Når dagen ikke går så kjedelig som planlagt

Jeg er et rutine-menneske. Alt for dårlig til å gjøre ting på impuls, og har ofte en kjedelig og godt planlagt hverdag, hvor alt skal gå slag i slag. Ellers rekker jeg jo ikke det jeg skal. Det er en unnskyldning, selvsagt, jeg rekker det jeg skal bare jeg vil, men den er likevel god å ha. For jeg er generelt dårlig til å utføre ting som er ikke-planlagt. Dårlig på eget initiativ, men dersom noen drar meg med på noe nytt og spennende, klarer jeg vel alltids å hoppe på i fart og la tilfeldighetene styre. Men det må som sagt være noe eller noen andre som tar tak i meg.

Anyhows.
Der finnes noen unntak. Unntak i min ellers så kjedelige og travle hverdag. Noen ganger går den rett og slett ikke etter planen. Noen ganger kommer det tilfeldigheter snikende. Et og annet setter igjen et lite preg, et lite spor, som gjør at planene blir en anelse forandret. Dagen min i dag startet for eksempel med at jeg våknet i en tid av det jeg tror kan ha vært midt på natten. Grunnen til at jeg våknet var fordi jeg hatt satt opp vinduet på soverommet, slik at de deilige minusgradene kan krype inn. Og når vinduet er åpent hører jeg ganske godt det som skjer på utsiden. Det var i dette tilfellet en bil. En bil som høres ut som den gasser veldig på. Og så etterfulgt av et brak. Min første tanke er: "makan som folk må bråke midt på natta, råne kan de vel gjøre på den riktige siden av midnatt, også har de ikke lært seg å rygge engang! Da kan de søren meg få betale for den bulken selv!" Og så sovnet jeg igjen.

Det viste seg i midlertidig at dette kanskje var litt mer mot morgenkvisten enn midt på natten. Og at den som satt bak rattet hverken hadde gitt gass, eller rygget. Denne personen hadde snarere stått på bremsene og sklidd med god fart inn i den ene lyktestolpen det er mulig å krasje i nedover veien vår. For en dust. Det gjorde dagen min en liten del bedre at jeg kunne våkne opp og le av andres ulykke. Tenk å kveste bilen sin på den måten, ha ha.

Og deretter gikk alt på vrange. For det var selvfølgelig en grunn til at denne bilen havna i en lyktestolpe. Det er visst ikke så mange som sikter på dem med vilje. I går regna det nemlig sludd. Og det var det samme som tynt og svært glatt isdekke i dag. Så jeg dansa meg nedover veien og rakk ikke bussen. Dette skjedde to ganger i dag. Jeg rekker alltid bussen. Jeg mener det. ALLTID.

Og akkurat denne dagen, valgte jeg å prøve å bytte den ene gaven jeg fikk til jul. Og siden det er dette ene året jeg bytter gaver, jeg gjør jo aldri det, så er den selvfølgelig helt umulig å få byttet, for det er ingen butikker som selger en sånn ting. Great! Jeg hadde strevd ganske mye for å få den med meg til butikken. Det er nemlig ikke så veldig enkelt å gå rundt med noe tungt og knusbart, når du er på kanten til å tryne ved annenhvert steg. Jeg var villig til å ofre ganske mange av mine egne frisk lemmer for at ingen ting skulle skje med gaven.

I tillegg er det jo onsdag i dag. Noe som betyr jobbedag. Og jeg kommer presis til jobben som vanlig. Gjør det jeg skal gjøre, og er i som alltid hyggelig mot alle. Da passer det også kjempebra at alle kundene denne dagen har bestemt seg for å komme rett etter at jeg er blitt alene på jobb. Og alle skal ha gaver. Som skal pakkes. Og så, midt oppi det hele, så klikker kvitteringsmaskinen. Det er en maskin av svært enkel konstruksjon, så det skal jo litt til liksom. Men jeg er jo både teknisk og logisk av meg og i stand til å fikse ting. Hadde det ikke vært for at tekniske ting ikke funker for meg, så kunne det gått bra. Men det gikk ikke bra altså. Jeg fant ut at jeg skulle prøve å trykke på en knapp, også fant den ut at den ville skrive ut alt av kvitteringer for denne dagen. Samtidig fant den ut at avbryt knappen ikke skulle fungere mer. Du kan liksom se for deg at du ved en feil har trykket på "print all" på et dokument på 100 sider, også rett etterpå så klikker skriveren og bare fortsetter å spy ut papir. Ja, det var akkurat sånn. Bare at nå hadde jeg en hel haug med kunder på andre siden av disken, som sto der og så ut som spørsmålstegn når jeg trakk fram remser på remser med papir som jeg fortvilet prøvde å gjemme bort i en ledig krok. Det er forøvrig ikke noe som heter ledig plass på min jobb, så det ble gulvet da. Mens jeg i tillegg rødmer stygt og kommer med et og annet fortvilet utrop og nesten-banning (man skal jo tross alt holde seg litt anstendig foran kundene). De vet liksom ikke helt om de skal le eller gråte. Ikke jeg heller.

Men jeg løste det hele ganske fint, kremt, om jeg får si det selv. Etter et par seks meter med kvittering, så rev jeg opp hele greia og tok ut papiret. På den måten kunne det jo ikke komme mer. Og så lo jeg litt høyt. Bare sånn for å skremme kundene mine enda mer. Jeg tror noen ganger at de skulle ønske at det ikke bare var meg på jobb, sånn at noen andre, litt mer stabile kunne ekspidere dem. De gamle damene har et par ganger prestert å fortelle meg at de heller kommer tilbake en annen dag når de andre er på jobb.

Jeg rakk ikke bussen tilbake fra jobben heller. Tredje gangen i dag. Selv om jeg hadde fått redbull av en koselig jente som delte ut til alle ansatte, og hadde nok energi til å løpe til bussen. Denne energien brukte jeg heller på å le meg halvt ihjel av at noen av gutta fra Elkjøp diskuterte arbeidstidene sine. Hysterisk morsomt.

I morgen har jeg planlagt at ingen skal krasje i den andre lyktestolpen som finnes, for det hadde bare blitt for dumt. Og ikke har jeg noen buss jeg skal rekke, eller en vakt å ta på jobb, så det skal gå riktig så fint å få en fredelig, kjedelig og rutinepreget dag i morgen. Den får gå med til klesvask, og det er overhode ikke innlagt i planen at vaskemaskinen skal ryke, igjen. Godt å ha en plan.