Den siste dagen

I dag er den aller siste dagen av dette året. For i morgen blir jeg nemlig et helt år til. Enda et tall å føye på rekka. Og i dag har jeg tenkt på dette året. Og årene før dette året. Og jeg har funnet ut at jeg har gjort meg opp en ny mening om min egen alder, og min bruk av årene mine.

En gang ble jeg 18 år. Da bestemte jeg meg for at dette året skulle det skje noe. Jeg skulle komme meg opp og frem. Noe skulle forandres. Jeg hadde faktisk virkelig store ambisjoner om at jeg skulle få det perfekte liv.

Senere ble jeg 20 år. Og da bestemte jeg meg for at jeg skulle bli voksen. Nå skulle jeg endelig få noe ut av livet mitt. Gjøre fornuftige ting. Gjøre sprø ting. Reise verden rundt, eller i det minste noe som likner. Gjøre noe nytt. Gjøre noe spennende. Flytte til et nytt sted. Gjøre karriere.

Da jeg fylte år i fjor, bestemte jeg meg for noe av det samme. Nok en gang, skulle jeg bli et bedre menneske, få et fantastisk spennende liv, og nyte mine unge år til det fulle.

Og i dag innså jeg at jeg igjen ønsket meg det samme. Mitt kommende år skal bli perfekt. Også tenkte jeg, at jeg ikke ønsket meg det likevel. Ikke denne gangen. Denne gangen ønsker jeg at alt skal bli sånn som det er. Jeg har nemlig innsett at jeg fikk de forandringene jeg ønsket meg. Jeg har bare ikke merket dem. Jeg har tatt lappen, jeg har reist masse, sett masse, gjort masse sprøtt. Jeg flyttet helt til Bergen, helt for meg selv, og jeg ble voksen av det. I hvertfall på noen områder. Jeg har fått nye mennesker inn i livet mitt. Nye ferdigheter. Nye gleder og nye sorger, selvfølgelig. Jeg har kommet meg opp og frem.

På bursdagen min i fjor, hadde jeg min første legetime på Voss Sjukehus. Og halvparten av dette året har faktisk gått med til å operere den dumme tåa. Om ikke det er forandring, så vet ikke jeg. Den resterende halvparten har gått med til å bli kjent med masse nye folk, reist til nye steder, hatt diverse rare opplevelser, kommet meg ut av kniper, og planlagt morsomme ting. Jeg har besøkt gamle venner. Jeg har fått meg bedre jobb. Jeg har vært lei jobben min. Jeg har elsket jobben min. Jeg har fått tilbake to gode venner, etter at de flyttet til Bergen. Jeg har gått på fjellet. Jeg har vært på fest. Jeg har ledd så jeg har grått. Jeg har gått rundt i våte sko én gang for mye. Jeg har mistet bussen. Jeg har gått på krykker på glattis. Jeg har overvunnet mye av sykehusfrykten min. Jeg har opplevd hvit jul. Jeg har sett familien. Jeg har kost meg. Jeg har kjedet meg. Jeg har oppnådd noe.

Jeg er rett og slett fornøyd. Og i dag er siste dag av dette året. I morgen blir jeg ett år eldre, og jeg gleder meg til å fortsette som før..


(..og kjære bloggen: i mitt neste år skal jeg bli mye flinkere til å blogge..)

Mitt mørke..

Mørket er det som kommer tettest inn på mennesket. Smyger seg inn, tetter alle gliper med lys mot huden. Omslutter oss totalt.

Alle kjenner mørket.
Mørket kjenner oss.

Lyden av mørket. Var, skarp, intens.
Mørket gir lyden retning.
Lukten av mørket. Sterk, presis og annerledes.
Mørket gir lukten mening.

Følelsen av mørket. Den fanger alle mine dype følelser. Holder meg fast til redselen. Gir rom for sorgen. Slipper løs fantasien. Åpner for lengselen. Utfordrer kjærligheten.

Mørket kan være dypet. Så dypt som du bare kan tenke deg. Så dypt at du aldri vil komme ut. Så dypt at det ikke engang finnes noe håp. Men mørket kan også være friheten. Tryggheten. Der du kan skjule alt. Der ingen noen sinne vil finne deg. Der du ikke vil finne noe. Totalt ro, og ingen ting annet enn mørkt.

I mitt mørke kjenner jeg ingen ting. Pulsen slår og slår. Sakte. Kontrollert. Og alt er uendelig stort.
I mitt mørke stenger jeg alt ute. Trekker pusten og nyter stillheten, men finner uroen etter alt som mangler. Friheten går hånd i hånd med ensomheten. Bare lyset kan føre dem fra hverandre.

Mørket er enkelt, lyset er vanskelig. Mørket er ro, lyset er kaos. Mørket er redsel, lyset er beskyttelse. Mørket er blinde, lyset er øyne. Mørket er ro, lyset er liv. Mørket er kaldt, lyset er varmt.

Mørket er meg... og lyset er deg...