En venninne og jeg diskuterte dette fenomenet. På hvilket tidspunkt er det vi stopper å spørre om vi skal være venner? Det må være svært tidlig. Det er jo nesten totalt fraværende i en alder av 16 og oppover. Dersom noen kom bort til deg og spurte om ikke dere kunne være venner, ville du anta at denne personen enten var utvekslingsstudent (de sier jo så mye rart til, hvem som helst), eller at dette var en som manglet en antenne eller to. Uansett ville gjerne reaksjonen din vært en smule avvisende og skeptisk. Det kan hende, dersom du var en person med et stort hjerte og en snill sjel, at du faktisk ville sagt ja. Og deretter sånn halvhjertet vært snill mot personen siden. Kanskje funnet på noe gøy. Vist personen rundt. Tatt litt ansvar. Men det er ikke sikkert dere hadde blitt venner på den helt riktige måten likevel.
Man blir nemlig ikke venner på den måten lengre. Man blir venner gjennom å ikke si noe som helst. Noe som i bunn og grunn gjør det hele svært komplisert. Er dere venner, eller er dere ikke venner? Hva er argumentene for at nettopp du og denne andre personen er venner? Og hvor går grensen mellom venner og kjærester?
Venner defineres i forskjellige grader. Man kan kanskje tenke seg en skala. Der de med høyest verdi, i enden av skalaen, er dine aller beste venner. De du har kjent i mange år, de du deler alt med, de du kan være deg selv med, de du er virkelig glad i og ikke orker å miste. I andre enden av skalaen har du heller sagt bekjente. Du kan ha mange bekjente, som både er hyggelige og morsomme mennesker. Folk du kan prate og le med, men kanskje bare i visse situasjoner. Kanskje er dere bare i samme gjeng og klarer kun å være venner dersom en tredje person er til stede. Disse vet ingen ting om deg. De kjenner deg ikke, men de er venner likevel.
For hvem da? Jeg kan gjøre meg opp en mening om hvem som er mine gode venner, med det er ikke dermed sagt at jeg er en av deres. Det foreligger ingen beviser på om noen er din venn eller ikke. Det holder ikke at dere er venner på facebook. Folk har venner de ikke engang har møtt, på facebook (Speilvendt skriver forresten et genialt innlegg om dette). Det foreligger ingen beviser på når et eventuelt vennskap starter, eller slutter. Det er ingen ting som sier om dette er et godt vennskap som man burde ta vare på, eller om dette er et vennskap som kommer til å gjøre deg sprø. Ingen advarsler på forhånd. Ingen bekreftelser eller bindinger. Bare antagelser.
Det er enkelt som barn. Vanskelig som voksen. De eneste avgjørende spørsmålene du får som voksen, om å knytte relasjoner, er om dere skal flytte sammen eller gifte dere. Det er få som spør kjæreste-spørsmålet. Det bare blir sånn. Det er heller ikke ofte noen spør bestevenn-spørsmålet. Det bare blir sånn.
Og det er greit. For de aller fleste mennesker samhandler godt med hverandre. De aller fleste kommuniserer på de utroligste måter. Folk skjønner tegninga, relasjoner blir som regel en gjensidig følelse, hvor man snart vet akkurat hvor på skalaen den ligger. Men for alle de som ikke klarer det. Alle de som har vanskelig for å få venner og kjæreste. Alle de som hele tiden føler seg utenfor og er usikre. For alle de som føler seg nedsette. For disse, må verden være brutal. Det er ingen som spør dem om de vil ha en venn.
Men er det ikke deilig å slippe å definere alle forhold? At man opplever en naturlig flyt, uten å måtte spørre om vennskap for å oppleve progresjon? De beste forholdene er de som oppstår uten at man tenker over det. De som er enkle - når man ikke trenger å jobbe hardt for at det skal fungere. Enten det er nye bekjentskap eller gamle vennskap.
SvarSlettMan trenger gjerne ikke å vite nøyaktig hvor på skalaen man ligger helt med det første. Jeg vet ikke akkurat hvor på skalaen vi befinner oss, for eksempel. Men det kommer nok etter hvert. Vennskap er tross alt i stadig utvikling.
Hvis vi som voksne hadde spurt - om vi hadde bedt om vennskap - ville det likevel vært en brutal verden for de usikre. For de må by på seg selv, på en eller annen måte. Enten vennskap handler om ord, eller om handlinger. Og det er like vanskelig uansett hvilken metode man bruker for definere vennskap.
Litt utenfor tema: Du skriver godt. Har du noensinne vurdert å bli skribent eller forfatter? Eller er det ordenes betydning (analysen/tankegangen) som er viktigst for deg, ikke selve skrivingen?
Det jeg mener er at det ikke lenger er svart/hvitt. Verden hadde vært enkel hvis den var svart/hvitt, men i stedenfor er den komplisert. Men vennskapene kommer jo naturlig... de legger seg naturlig på skalaen, og utvikler seg oppover eller nedover. Vi kan ikke alltid vite hvor vi har folk, og det er i prinsippet en god ting.
SvarSlettPoenget mitt er at dette med flyt ikke er selvsagt for alle mennesker. Og da gjør det kompliserte ved relasjoner, ting vanskelig. Og det er litt trist at når du tror du hadde gode venner, som alltid ville være der, så er ikke realiteten den samme. Ingen har forpliktelser overfor andre mennesker, derfor kan alle bare seile sin egen sjø.
Det er som du sier at det er like vanskelig enten man bruker ord eller handlinger. Jeg bare noterer at det faktisk er brutalt, og funderer over hvorfor det var enkelt, og nå er vanskelig :P
Og litt utenfor tema: takk for det =) Da jeg var liten var jeg fast bestemt på at jeg skulle gi ut en novellesamling, faktisk. Men i den senere tid så har vel ikke forfatteryrke eller skribent vært en realitet. Jeg synes ikke jeg på langt nær kan måle meg opp mot folk som faktisk kan skrive, he he. Ordenes betydning og formuleringen er veldig viktig, men skriving veier også er stor del. Jeg har behov for å sette ting på papir (eller skjerm om du vil). Og jeg liker å skrive. Formulere tanker gjennom ord og tømme hodet litt av og til. Så ja, begge deler, hvis det var et godt nok svar.