Suser av gårde..

Alle mann. Svirrer rundt vår egen lille akse i denne veldig store verden. Der vi går i et ukjent hus. Med bare fremmede folk. Hvem er de? Og hva gjør jeg her? Blant alle menneskene og lydene, og konsentrasjonen for å kunne gå. Vi skal til kjøkkenet. Jeg skal til kjøkkenet. Eller var det egentlig doen jeg skulle til? Jeg skulle dit ihvertfall sammen med en jeg kjenner. Som nå er borte. Det er jo ikke så rart, nå går de jo ut. Alle sammen. Ut i verden.

Og jeg skal være med. Tror jeg.

Eller skulle jeg hjem? Og hvem skal sørge for at jeg kommer meg dit?
Det gjør jeg jo selv. Såklart. Jeg kan jo passe på meg selv. Selvstendig og fornuftig som jeg er. Ja, jeg kan passe på meg selv. Komme meg hjem. Unngå ulykker og skader. Unngå overfall. Jeg kan passe på meg selv, ja, men klarer jeg det?

Og klarer de andre det? Vi skal jo være selvstendige her i verden. Det er slik oppdragelsen er. Vi skal være tøffe. Ligge øverst på listen og tåle alt. Vi skal tåle å være slemme stygge mennesker. Vi skal tåle at andre driter i oss. Vi skal tåle å bli såret, å bli forlatt. Vi skal tåle å være i samspill med alle de vi kjenner. Selv om det er aldri så vanskelig. Og vi skal klare å passe på oss selv. Hva da med alle de som blir rammet?

Hva med de som sovner i snøen på vei hjem? Hva med de som får en kniv i ryggen i et mørkt smug? Hva med de som plutselig blir arrestert? Hva med alle de som blir rammet? Er dette folk som ikke klarer å passe på seg selv, mens alle andre får det til og unngår slike ting?

Jeg tenker. Og jeg tror. Jeg tror at de trenger støtte. Jeg tror at vi trenger støtte. Alle trenger støtte av andre mennesker for å kunne passe på seg selv. Men det må mer enn én person til. To personer er ikke nok. Vi lever i en grusom verden. Statistikken sier at det er mest vanlig å bli utsatt for overgrep og drap av personer du kjenner. Om vi skal stole på statistikken eller ikke, får bli opp til en og hver av oss. Vi må nok gjøre oss noen erfaringer gjennom livet. Men alt i alt, så skulle det vært en tredje person der. Minst.

Og hvor er denne tredje personen? Eller den andre for den saks skyld? De er vel ikke akkurat så mye til stede, der vi sitter bak hver vår skjerm og danner sosiale relasjoner med internett. De er vel ikke akkurat til stede når du går til og fra butikken. De er vel ikke akkurat til stede når du går alene hjem fra fest med bare fremmede folk.

Som de sier i Toy Story: "Har alle en flyttekompis??"
Nei.
Jeg tror ikke alle har en flyttekompis. Og langt fra alle har en flyttekompis som er bra nok. En flyttekompis som skal passe på at du også er med hele veien. At du kommer deg trygt fram. En du kan reise sammen med, så du slipper å være alene. En som kan beskytte deg. Hjelpe deg. Og en som kan le din latter og gråte dine tårer. Alle har ikke en flyttekompis.

Det skremmer meg alt folk er så usosiale. At så mange har de problemene de har. At alt for mange gjør ugjerninger i desperasjon. Det skremmer meg at det blir sett på som frekt å snakke til fremmede. Det skremmer meg at det er viktigere å være på toppen, enn å ha gode venner. Og det skremmer meg at bak alle skjermene, der folk sitter og er sosiale, er alt lov.