ikke nærme oss dette tomrommet. For vi vet jo hvilken følelse som dukker opp da. Vemodighet.

Kan vi gå tilbake til det gamle? Går det noen gang an, selv om tiden for lenge siden har visket bort den gang? Selv om ting rundt oss er forandret? Selv om vi nå går i nye jeans og en ny yndlings t-skjorte? Er det det de gjør? De som bestemmer seg for at dette skal være resten av livet. Og at de aldri skal bli lei. Ting skal aldri bli så dumt at det er for dumt. Og tomrommet, kjedeligheten, vil ikke dukke opp. Bestemmer de seg bare for å holde det unna? Sitter det i holdningene til folk, slik mange sier?

Men hvordan kan de kontrollere holdningene da? Holdningene er jo ofte knyttet til følelser, selvfølgelig sammen med iboende antagelser og opplærte tanker, tradisjoner. Holdninger er likevel en følelse. Og alle vet at følelser er et usynelig bilde av en pendel som evig vil svinge fram og tilbake. Du vet aldri når naboen vil ta turen ut og dytte på den. Du vet aldri når forsikringsselskapet, telefonselgeren eller veiarbeiderne vil dytte på den. Eller sola. Minnet om våren. Smilet du så, og som du er så glad i. De dytter den hele tiden, gjør de ikke? Kan man bestemme seg for å ikke la seg påvirke av noe annet?

Og i så fall, vil man da være lykkelig? Eller vil man bare akseptere at man er innelåst i et lukket skall? Akseptere det først som sist, fordi det er dette som er tilværelsen og man kommer ikke til å komme ut. Luften er jo ikke renere på den andre siden, like greit å slutte å slå.

Jeg tror ikke jeg vet det enda. Jeg tror ikke jeg vet hva det er eller hva jeg skal gjøre med det. Men jeg tror at jeg kan tenke mer over det. Kontrollere det. Følelsene. Jeg tror jeg kan holde ut litt til, men ikke for alltid.