søndag 13. juni 2010

Hvor mange har omkommet på VG i dag?

Jeg liker ikke samfunnet. Jeg liker ikke det samfunnet utvikler seg til. Hvor mange dør hver dag? Hvor mange av de som dør, hadde trengt å omkomme? Det er litt skremmende å se hvor mange det er. Folk dør av mistenkelige grunner, folk dør under lek, folk dør i trafikken, folk dør i krig.

Har vi egentlig grunn til å begynne å gå rundt med konstant frykt for å dø? Før var det jo ingen som døde, ikke det jeg hørte om hvertfall. Nå er det nesten sånn at man kan lure på om man vil overleve til man er 40.

Jeg har ikke sett på det sånn før. Strengt tatt har jeg ingen veldig nære som har gått bort. Jeg tror ikke jeg virkelig har kjent på følelsen av å miste noen man ikke kan miste. Men det kunne skje. Når som helst.

Det sies at hos hver person du møter, så kan du være sikker på at den personen er linket til deg gjennom bare 1 eller 2 mellomledd. Altså, du kan være sikker på at når du møter en person, så kjenner vedkomne noen som kjenner noen som du kjenner. Hvis det er står 5 stk omkommet på VG en dag, kan du ikke da i prinsippet kjenne noen som har bekjente av avdøde? Jo...

Når jeg tenker etter, så har jeg faktsik noen sånne gjennom livet. En tidligere kollega, en tidligere klassevenninde fra paralellklassen, en tremenning, faren til en kamerat.... og alle disse var folk som ikke skulle dø. Folk jeg kunne kjent ganske godt, hvis jeg ville. De ble drept, de tok sitt eget liv, de var uforsiktige... Hva slags mennesker er vi iferd med å bli? Eller er vi allerede blitt sånn, og kommer ikke ut av det..?

Forholdsreglene fremover er å ikke gjøre noe dumt. Ikke dra på tur, ikke dra til andre land. Ikke lek, men ikke sitt stille heller, for da er du sikret å få en og annen uhelbredelig og svært sjelden sykdom. Men ikke gå ut. Noen kan skyte deg på gata. Ikke se andre mennesker, men ikke vær ensom heller, for da kan du bli gal.

Lev livet. Dø ung, og bli et pent lik.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar