mandag 28. juni 2010

I don't love you

Well, when you go
So never think I'll make you try to stay
And maybe when you get back
I'll be off to find another way


And after all this time that you still owe
You're still the good-for-nothing
I don't know
So take your gloves and get out
Better get out
While you can


When you go
Would you even turn to say
"I don't love you
Like I did
Yesterday"


Sometimes I cry so hard from pleading
So sick and tired of all the needless beating
But baby when they knock you
Down and out
It's where you oughta stay


And after all the blood that you still owe
Another dollar's just another blow
So fix your eyes and get up
Better get up
While you can


When you go
Would you even turn to say
"I don't love you
Like I did
Yesterday"


My Chemical Romance

tirsdag 22. juni 2010

Barn på glass

Det er noen ganger man bare blir skikkelig sjokkert over hva folk får seg til å gjøre. Vi mennesker skal liksom være de mest intellegente vesnene her på jorden, men man kan jo begynne å lure på om ikke er noen av de andre artene som begynner å ta oss igjen. Kanskje går vi bare rundt og sier dette til hverandre, slik at vi etterhvert selv skal tro at vi er smarte og klarer å tenke oss om før vi gjør noe. Det med tanke før handling hører visst bare til eksamner og andre kjedelige ting, for jeg er rimelig sikker på at dette her ikke er tenkt med så veldig rasjonelle tanker først:


Foto: EPA

Jeg sier bare én ting; syke syke verden. Artikkelen kan du lese her.

søndag 20. juni 2010

Stuck in nowhere...

Byliv er enkelt. Det er på bygda du lærer å overleve. Hardanger, hvor jeg har valgt å tilbringe ferien, består av masse bygder. Tett i tett, men langt fra hverandre. Vi snakker store avstander og små plasser. Og, vi snakker svært dårlig bussforbindelser. Du må ha bil for å komme deg rundt. Og bilen er med mamma på jobb.

Men halo, tenkte jeg, jeg kan jo ikke sitte stuck her for meg selv hele dagen. Hvertfall ikke når det skjer ting i det som kan kalles "litt større enn de veldig små bygdene". Så jeg smisket meg til en tur ut til storbyga likevel. Selv om det ikke gikk buss. Da var det veldig fint å finne ut, at selv om min brilliante plan om å finne noen å sitte på med hjem igjen virka idiotsikker, så fungerte den ikke. Og mamma slutta ikke på jobb før halv 11, om kvelden! Gøy. Det er det jeg kaller stuck in nowhere. Spesielt når du er der alene, fordi de kjentfolkene du hadde, allerede har dratt. Den andre veien, vel å merke. Veldig gøy. Sånn er det harde bygdeliv.

Så, her sitter jeg, lost i "langt borte vekk", og ingen ting hadde noen gang vært noe problem hvis bare jeg hadde hatt en bil. Komme meg hjem uten å måtte bruke ca 4 timer på å gå, lett kledd. Men en bil har jeg ikke, men det har tydeligvis to skrukkete eldgamle damer som setter seg inn i en Volvo og kjører sin kos. Det vil si; de bruker en halv evighet på å komme seg ut av parkeringsplassen, men til syvende og sist kommer de seg ut på veien og kjører i sikk sakk videre. Altså, for det første; DE har en bil og kommer seg hjem (hvem som helst bare ikke meg??) og for det andre; hvor ligger argumentene for at 90+ gamle damer skal få kjøre bil?

Det er ikke mye som egentlig er skummelt her i verden, men gamle folk bak rattet ligger definitivt på listen over skumle ting. I mitt kjære studie lærer jeg at egenskaper som reaksjonstid avtar med årene, særlig etter 45 år, og at dette kan ha påvirkning på blandt annet at pensjonsalderen er lavere hos piloter. Piloter ja, som kjører fly, høyt oppe i lufta. Hvor mange ganger ser man et annet fly der oppe, i nærheten, samtidig med ditt eget? Hvor mange fly er det sjanse for å treffe? Gankse få, om jeg får anslå selv. Mens her nede på bakken, hvor det faktisk er fullt av biler, selv på bygda (det er bare busser det er manko på), her kan de få lov å snegle seg avgårde. Uten lenger evnen til å bruke sidespeilene skikkelig, eller oppfatte at det faktisk kom en bil i stor fart, fra høyre. Og hva med oss andre? Jeg har ingen store planer om å bli påkjørt av en gammel mann med hatt, selv om det bare er i 30.

fredag 18. juni 2010

Fredag

I dag har det vært regn-fredag. Ikke fordi det regner. Neida. Det har vært sol stort sett hele dagen. Men fordi Yr.no sa at det skulle bli regn i dag. Det regnet kom i natt. Men det var dårlig gjort av dem. For folk liker å planlegget livet sitt etter regnet. Hvertfall så liker folk som bor i Bergen det. Det er nemlig stor forskjell på regn, og masse regn. Og enda større forskjell dersom det faktsike er meldt ikke-regn. Så jeg planla fredagen etter det tilsynelatende kommende regnet, og planen var å være inne hele dagen og gjøre sånne deilige sommer-regn-feriedager-ting. Også ble det ikke regn. Men jeg var inne likevel.

Det skulle vise seg at det var litt dumt. Den store ulempen med ferier generelt, er at det plutselig er masse tid til å kjede meg. Jeg kjeder meg alltid i ferier. Ikke fordi det ikke er noe å gjøre og ikke fordi det ikke er noen å henge med, men fordi ferie-gjøre-ting er kjedelig. Alle vil sole seg (jeg vil skygge meg), eller så vil de spille volleyball (jeg har konkludert med at grunnen til at jeg suger så hardt i dette, er fordi jeg er for lav), eller så vil folk slappe av. Slappe av er ikke en aktivitet som er forhåndsinnstilt i min kropp. Og i dag skulle jeg slappe av. Inne. Mens det var sol ute. Det resulterte i at jeg måtte grave fram joggeskoene (ja, de er litt stua bort nå som det omsider er ferie og jeg atter en gang har innsett at bikikisesongen kom for tidlig i år også, og at det nå er for sent å gjøre noe med det). Men jeg trener først og fremst fordi jeg har så masse energi som må ut. Og denne energien har virkelig klart å hope seg opp i det siste. Det beste å gjøre da er å finne den første og bratteste bakken, og spenne på seg pulseren. Bakken ligger rett bak huset mitt, sammen med et fjell og masse (masse, masse, masse) trær og busker.

I Bergen kan en sånn tur få meg skikkelig i avkoblet modus. Bare fjellet, naturen og meg liksom (og alle de tusen andre Bergensbeboere som også fant ut at det kunne være fint med en tur på fjellet mens det er opphold, såklart.) Men jeg trenger ikke stoppe for noen, jeg trenger ikke reagere på noe og jeg kan i aller høyeste grad late som om jeg er i min egen verden, og konsentrere meg om min egen trening. På fjellet i Hardanger, bare en drøy time unna Bergensfjellene, er det ganske så annerledes. Der er det nemlig ikke fullt av mennekser på stien, men fullt av plagsomme dyr. Rettere sagt kuer. Kuer som helst vil ha mest mulig kontakt med deg. Løper du, så løper de etter deg. Stopper du, så stopper de også. Men bare i to sekunder, for så å nærme seg deg igjen. De vil ha kontakt, mat, de vil egle, og antageligvis har de en konkurranse om hvem som klarer å velte deg til bakken først. En joggetur i fjellet blir veldig gøy når du må sprette hit og dit mellom trær og stubber og finne åpninger som er for små for de hersens kuene. Den blir enda bedre når du endelig finner porten på den andre (?) siden av jordet, spretter over denne og fortsetter joggeturen, for så å finne ut at du ikke kom ut av et jorde, men inn i et annet. Et med sauer i.

Jeg vil dedikere et eget avsnitt til sauer, for dette er viktig. Sauer er farlige dyr! Det er ikke til å spøke med. Alle som virkelig har sett en sau i øynene, vet hva jeg snakker om. (Forøvrig kan du finne fakta om sauen på sau.no). Sauer har få innstinkter. Et av dem er å alltid gå i flokk, et annet er å angripe mennesker på deres vei. Jeg vet ikke hva våre forfedre en gang i tiden har gjort mot disse stakkars sauene, men de får tydligvis inn i morsmelka at mennesker er til for å ta! De bruker ofte en effektiv taktikk ved å holde mennesker som gisler. Den eneste måten å komme fri fra denne taktikken, er å finne en annen tilfeldig passerende turgåer (som forøvrig ofte ler seg skakk når han ser at du er fanget av en flokk med usle sauer), som melder seg frivillig til å ta over som gissel. Forlat denne personen umiddelbart, noen må lære på den harde måten.

Jeg har god trening, og lang erfaring med å møte sauer på min vei, så disse stoppet ikke meg akkurat i dag. Så etter at jeg omsider fikk snublet meg ned fra dette fjellet, følte jeg at jeg virkelig fortjente belønning for strevet. Så jeg hoppet inn døra og befant meg snart på kjøkkenet hvor jeg laget en supersunn (?) middag, pyttipanne, bestående av bare sunne grønnsaker (les: selleri, paprika, jordskokk, løk, marinert hvitløksfedd og egendyrket salat) og bacon. Til dessert laget jeg croissant. Bestående av butterdeig (kjempesunt detta) og enten ost og skinke inni, eller eplemos. N-A-M!

Og hva har jeg lært? At ferier er til for å nytes, uansett måte.




søndag 13. juni 2010

Hvor mange har omkommet på VG i dag?

Jeg liker ikke samfunnet. Jeg liker ikke det samfunnet utvikler seg til. Hvor mange dør hver dag? Hvor mange av de som dør, hadde trengt å omkomme? Det er litt skremmende å se hvor mange det er. Folk dør av mistenkelige grunner, folk dør under lek, folk dør i trafikken, folk dør i krig.

Har vi egentlig grunn til å begynne å gå rundt med konstant frykt for å dø? Før var det jo ingen som døde, ikke det jeg hørte om hvertfall. Nå er det nesten sånn at man kan lure på om man vil overleve til man er 40.

Jeg har ikke sett på det sånn før. Strengt tatt har jeg ingen veldig nære som har gått bort. Jeg tror ikke jeg virkelig har kjent på følelsen av å miste noen man ikke kan miste. Men det kunne skje. Når som helst.

Det sies at hos hver person du møter, så kan du være sikker på at den personen er linket til deg gjennom bare 1 eller 2 mellomledd. Altså, du kan være sikker på at når du møter en person, så kjenner vedkomne noen som kjenner noen som du kjenner. Hvis det er står 5 stk omkommet på VG en dag, kan du ikke da i prinsippet kjenne noen som har bekjente av avdøde? Jo...

Når jeg tenker etter, så har jeg faktsik noen sånne gjennom livet. En tidligere kollega, en tidligere klassevenninde fra paralellklassen, en tremenning, faren til en kamerat.... og alle disse var folk som ikke skulle dø. Folk jeg kunne kjent ganske godt, hvis jeg ville. De ble drept, de tok sitt eget liv, de var uforsiktige... Hva slags mennesker er vi iferd med å bli? Eller er vi allerede blitt sånn, og kommer ikke ut av det..?

Forholdsreglene fremover er å ikke gjøre noe dumt. Ikke dra på tur, ikke dra til andre land. Ikke lek, men ikke sitt stille heller, for da er du sikret å få en og annen uhelbredelig og svært sjelden sykdom. Men ikke gå ut. Noen kan skyte deg på gata. Ikke se andre mennesker, men ikke vær ensom heller, for da kan du bli gal.

Lev livet. Dø ung, og bli et pent lik.

tirsdag 8. juni 2010

Varetelling

Jippi, dette er sommerjobben min. Bip'e alle tingser, ark, blyanter, dvd'er, og ja; ALLE bøker i hele butikken. På min egen jobb. En jobb som tilsynelatende ikke skulle inneholde uendelig telling, heller småforvirrede tyske turister som trenger kart opp til Fløyen. Og mødrene som skal ha sommerens roman. Og lange, men avslappende dager der jeg ikke hadde trengt å være hundre prosent til stede på jobb.

Jeg slapp å gjøre det alene. Alle, de mange, fikk hver sin bip'er. Og etter en kort stund ble hele butikken fylt med en egen sang av bip'ing. Og alt skulle telles. Konvolutter. Teip. Klistremerker. Klistremerkene var værst. De tok en halv evighet ganger fire, for ingen kunne jo ha den samme strekkoden.

"Oi, mamma, her inne hører jeg bare masse piping!"
Bare ikke finn på å røre klistremerkestativet.
"Kan jeg ta den?"
Selvfølgelig kan du ta den og holde den en stund, for så å sette den stygt tilbake et helt annet sted. Null problem om ting blir telt to ganger.
"Hvem har tatt her? Og har noen tatt her? Har begge dere tatt her ja? Oi.. "

Kort sagt. Alle som har vært på varetelling, for en eller annen butikk, vet at det suger. Men det bare må gjøres. Så i dag sto jeg opp ti minutter før klokken slo seks om morgenen, for så å ta buss nesten en time, og stilte opp veldig glad og ...trøtt, for å hjelpe til med telling. Aldri igjen.

onsdag 2. juni 2010

Ferieproblem #1

Det er fordeler og ulemper med alle ting. Noen ganger er fordelens så store at de helt overskygger de lille ulempene, eller så er er ulempene så store at du ikke kan se noen fordeler. Men andre ganger kan de bli såpass store begge to, at du kan veie de litt opp mot hverandre.

Ulempen med å ha sommerferie før alle andre, er at du (les: jeg) har tid til å gjøre masse husarbeid, fordi alle andre sitter på skolen og leser til eksamen. Det er ikke stort annet å finne på enn å enten se på serier en hel dag, eller gjøre husarbeid. Ikke nok med at jeg har tid til å gjøre husarbeid, jeg har også tid til å gruble over husarbeidet (det er veldig trist ja).

Ulempen med at været blir varmere, hvertfall for sånne som meg som ikke tåler varme, er at man også må ha vinduene åpne hele dagen. Slippe inn litt frisk og forhåpentligvis kaldere luft. Å lufte er ikke en ulempe i seg selv, det er egentlig bare deilig. Ulempen ligger i at på den tiden vinduet mitt står åpent, uten oppsyn, så kryper det masse edderkopper inn i huset mitt. Og det er her jeg velger å koble de to ulempene sammen til et problem.

Edderkopper.

Wikipedia definerer edderkopper slik; "Edderkopper (av dansk edder, «eiter», og kopp, «noe tykt, oppsvulmet») er leddyr som ved hjelp av spinnekjertler på bakkroppen produserer silke (spindelvev). Hos edderkopper er kroppen tydelig todelt, med en midje. De har åtte gangbein, samt to par chelicerer, kalt følebein eller «munnføtter». De har vanligvis åtte øyne."

Grøss.

Ikkepedia definerer edderkopper slik; "Edderkopper er menneskets naturlige fiende. En edderkopp er bare noen centimeter i diameter, men til tross for sin størrelse kan den ta ut en hel flokk med mennesker."



Jeg velger å være mest enig med Ikkepedia i dette tilfellet, edderkopper er vår værste fiende. Videre kommer Ikkepedia med forslag til hvordan man skal takle møtet med en edderkopp;

Dersom du ser en edderkopp, kan du minimalisere skadene ved å følge denne framgangsmåten:


1: Skrik, dette kan i noen tilfeller skremme og forvirre edderkoppen noe.


2: Hvis skriking ikke hjelper, løp. Løp bort fra edderkoppen så raskt du klarer til den er ute av synsrekkevidde.


3: Dersom dette ikke hjelper og edderkoppen angriper, få panikk, skrik, veiv med armene og løp i sirkel.


4: Funker ikke dette heller, løp til nærmeste stol (eller bord, hvis dette er nærmest), hopp opp på den og tørn fullstendig.


5: Hvis alt annet til nå har feilet, er det på tide å hente frem pappas terpentinkanne samt fyrstikkeska. Sett fyr på jævelskapen!


6: Dersom edderkoppen til tross for alt dette fortsatt angriper, få panikkanfall og besvim, om du noensinne våkner igjen, er edderkoppen mest sannsynlig forsvunnet.
 
Ja, ok, jeg er ikke så ille altså. Selv om, etter min mening, edderkopper er noe som aldri skulle eksistert, og i hvertfall ikke funnet veien inn i et hus. Jeg er litt tøffere enn at jeg bare går hen å besvimer, men ikke så tøff at jeg orker å ha dem kravlende rundt meg. Så; løsningen på problemet (jfr. husarbeid og edderkopper) er å støvesuge dem. Alle edderkoppene inn i røret. Hver gang jeg er ute på tur med støvsugeren, passer jeg på å komme ekstra godt til i alle krokene der edderkoppene kan gjemme seg, og sette suget på max. Så forsvinner de.
 
Spørsmålet jeg sitter igjen med er da; kryper de noen gang ut av støvsugeren igjen?