Påske

Visst er det påske. Ferie hjemme hos min kjære mor da. Det er koselig. Deilig å slappe helt av, få mat servert, slippe å ta ansvar. Ha noen andre som aktiverer deg, uten at du trenger komme på noe selv. Jeg begynner snart å kjede meg, men enn så lenge skal jeg nyte stillheten. Roen.

Ro er det kanskje ikke. Været. Det stormer ute. Sludder. Masse vind og masse snø-regn, kaldt og guffent. Vi sitter her inne i det gamle huset og kjenner trekken. Jeg har satt meg bak en vegg jeg. Ullsokker på bena og kortermet genser. De fleste vil nok kalle det kaldt. Jeg kaller det behagelig. Det blir ingen påskesol sier værmeldingen, men påskepynten er fremme likevel. Lager stemning. Også har vi sjokoladekake i kjøleskapet.

Pusen har vært i slosskamp. Nå kan han knapt gå. Bare ligger helt stille i smerter. Han kommer seg snart, sier jeg. Holder oss i det minste ikke våkne om natten lengre. Det er det regnet som gjør. Gammelt lytt hus jeg bor i. Med masse lyder. Om natten lager huset nattlyder. Og utenfor sildrer regnet langs takrennene. Drypp drypp. Også tuter uglene. Det minner om en gammel krim. Påskekrim skal det bli. Det er jo alltid høydepunktet ved ferien. De gode gamle; Poirot og Miss Marple. Samt noen nye, actionfylt krimdrama. Spennende det også.

I dag klikka pcen min igjen. Men det er lenge siden forrige gang. Jeg har bestemt meg for å kjøpe ny. Til sommeren kanskje. Orker ikke ha en pc som holder på sånn. Kravstor kanskje, eller ikke. Da skal jeg sikkerhetskopiere da, hele påsken. Mens været holder på som værst og påskeliljene blomstrer. Det blir jo påske likevel.

Tegn på...

..vår. Vårtegn i fra Bergen. Her kommer den nemlig ikke med solen.

Beslutninger

De sier at det å ta en beslutning er en prosess som krever at man tenker gjennom flere ting før man til slutt besemmer seg. Man vurderer alternativer opp mot hverandre, og ser på aktuelle utfall og konsekvenser. Derfor tar jeg meg i å stusse litt over alle de rare valgene folk tar. Hva tenker de egentlig med? Hvordan klarer de å resonnere seg fram til et slikt utfall? Tenker de i det hele tatt på andre alternativer?

- Jeg skal ha denne som gave. Du må ta av prislappen.
- Vil du jeg skal pakke den inn for deg kanskje?
- Nei. Men jeg må ha med litt papir.
- Litt sånn papir?
- Nei. Ikke det. Jeg vil ha det andre. Det på den store rullen. Det var finere.
- Jaha.
- Men bare litt. Det må være lite. Jeg har ikke en saks eller noe sånnt, så det må være enkelt å pakke inn.
- Sånn da?
- Ja. Det må gå kjapt. Eller nei. Vet du hva. Jeg har ikke tid til å pakke det inn selv. Du må gjøre det.
- *Sukk*. Selvfølgelig kan jeg det. Fornøyd?
....ikke egentlig. Hvor er logikken i det der? Mer jobb for meg? Klarer du rett og slett ikke bestemme deg før du allerede har ombestemt deg?

- Hei. Hvem er best av disse?
- Hmm, jeg antar at det er den. Vil du at jeg skal undersøke det nærmere?
- Ja, jeg vil jo helst vite hvem som er best da. Det er litt viktig for meg.
- Ja.
- Men jeg tror jeg bare vil sette meg ned å se litt på dem selv jeg. Takk for hjelpen.
- Jo versogod.
For den hjelpen du ikke fikk... Herlighet.

- Har du sånn vanlig almanakk?
- Nei, men jeg har en sånn bok du kan skrive i selv. Dag for dag liksom..
- Åja. Hmm. Ja, men da tar jeg heller det.
Halo. Det er to helt forskjellige ting. Da skjønner jeg plutselig hvordan enkelte folk kan gå inn i en butikk etter en bestemt ting, for så å komme ut igjen med noe helt annet.

Også har du alltid blondinene da. De kan kanskje ikke for noe for sin ulogiske tankegang stakkars.
- Ja, også sa jeg til han at jeg vurderte å begynne å røyke da.
- Hvorfor sa du det?
- Nei, jeg vet ikke. Følte bare litt for å si det liksom. Og han liksom, æsj liksom, og sa at da ville han ikke være sammen med meg mer liksom.
- Hæ sa han det!?
- Ja! Og jeg mener, hvorfor ikke liksom. Det er jo samma det om jeg vil begynne å røyke eller ikke. Du han kompisen din røyker jo? Kan jo ikke skade så mye som folk skal ha det til.
- Ja, men han er i ganske god form sånn ellers da, så det er jo ikke så farlig for ham.
- Nei, nettopp.

Folk er så dumme av og til. Det er til å bli fasinert av tankegangen deres. I hvertfall når de tenker den høyt.

I et nøtteskall

I dag ble Bergen Bergen igjen. Helt seg selv til det fulle. Nå har det skjedd, vinteren har offisielt regna bort. Jeg har tro på at vi en og annen gang kan få litt snøfall, men store stygge vinteren selv synger på sitt siste vers. Kanksje til og med siste refreng.

Ja, det regner i Bergen. Og folk som har hata denne lange og kalde og snøfylte vinteren. Vi slapp i det minste unna regnet for et par måneder. Det er jo ikke bare bare det. Takke meg til snø når vi har regn. Og folk er hysteriske. Alle har tatt fram regnjakka igjen, paraplyer og bærer den typiske minen om at "æsj det regner masse, alt er vått og kaldt og jeg må passe på å tenke mest mulig praktisk resten av dagen". Ja Bergen, dere kan slutte å koke vannet, men pass på å bruke høye støvler. Bryggen kommer til å flyte over om kort tid. Dette er Bergen i et nøtteskall.

Oppgaven fullført

Hele tiden er det noe på vent som skal gjøres. Og hele tiden ser du at tiden egentlig ikke strekker til. Men så, på en av de heller merkelige måtene, så løser det seg og du rekker dead-line i siste liten, stabelen av oppgaver synker og du kan begynne å puste igjen.

Dette er en helt vanlig uke, akkurat som alle andre uker. Jeg må ha stress jeg. Jeg må ha fullt av ting å gjøre for å i det hele tatt fungere. Effektivitet kommer ikke av seg selv, det må masse press og dårlig tid til. Alt ordner seg jo til slutt, pleier jeg å si. Det gjør jo det.

Så hvorfor er jeg stressa da? Hvorfor har jeg gått rundt med leamus på øyet i over en måned!? Og i går fikk jeg faktisk leamus på haka. På haka! Og legen sier det skyldes stress. Halo.. jeg rekker jo alt jeg skal. Jeg har tid til å se på TV, sove til 9 om morran tre dager i uka, og jeg rydder meg tid til kos og gøy når som helst.

Kan det kanskje være en annen grunn? Hvorfor får man leamus egentlig?

Nå er i det minste ukas viktigste gjøremål allerede gjort. Litt har jeg spart, sånn at jeg får spredd det utover helga. Hva ellers skal man gjøre på midt på dagen? Se på film da? Hele tiden? Eller sitte å glo... Er det noe jeg ikke klarer (bortsett fra alt som har med blod å gjøre, dette kommer jo i en egen kategori) så er det å kjede meg.

Så. Konklusjonen ligger vel på at jeg har alt for lite å gjøre. Og at en påskeferie nå ikke akkurat var det første jeg ønska meg.

Epilog

Det tar bare 2,5 sekunder å kaste en gjenstand gjennom et rom. Kanskje mindre hvis man bruker litt eksra kraft, men lang nok tid til at man rekker å reagere. Rekker å oppfatte bevegelse i rommet, høre noe som suser i stor fart. En svosjende lyd, akkurat slik som når en frisbee suser rett over hodet ditt, bare mye svakere. Dette var en hårføner. Hårfønere lager ikke så mye lyd, ikke før de treffer døren på den andre siden av rommet. Det tar seg ikke helt ut. Rommet er innredet fint, moderne, med grønne og svarte gardiner. Beige sofa og fancy servise. Flatskjerm. Hvis du hadde sett hele bilde fra siden ville du sett en 32", et stykke kunst (hvis det kan kalles det i våre dager), to store høytalere og en tv-benk. Veggen er hvit. Eller offwhite som det kalles. Fargen kalles Latte, ikke spør hvorfor. Deretter ville du sett en flyvende svart og blank hårføner krysse rommet, med ledningen etter seg som en hale.

Den er kastet med kraft mot døren. Han rekker akkurat å lukke den før den treffer. Man har vanligvis ingen grunn til å kaste hårfønere sånn. Hun hadde en god grunn. Hun kastet den for at den skulle treffe ham.

Troll, facebook og samfunnet...

Hverdag kl 16 fredag. Det er og blir et eneste rot. Folk virrer absolutt over alt. De skal steder, men det vet ikke helt hvor eller når. Alle stresser, men bare halvparten av dem har grunn til det. Den andre halvparten finner ut om et kvarter at de ikke trengte å stresse - de er for sent ute likevel og må bruke en time på å vente på neste buss. Polet er fullt. Fredag er jo ikke drikkedag, det er kinodag. Men det er vel best å være sikret likevel. Hvertfall han gamle gubben som skal på rølpefylla med de to kompisene han har. Leke 25 år i en alder av 53. Gøy.

Matbutikkene er værre. Alle skal ha taco, kjøtt, snop. Kassene går én etter én tom for vekslepenger, kaos i rekkene. Mer ventetid og mer stress på oss som står i kø. Jeg skal bare ha to ting, kan jeg komme først? Når du endelig kommer ut i friheten ser du at de eneste bussene som går er ekspressbusser til Bergens alle kanter. Kjempefint for oss som bor midt i mellom en ekspress-strekning og ikke kommer av på veien. Det er fullt på bussene også. Helg er vel kanskje et bedre ord.

Troll. Det finnes virkelig mange trollete folk der ute. I går støtte jeg på en litt stor mann som spurte meg om åpningstidene. Når du vandrer hvileløst omkring, venter på bussen, og er helt i dine egne tanker, forventer du ikke alltid at noen skal snakke til deg. Det er generelt sett ikke mye som fanger min oppmerksomhet når oppmerksomheten vender innover. Men denne mannen klarte å banke på skallet og komme gjennom. Han så ikke så spesiell ut. Ikke egentlig. Stor. Svarte klær. Det var stemmen hans som fikk meg til akkurat ikke å rygge litt bakover.

Han blir kategorisert som troll nettopp på grunn av stemmen. Jeg har virkelig (helt sant) aldri hørt en så lys og pipende stemme på en så stor og godt voksen mann før. Han pep et spørsmål til meg. Noe må ha gått forferdelig galt et sted. Det var som om han ikke engang var kommet fram til stemmeskifte. Bare låst seg i en alder av, ja, 5 år kanskje? Ikke bra.

Det er når jeg møter på sånne at jeg slutter å synes synd på meg selv. Skavanker har vi da alle, perfekte blir ingen, men noen er virkelig helt ute i kanten av det som utgjør gjennomsnittet. Når jeg støter på sånne folk må jeg legge de til troll-listen min. Ja, grusom person jeg er, men det gir oss andre litt bedre selvtillit å se hva vi hvertfall slipper her i livet. Ille...

Og når vi først er inne på folkene der ute; for å sitere Henriette Bruusgaard ,fra programmet 4-stjernes middag som går på TV Norge, "Hva slags samfunn er det vi lever i!?". Nei si det. Et forvirra et. Surrete. Usosialt. Facebook. Om jeg også er facebook-avhengig? Ja. Desverre. Jeg må innom hver dag. Jeg blir sittende opptil flere timer om gangen. Må dele med andre, tar til meg det andre deler. Om det er trist? Ja. I aller høyeste grad. Med unntak av når det kommer til kontakt med folk som er langt borte. Men jeg kunne ringt. Snakka ordentlig med dem. Om jeg har tid? Nei, men jeg kunne tatt meg tid.

Nå må jeg sitere en i fra min egen klasse; "Facebook er på en måte blitt et eget... hva skal jeg si... folkeslag?". Og han har så rett. Det er jo bare trist, og ikke noe mer, at folk blir sittene foran hver sin skjerm og føle seg sosiale. Det gjelder ikke bare facebook altså, det gjelder nett og tenkologi generelt. Hvor er det blitt av gode gamle besøk av hverandre. Er det så stort tiltak og komme seg ut døra og bort til en venn? Har vi så lite tid at det eneste vi har tid til av sosiale aktiviteter er 2 timer før vi legger oss, og derfor må det skje over nett? Nei, det gjelder å komme seg ut. Være i aktivitet, dra på tur, gjøre noe sosialt utenom å gå på byen eller spille dataspill. Ja. Det er blitt et eget folkeslag. Du har de, også har du oss som tviholder på våre foreldres tradisjoner, selv om vi er i facebook-alder. Også har du de eldre igjen. De som enten prøver å komme seg inn i dette samfunnet, eller ikke skjønner hva det er. Hold dere utenfor, det er det lureste.

Samfunn, facebook og troll. Kreativitet og tanketømming på en fredag.

Proglog

Det er sol ute i dag. Herlig. De to kommer ut døren. Smiler. Hun går bare i en tynn topp med korte ermer. Det var jo sol. De hopper lystig nedover trappen begge to, mens praten går like lett. Vinden stryker håret hennes bakover i to perfekte buer på hver sin side av ansiktet. I det de når enden av den korte trappen, innser hun at det ikke er så varmt som det så ut til å være. Han smiler og ler fortsatt. De snur. Hun må ha på seg mer klær, fryser allerede. Han har på seg genser og viser ikke antydning til at det er behov for jakke. Han er mann, og varmere i kroppen enn henne i utgangspunktet. Han tenker at damer er så søte når de feilvurderer forholdene på den måten. Smiler litt mer på vei opp trappen igjen. Hun feilvurderer ikke. Hun bare vet at de synes hun er søt når hun er dum. Det fikk han til å smile i dag også. I solskinnet.

Blå-torsdag

Blå-mandager har vi ikke her i huset, ikke bare fordi vi aldri har tid - mandagene er alltid kickstart på uka, men også fordi mandager alltid er bra dager. Men blå-torsdager derimot de finnes. Hvertfall akkurat i dag. Joda, alt fungerer jo sånn egentlig som det skal, men ikke noe mer. Veldig slapp dag. Og det regner. Det er lite som får meg i ikke-orke-gidde-humør, men når det plutselig skal regne bort all den fine snøen vi har hatt, da blir jeg heller mindre fornøyd altså. Hvem vil våkne opp til noe sånnt?

Ok. To grunner til at jeg absolutt ikke har retten på min side for å klage; for det første så har jeg helt selv, og helt frivillig valgt å flytte til regnbyen over alle regnbyer. Jeg visste vel innerst inne hva jeg dro til, for ikke å snakke om hva jeg dro fra. Dessuten er det ikke første gang det regner i Bergen, jeg har jo bodd her i snart to år, og ja det har regnet en del. For det andre, og kanskje enda viktigere, så har jeg vel ingen rett til å klage på at snøen blir borte. Jeg er kanskje en av dem som fint har klart å klage meg gjennom hele vinteren på all denne snøen som aldri tar slutt. Nå når den endelig viser tegn til å forsvinne burde jeg holdt kjeft.

Men jeg gjør ikke det. For på min blogg er alt lov, dermed også motsigelser. Så akkurat nå hater jeg regnet virkelig. Det er übertrist at snøen skal bli borte for regn! Hele vinteren har jeg vært heller forvirret på vær-styrerne, men dette tar kaka altså. Ja, vi trenger ikke mer snø, og hvertfall ikke at det kommer i snøstorm-form. Men den kunne vel bare ligget pent og pyntelig fram til påske eller noe? Deretter kunne den smeltet bort fordi sola plutselig ble så sterk at alle begynte å gå rundt i t-skjorter ute. Det er den perfekte våren. Det blir ikke noen vårstemning av regn... Nå kommer alt sammen bare til å ende opp i sørpe, og is på de kalde dagene. Perfekt. Lag større problemer av de vi allerede har.

Jeg kjenner jeg allerede savner skiturene våre. Kjenne den deilige kulden utenfor, mens det som regel var varmt inne. (Det er et krav såklart, at alt egentlig var behagelig for at det skal bli et godt vinterminne). Og alt lyset snøen laget, lys og stillhet. Og skjerm for den ellers grå byen. Og jeg kjenner at det at jeg kan skrive et helt innlegg om været i Bergen, om at det faktisk regner her, bare er veldig tragisk. Typisk meg, sier jeg da.

Kvinnedagen

Startet med en tur til legen - og blodprøve igjen. Jeg hater det, jeg hater det, jeg hater det! Ingen overdrivelser her altså. Hvis det var noe jeg virkelig kunne klart meg uten her i livet så er det sånne ting som skal stikkes inn i kroppen og klusse med blodomløpet mitt. Det får være grenser. Men jeg overlevde da. Selfølgelig gjorde jeg det, ellers hadde jeg ikke kunne sitte hjemme i min egen stue og helbredet den psykologiske skaden de påførte meg der, med internett. (Jeg elsker internett, kunne ikke levd uten). Men det kan nevnes at det slett ikke var noe særlig gøy å sette seg ned i stolen denne gangen heller.

Det er litt sånn veldig komi-tragisk at jeg skal ha skikkelig problemer med akkurat nåler. Og blod. Jeg tåler mye rart, har ikke noe problemer med smerten de påfører meg og jeg klarer helt fint å psyke meg opp til hva det skal være. Bare ikke dette. Når helsesøstrene husker meg fra forrige besøk, som var for 3 måneder siden, og de har hatt x-antall pasienter å stikke nåler i, hver dag, i mellomtiden. Så sier det litt. Ikke bare bruker jeg lang tid, jeg trenger to personer. Først bruker jeg tid til å psyke meg opp, så bruker jeg tid til å få ut alt dette blodet. Hodet mitt tviholder nemlig på det, jeg spenner meg i hele kroppen og blodet blir inne. Det er en kjempedeilig følelse må jeg si. Å kjenne at du har en nål stukket inn i en av blodårene dine samtidig som blodet ikke går den veien. Deretter bruker jeg tid for å klare å puste igjen. Og ikke sige sammen hver gang jeg setter meg opp. De stakarsene på venterommet som skal rekke et møte, en jobb eller en buss.. samma hva det er, de må alltid vente dobblet så lenge når jeg er der.

Men overlevde gjorde jeg. Jeg kunne ikke helt gå på rett linje når jeg kom ut i friheten, men jeg synes likevel jeg hadde vært superflink i dag, så som en belønning gikk jeg innom Bunnpris og kjøpte meg en berlinerbolle. Bare fordi det er masse sukker og fett og den er usunn. Kjempefin belønning. Det var nedtur. For det første var det ikke syltetøy inni (skuff altså), men vaniljekrem. Og for det andre så kom visst disse bollene rett fra fryseren. Så det var berlinerbolle med sånn ca vanilje-krem-is inni. Æsj. Jeg får ta til takke med at jeg har vært flink.

I dag er det alle kvinners egen dag. Hurra! Da må vi vel føle oss spesielle, selv om vi egentlig ikke gjør det fordi denne dagen er akkurat som enhver annen mandag, og ingen mannfolk er egentlig interessert i at vi skal få så mye ut av å ha vår egen dag. Ja ja. Kvinnedag er kvinnedag, gratulerer alle kvinner! Og jenter...

Hvor er kontrollen blitt av...?

Nå har jeg satt på tørketrommelen med de samme klærne for 3 gang det siste døgnet. De burde i prinsippet ikke være helt intakte, men det har jeg ikke ork til å overveie nå. Sålenge de blir tørre snart. Det er tiden som kontrollerer tørking av klær her i huset. Jeg kan jo ikke tørke klær når jeg ikke er hjemme. De kaster seg ikke opp i tørketrommelen av seg selv. Også orker jeg ikke ha tørketrommelen på når jeg sover, for da... ja, da sover jeg ikke.

Hvem kontrollerer det du gjør? Det jeg gjør? Oss, dem, vi, meg? Dama som skulle betale for kortet hun kjøpte hadde ikke kontroll på lommeboka i dag. Pengene rant ut. Hun bad meg vente litt slik at hun fikk tatt seg sammen, ryddet opp i rotet. Selvfølgelig. Tiden hadde kontrollen over henne. Mengden arbeidsoppgaver. Forventningene. Hva skulle hun rekke i dag? Hvorfor? Tror du at jeg smiler til henne og sier at det går helt fint fordi jeg liker at folk har kaos i lommebøkene sine. Fordi jeg ikke har noe i mot å krabbe rundt på gulvet og plukke opp myntene hennes. Fordi jeg synes det passer inn i bildet som den perfekte kunde. Kanksje fordi jeg kjenner meg igjen i situasjonen. Men jeg gjør ikke det. Men jeg må likevel. For jeg kan ikke kontrollere situasjoenen. Jeg følger instrukser som noen andre kontrollerer.

Det er de utenlandske trailersjåførene som sliter her i landet. Vi er nordmenn vi, og vi tåler litt. De har det ikke like lett. De får ikke penger til riktig utstyr de, gjør de vel? De har ikke kjettinger til våre glatte og umulige veier. De stjeler av oss andre. Tar kjettinger når vi ikke ser. Så kommer de seg fram med varene. Og vi ugleser dem fordi de tar kjettinger. Man skal ikke stjele. Og da gjør de ikke det, noen av dem. Kanskje fikk de ikke tak i noen å stjele. Så havner de i grøfta i stedenfor. Men den norske redningsbilen gidder ikke dra dem opp. Ikke med mindre de har gode nok forsikringer om at jobben blir betalt. Det har de ikke, det får de ikke av arbeidsgiver, de trenger det ikke. Så blir de stående der da. Nede i grøfta, på vei over Kvamskogen, uten hjelp å få. Lykke til med å rikke en trailer opp derifra. De får ikke levert varer, kommer ikke hjem i tide, får sparken. Så går det dårlig uansett. Uten kontroll.

Føler du at du har kontroll over situasjonen? Jeg ligger etter med søvn siden torsdag forrige uke. Er det min feil at jeg ikke har fått sovet nok? Eller er det alt det andre som gjorde det? Alt det som hele tiden styrer vår hverdag, uten at det egentlig trenger å styre noen ting. Vi er frie tenkende vesner. Vi har lov og rett til å gjøre som vi vil. Ja, innen visse grenser. Bare ikke bryt loven. Har vi ikke totalt kontroll i det hele tatt da? Eller er det alle de som virkelig bryter loven, som gjør som de selv ønsker som egentlig har kontroll. Er det verdt å gjøre noe grusomt for å føle en bit av full kontroll for en kort periode. Er det virkelig det?

Gjorde du det fordi du kunne? Eller ville? Måtte du gjøre det, eller bare følte du at du måtte gjøre det? De sier at politikerne er ute å kjører. Eller er det vi som er det. Det er jo vi som velger å mene noe. Det er jo vi som velger. Det er sånn det skal fungere, kontroll for alle.

Det er ikke slik som du tror. Du kan ikke styre. Du må bare ta det du får, tilpasse. Jeg må tilpasse. Disponere riktig kanskje. Jeg har ikke tro på at tiden er kilden til kontroll, til ro og fred. Det er du selv som har. Du har ikke kontrollen, for alt som skjer bare skjer. Men du kan velge. Velg riktig. Kontrollen er uansett borte. Og det kan være et dårlig valg å sitte oppe til 4 på natta og skrive blogg. Det finner jeg ut i morgen...

Det aller beste å bruke en torsdag til..

... er å komme seg opp på fjellet og skibakkene. Finne fram ski og utstyr, pakke med litt niste og bare dra av gårde med en god venn. Veldig lurt fant jeg ut. Noen ganger må man bare dra fra alt sammen, la alt stresset ligge litt lengre, utsette alt, og komme seg ut i det fine været. Det er ikke alle år vi har så fin vinter som i år, faktisk. Så det er best å utnytte den mens man kan, tenker jeg.

Sinnsykt digg dag, med andre ord. Og veldig vond. Lårene har fått kjørt seg godt. Øynene har får prøve seg mot snøen (jada jeg har briller, men likevel). Og mitt kjære kne har hatt et uforglemmelig møte med fjellet der det liksom skulle være masse fin løssnø, men ikke var det likevel. Gøy.

Om ikke dette ser diggbart ut??

Virkeligheten

Den er hard. Det visste han mye om. Han hadde erfart den tett på kroppen i mange år nå. Kunne fortalt alt om den, men det var sjelden noen som spurte. De spør ikke. Snakker ikke til ham. Ikke vanlige folk. De bare ser, stirrer med skeptiske øyne. Men der er en forskjell, folk er forskjellige. De unge forstår ikke. Blikkende de sender har ikke ord, de vet ikke om de er redde eller nysgjerrige. Kanskje ler de inni seg. Får det bare ikke frem i blikket enda. Stygge blikk. De tilhører de eldre. Ikke gamle, men gamle nok til å ville legge skylden på andre. "Det er din egen skyld" sier de. Det vet han jo.

Akkurat her er den beste plassen. Den er ikke like trekkfull som de andre, klart en av yndlingsplassene. Rundt ham er det grått. Grått og hardt. Den tykke jakken er ikke like tykk lenger, den trekker og det er hull flere steder. Fargene har bleknet. Grønt og blått er blitt til duse slitte farger som minner mer om fargerik grå. Skjegget har ikke blitt klippet på mange år. Det har mistet sin farge i likhet med ansiktet og lyset i øynene. Men det er fortsatt den beste plassen.

Det trekker varmt fra et sted. Da gjør det ikke så mye at han sitter hardt på et tynt laken eller at damen som akkurat gikk forbi hadde et av de stygge blikkene. Ikke se denne veien. Det har ikke snødd så lenge enda, men det er godt og kaldt i bakken. Vinden er kald. Natten har ikke begynt engang.

Han vet det. Han har fortsatt vettet i behold selv om årene begynner å dra på. Han vet det. Han har skyld. Det var ikke etter vilje, men det skjedde likevel. Livet er vanskelig nok som det er, ikke alle utfordringer kan takles. Det sier han selv. Det sier ikke blikkene som ser på han, selv om de er gått forbi ham for 10 meter siden. De vet det ikke de. De aner ikke hvordan det er. De kan ikke sammenligne. Han ville det ikke egentlig. Men sånn er det blitt. I et siste sukk svinner den siste lille bit av verdighet ut av ham, før han setter blokkfløyten til munnen.

Virkeligheten. Kort fortalt.