Påsken i år er...

...solskinn og morgenrush. Stigende varmegrader. Ro. Ferie. Lys.

Folk som har ferie, påskeferie, men som ikke har det likevel fordi de har hundre ting de må forberede til ferien. Alt de må kjøpe. Påsken er tradisjon. Stemning. Man må ikke glemme noe.

Grønt lys, som jeg glemmer å se. Men det gjør ingen ting det.. vel? Vi har da god tid. Tid til å nyte frisk luft. Ingen arbeidsoppgaver. Ingen stressende rutiner. Bussene går bare på lørdag, hver dag. Byen er vasket grundig mer enn én gang denne vinteren. Nå er den ren, og tørr. Og vårlig. Med alle blomstene på.

Krim. Gåten på melkekartongen tok 2 sekunder å avsløre, så det må nok flere sider til. En hel bunke krimbøker. Med skjerf, te og benken ute.

Solbriller. Endelig! Og ingen harry-tur til Sverige. Men svensk påskeegg fikk jeg i posten likevel.

Spill. Stekte pølser. Fjelltur. Åh, herlige fjellet.

Påsken i år er mye, men ikke alt. Påsken i år er Bergen by, og ikke hyttetur. Påsken i år er masse tid. Utkobling.

Glad påsk!

In a moment...

De er ikke engang helt gjennomvåte. Det hadde jeg ikke regnet med. Ikke enda, men de blir det snart. Skoene klarer aldri å holdet vannet unna. Eller det er kanskje jeg som ikke klarer å holde vannet unna. Jeg som er så vågal, selv om jeg vet så alt for godt. Hvem trenger støvler. Vanntette sko, når de fineste, de beste, er de jeg vil ha i dag. I dag vil jeg ha tøyskoene. I regnet.

I told you to be patient....

Uten paraply. Men det gjør ikke lenger noe at maskaraen renner. Det er mørkt der ute, og jeg kjenner ingen. Alle løper, alle prøver de å flykte fra det unngåelige. Det er menneskelig å ikke være rasjonell. Vi gjør det første som faller oss inn, det vi ønsker mest. Vi løper. De løper. De huker seg ned, men vannet treffer dem likevel. Også løper de, som krokete dyr over plassen.

Theres nothing left to say when its over...


Hjemover er ingen steder, bortover er en retning. Sånn som det er når du egentlig ikke ville det likevel. Når det beste likevel bare hadde vært å sove. Sove fra alt. Glemme. Gjemme. Unngå. Det er da jeg føler meg mest alene sammen med andre. Jeg får være i fred når det er så mange mennesker rundt meg at de ikke ser. Og det regner. De har ikke tid til å bedømme. Eller klandre. De kan ikke le av meg, men jeg kan le av dem.  Smile av det rare de gjør. Det de sier etter at de har kommet seg i skjul for vannet, vinden. Det eneste fokuset er på hvor bra det gikk å komme seg unna. De klarte det denne gangen også. Om de bare hadde visst at huden faktisk tåler vann. Går ikke i oppløsning. Det er vanskeligere enn de trodde.

Breaking up the bridges....

Jeg skal konsentrere meg. Vente, lytte. Fange øyeblikkene gjennom en linse. Ikke 18-55 mm denne gangen. Le av det vi gjorde, gråte av det vi burde gjort. De skal aldri få tiden tilbake. Jeg skal alltid huske den. Men om du ville spurt meg, har jeg ikke sett. Ikke gjort. Jeg hadde ikke tenkt at det skulle ta så lang tid. Men planen er ikke det samme som realiteten. Umenneskelig rasjonell.

I'm like the new outsider...


Det er på tide å tenke på nytt. Gjøre noe annet. Finne den retningen som er hjem. Eller burde være. Lukke øynene og leve. Smile til dagen. Natten, og maskaraen renner.

There's a possibility...


Og skoene var ikke engang gjennomvåte.

Om å være litt fornøyd

Det er av og til artig og sette noen skråblikk over folks tankegang. Jeg blir nemlig stadig overrasket over hvordan folk klarer å tenke, og dertil oppføre seg. Fra før av visste jeg selvfølgelig at verden er grusom, folk er slemme og urettferdighet er et faktum. Men, det er stadig noen som topper kaka.

Som student, så får man ofte typiske studentstillinger på butikker. Og er du student selv, så kjenner du mange andre som også jobber i butikk. Og det er i butikkene det skjer. Og siden det er mennesker vi er (de fleste av oss hvertfall, ifølge filmen "I am number four" ser visst enkelte romvesner ut som mennesker), så er det naturlig at vi klager over kundene våre. Har man noe å klage på, så klager mann. Og disse kundene gir oss grunn til å klage, bare så det er sagt.

Jeg og min kjære venninne diskuterte fenomenet takknemlighet her om dagen. Det skulle ikke gå an å være så misfornøyd med enkelte ting. Ho jobber i blomsterbutikk. De selger blomster. Alle liker blomster. De lukter godt, ser fine ut og er pyntelige. Da kan du jo begynne å lure litt når det kommer kunder inn i butikken og forteller at de har fått en blomst i gave, og om ikke de kan få en ny? Du skjønner, det var ikke akkurat den blomsten de ville ha. De likte den ikke så godt. Den passa ikke inn med tapeten. Feil farge. Den luktet feil. Og resten av historien sier seg selv.

Jeg blir mer enn litt oppgitt. Klarer vi ikke lengre være fornøyd med noen ting? Her har folk brukt masse penger på en blomst til deg, de har lagt en tanke bak blomsten (forhåpentligvis), de har gitt deg noe fint for å gjøre deg glad. De har gitt deg en enkel blomst for søren, også er du ikke fornøyd fordi det er feil!!? Sett denne konteksten inn i resten av verden. Japan sliter, mens her hjemme sitter vi og klager på feil type blomst. Folk lever i diktatur, mens her hjemme sitter vi og klager  fordi vi ikke kunne velge akkurat den blomsten vi ville ha. Folk ville spist blomsten til middag dersom den ikke var giftig, bare fordi det kunne mette litt, mens her hjemme sitter vi og synes blomsten har feil farge. Går det an?

Jeg skjemmes litt over mitt eget land, og eget folk, om dagen. Om ikke alle bare kunne skjerpe seg?