Godt Nyttår!

Da var 2010 allerede kommet til sin siste dag. Jeg skjønner ikke hvor tiden ble av, men jeg sitter likevel igjen med masse glede og opplevelser gjennom året. Ikke så alt for mange sorger i grunnen, bortsett fra at jeg heller ikke i år ble et bedre menneske, eller klarte å oppfylle alle mine nyttårsforsett. Ja ja, gjort er gjort, spist er spist, og vi smiler og vinker og takker for det gamle. Måtte 2011 bli et like godt år.

Godt Nyttår!

Bildet er linket

Romjulsdrøm

En skulle vøri fire år i romjul. Og det er faktisk helt sant. Juletiden var helt magisk før. Ikke bare var den magisk, egentlig så var den relativt lang også. Enda har jeg det liksom for meg at romjula er kjempelang. At det er masse masse dager å ta av, og masse masse tid til å bare gjøre det man har aller mest lyst til. Jeg ser liksom for meg at det er sånn omtrent to uker mellom jul og nytter.

Så jeg har på en måte fått noen slag i trynet de siste årene, når det gang på gang demrer for meg at det faktisk bare er én uke. Ikke mer. Og at den lille uka går rimelig fort. Jeg lurer på hva det kommer av? Før var det riktignok ingen jobb å ta av, men dagene føltes lengre og mer innholdsrike. Vi kunne for eksempel være en hel dag ute i snøen, for så å komme inn og se en julefilm på TV, og til slutt rekke enda et juleselskap. Vi rakk til og med å pynte oss før vi dro. Jeg tror jeg vil velge å skylde på speilbruken. Tiden føles selvfølgelig kortere, man skal ha mer gjort, og man bruker mer tid på ting. Men speilbruken er nok den største årsaken. Når man er fire år går det ikke akkurat i sminke og oppsatt hår.

Men realiteten ligger nå her og venter på at jeg skal hoppe inn i den likevel. Romjula er over om to dager, og alt jeg hadde drømt om å få tid til, må jeg smått innse at ikke kommer til å bli oppfylt. Tre, eller nesten fire, dager med ferie var det jeg fikk denne julen. Noen må jo stå bak disken å ta imot alt som skal byttes igjen nemlig. Så det er bare å komme seg tilbake til byen og jobben og snøkaoset. Det er da enda godt universitetet ikke begynner på igjen før lenger uti januar en gang.

Men, du vet hva de sier; nytt år, nye muligheter. Jeg ønsker meg at 2011 skal ha ekstra masse tid. Gjerne 26 timer i døgnet. Det hadde vært akkurat perfekt. Mer tid uten å slite seg ut, men samtidig akkurat nok til at man får unna de små tingene som hoper seg opp. Eller ikke gjøre de små tingene, men heller sitte med bena på bordet en time etter jobb før man må legge seg. Eller lese en bok. Eller se tv-serier på internett. Akkurat nok tid. Jeg gleder meg allerede!

Risikosport på høyt plan

Å være kunde i julerushet nå om dagen er risikosport det. No kidding. Jeg kan, med svært liten prosent selvfølgelig, men dog, på en måte forstå hvorfor annenhver kunde blir sur for den minste ting. De går jo tross alt gjennom mye stress og press. Og antageligvis er vi som står bak disken en smule mindre hyggelig enn ellers. Faktisk er det sånn at vi er tikkende bomber som kan eksplodere når som helst.

Julerush er stress, kav og mas fra ende til annen. Det er Texas, Kansas, Las Vegas og Sverige på én gang. Og lunsjpause? Det har vi ikke sett. Vi blir spurt om de mest idiotiske ting, og er det noe vi ikke har så er det liksom vår skyld. Hva med å skylde på en av de 50 foran deg i køen som stakk av med det siste eksemplaret. Ser dere ikke at det er julegavehandel på gang, og vi blir utsolgt på et blunk?

Men tikkende bomber ja. Tenk deg at du ikke har spist på 6 timer. Du har heller ikke fått muligheten til å gå på do. De fire smertestillende du tok rett før jobb er på vei ut av kroppen, som igjen tilsier smerte i nylig operert fot. Hodepinen kommer snikende. Og om ikke jeg bare kan løpe ned på lageret og sjekke sånn helt for sikkerhets skyld om kanskje muligens vi har ett eksemplar igjen? Det kan jo være at det er feil på dataen og at det faktisk ligger noe der nede. Og om ikke jeg kan gjøre det så raskt som mulig, for kunde har nemlig litt dårlig tid og liker ikke vente. Og et nei tas ikke for et nei.

Jeg mener, når du får kjeft av kundene fordi de mener vi er frekke i kjeften (og her er det snakk om minimal frekkhet tross forholdene), så har de virkelig ikke tenkt seg så godt om altså. Spesielt ikke når de spør på sidelinjen. Åh, sidelinjen. Den værste siden av alle i Norli's kassaland. Der hvor kundene som ikke gidder å stille seg bakerst i køen, heller kommer opp på siden av kassaland, og spør rett ut om det de lurer på, mens du står og pakker som en gal for en annen kunde, og forbanner det hersens papiret som har satt seg fast i rullen igjen! Også forventer de faktisk at vi skal forlate køen og vie all vår tid til det de spør om. (Men har du ikke en data du kan se på da? Kan du ikke være med meg bort og vise hvor den står? Hva koster den da?)

Ser vi ut som om vi er levende leksikon eller? Jeg har prisen på et hundretalls bøker i hodet, og tittel og antall på enda et par hundre. Det er ikke hverdagskost selv om vi jobber i vår kjære bokhandel fast, engang. Prisskannere, hva er det? Kan de ha den på andre siden da? Hvorfor kan du ikke svare meg bedre?

Nei. Nå er jeg skikkelig lei, selv om det er bitte lille julaften. Customers of the mall, be aware! Å handle disse siste dagene kan regnes som risikosport, for du kan aldri vite når en av bombene går av. Byttekort?

Om dusjen og andre vann-tekniske ting

Jeg har gjennom årenes løp gjort meg erfaringer som sier meg at jeg overhode aldri burde oppholde meg på et bad. Det er i og for seg lettere sagt enn gjort, da badet kanskje er det rommet man trenger absolutt mest. Jeg mener, hvem kjøper et hus uten bad? Utedo er ikke lenger in.

Anyhow. Jeg kan med hånden på hjertet innrømme at i de tre stedene jeg har leid tak over hodet, de siste fire år, så har alle stedene lidd tap av en stk vaskemaskin. Jeg har altså opplevd at vaskemaskinen har gått på alle (!) stedene. Tilfeldigheter? Man kan jo få sine tvil. Særlig siden tørketrommelen også røk på det ene stedet. Jeg tror jeg rett og slett har et eller annet ved meg som sender svært dårlige vibber til disse tekniske dingsene vi stort sett har på et bad.

Nå har dusjen blitt ødelagt også. Det vil si; hele dusj-stativet, eller hva-det-nå-heter, bare datt ned en dag. Også sto vi der da, jeg og min kjære samboer, og tenkte at nå får vi enda en sak vi må fikse. Og at det var best vi fiksa det selv, siden vi tross alt forstyrrer huseieren vår mer enn normalt fra før (jfr. vaskemaskin og tørketrommel, pluss pluss). Løsningen ble superlim. Vi er da studenter, og man tager hva man haver sant? Så vi lima hele driten på plass igjen, jubla litt inni oss, og lata som ingen ting.

Hadde det bare vært med det så, men så må jo mine dårlige vibber slå inn igjen. Typisk. Vi fikk nemlig ny varmtvannstank i forrige uke. Omtrent samtidig som dette, så begynte det superbra superlimet å synge på siste verset. Og typisk nok, så må det skje en klinsj akkurat i dette byttet. Det startet mer eller mindre uskyldig med at vi ikke lenger hadde varmvann i dusjen. Vi dusja altså kaldt i fem dager. Fem dager pluss vinterkulde er lik ikke gøy. Veldig mildt sagt. Og dermed var det liksom ingen annen råd enn å ringe vår kjære huseier, som for øvrig bor i et eller annet syndenland til vanlig, og helst sender sønnen sin for å ordne opp. Og sønnen kom han. En søndags kveld. Inn i stua vår på sokkelesten, flinke gutten, og så trampa han inn i dusjen vår for å sjekke om vi virkelig hadde så kaldt vann som vi skulle ha det til.

Har jeg nevnt at vi har veldig stor dusj? Og at du virkelig må gå inn i den for å skru den på. Ikke noe enkelt dusjkabinett her i gården nei. Vel, lang historie kort. Hele dusjen raste selvfølgelig sammen i det gutten skrudde på det iskalde vannet. Og der sto han da, og vasket sokkene sine i kaldt vann, med en dusj som plutselig var i fem deler. Og jeg og min kjære samboer grein som aldri før, for vi klarte nesten ikke holde latteren tilbake.

Sønnen til huseier bare labba ut igjen han altså, og etterlot seg et spor av sølete vann gjennom hele leiligheten (hadde vel ikke byttet sokker på en uke eller noe). Og så gjorde han litt justeringer med blandebatteriet, så nå kan vi koke potetene i dusjen. Oh joy! Og jeg har fortsatt en dusj som er i flere deler og som ikke vil la seg lime med superlim. Gode ideer mottas med takk.

Mitt budskap i julen

Speilvendt har satt i gang et prosjekt om å lage en film satt sammen av budskap til julen. Og her er mitt bidrag til filmen;



Det er ikke noe bestemt grunn til at dette er mitt budskap, men det passer veldig godt inn sammen med all den dårlige samvittigheten som kommer ekstra godt fram i julen, som Kim Arne bak Tankefjas har skrevet et innlegg om. Kanskje kan vi gjøre noe med dette?



Bambi på isen

Jeg liker Bergen by, og jeg har normalt sett ikke noe imot været heller, men vintervær i Bergen er liksom ikke helt idielt om dagen. Kaldt, snø, regn og så is. Jeg er rett og slett bambi på isen, der jeg humper av sted med krykkene mine. Jeg føler meg faktisk nokså hjelpeløs. Krykkene sklir ut til alle kanter bare jeg plasserer dem feil, eller legger litt for mye vekt på dem. Så jeg skynder meg sakte, og holder meg i grøftene.

Men det må jo se helt utrolig latterlig ut for alle andre. Greit nok har det faktisk vært en del fremmede som har ytret sin bekymring for meg, men de håper nok sånn bare bittelitt at jeg også skal skli utover til alle kanter og gå på trynet. For det må jo være et vittig syn. Selv er jeg veldig glad i å betrakte folk med uskyldig manglende kontroll. Skadefryd er noe som kommer godt med i desember måned.

Jeg legger ut et klipp jeg la ut en gang i desember i fjor, som fortsatt er like gøy, og som jeg nå om dagen kjenner meg mer igjen i enn ellers.

Gledelig jul

Kulden kom like fort denne høsten også. Bort fra sommeren. Sommeren som man i Mai håper skal vare i en hel evighet, og sommervarmen som skal nytes hvert minste sekund. Men så går disse sekundene vekk i ingenting. Egentlig husker man ikke hva man bruker dem til. Og det er i hvertfall ikke noe fornuftig, skal man tro landets overmenn. Ufornuftige, seige og kanskje til og med dårlige sekunder.

Men så kommer nå kulden igjen. Og man klarner litt mer opp i hodet. Får andre bekymringer å tenke på. Får bekymringer i det hele tatt. Og problemer, som et resultat av at man ikke gjør noe med bekymringene sine. For hva skal man gjøre da? Verden har jo likevel vendt den kalde skulderen imot. Hadde det vært en enkel løsning som skulle til. Om man bare hadde vært rik og oppegående, og helst pensjonist, så kunne man jo alltids flytte til Spania. Der kunne man til og med gjort en og annen ufornuftig ting, uten at gud og hvermann skulle stikke snuta si inn i det. Snuten i Norge... kunne de bare holdt seg mer unna. Kunne bare landet vårt vært litt mer perfekt. Gjerne fra starten av slik at ting kunne gått på skinner allerede da. Kunne det ikke vært litt varmere?

Sånn som nå.
Akkurat denne kvelden var kulden ekstra bitende, og det var ikke vanskelig å se at hun hadde alt for lite klær på deg. Skjelvingen kunne sikkert høres ti meter i omkrets rundt henne, for de som mot all formodning ville lytte etter den.
Ingen varm kaffe i dag, ingen kjernevarme i kroppen. Ingen god døsig varme, som siger rundt i kroppen og gir følelsen av avslappelse og ro. I dag var det kaldt og hodet var klart som aldri før.
Det er blitt sånn etterhvert at hun må si det til seg selv, at det er dette som er bra. Og at hun faktisk fortjener å være der hun er nå. At der hun er nå er utenfor det de på fint kaller komfortsonen, men at det er den sunne skarpe verden, som er den riktige. Ikke den behagelige.
Fingerene er som istapper. Noen få timer igjen av kvelden skulle kunne gå.
Hun tenker seg om. Veier opp alternativene. Bestemmer seg.

Deretter går hun inn i varmen. Står der noen sårbare sekunder og kjenner på følelsen av varmegrader. Vurderer situasjonen og ser nøye rundt seg. Det kan gå her.
Så får hun en mine i ansiktet som vitner om at dette er det mest naturlige stedet og være. Hun snur seg sidevegs mot døren igjen, og trekker opp en bunke blader. Snur dem og viser forsiden frem.
Fem minutter i varmen. Så får hun øye på en vakt og smetter ut i kulden igjen.
Har hun et sted å sove i natt?

Bildet er linket

Er det rart vi ikke bryr oss?

Når jeg var liten, eller litt mindre. Ung kanskje. Undom. Da svarte jeg alltid blidt og uskyldig til alle de som ringte meg fra en fellessentral og spurte om ikke jeg ville gi penger til en og annen god sak, at jeg ikke hadde fast månedlig inntekt og selv var fattig student. Dermed fant jeg det nesten legitimt å ikke gi penger til alt og alle andre. I tillegg la jeg til, dersom de i andre enden enten bar en stemme fra eldre og frivillige, eller stemmen var spesielt fin og hyggelig, at jeg skulle begynne å gi penger, støtte og engasjere meg så fort jeg ble voksen og fikk en jobb.

Så var det det da. Hvor går grensa for en hvit løgn? Kan man kalle det en hvit løgn når den egentlig ikke er en hvit løgn, og for stor til å være det, men at man angrer på et løfte som var litt enkelt å gi?

Problemet et jo ikke at jeg ikke har lyst til å gi penger til de som trenger det. Nå som jeg er blitt det som noen (ikke aller høyeste grad alle) ville kalle voksen, men i det minste har en fast jobb og lønning hver måned, har jeg jo god grunn til det. Problemet er at det er vanskelig å finne ut hvem man skal gi til. Hvem som er mest troverdig. Hvem som fortjener det mest.

Facebook er kilden til problemet. En stor den av den i minste fall. Samfunnet generelt er også en stor kilde, med alle de upålitelige menneskene som vandrer rundt i dette systemet av et land vi bor i (hvor blir det av 11 mnd studielån forresten? Det som dere lovte i bytte mot at vi unge skulle stemme!?). Og selvfølgelig er det naturens gang som gjør det hele til et problem. Den iboende skepsisen har sitt opphav i personlighet. Selv har jeg vel alltid vært i den lille gruppen med svært skeptiske mennesker, som stoler i veldig liten grad på noen andre. Når jeg var liten pleide jeg for eksempel å ha døra til rommet mitt låst konstant gjennom hele november og desember. Av den enkle grunn at mine søsken alltid måtte gå å snoke i julegavene (de er begge overstadig nysgjerrige, noe som har gått meg mang en gang på nervene). Til slutt ble det så mye mas at mamma tok ifra meg nøkkelen til rommet, og fikk mine søsken til å love å ikke gå inn på rommet mitt. Dette resulterte i at jeg la barnåler eller lignende små gjenstander på dørhåndtaket, slik at jeg kunne kontrollere om noen hadde åpnet døren. Det var sjelden at mine små feller var intakte når jeg kom tilbake.

Tilbake til saken.
Samfunnet, og i dette tilfellet Facebook spesielt, gir oss stadig større grunn til ikke å stole på omverdenen. I disse dager går det for eksempel en kampanje med eventyrfigurer som profilbilder. Kampanjen hevder at de som skifter profilbildet sitt til en eventyrfigur fra barndommen, støtter vold mot barn. Det er ingen som liker vold mot barn, og mange som liker figurer fra barndommen, så det gjør vi selvfølgelig. Kort tid senere kommer det imidlertidig en kontrabeskjed, som hevder at dette er en kampanje som er startet av pedofile slik at de lettere får adgang til barns profilside.

Jaha? Hva skal vi tro om det? Selvfølgelig kan begge deler være sant. Det er ikke første gangen noe sånt oppstår på Facebook. Det vil alltid være to sider av en sak. Det vil alltid være folk som er for og imot det ene og det andre. Og det vil alltid være noen som er ute etter å ødelegge, for egen gledes skyld.

Så da sitter jeg her da, skeptisk som aldri før. Og velger å ikke stole på verden der ute. Svindel og lureri bak hver en busk. Og når de ringer og ber om penger til de som trenger det. Syke, skadede, frivillige. Ja da sier jeg at jeg ikke har fast inntekt, men at jeg gjerne vil gi når jeg blir stor og får det. En hvit løgn? For jeg vil jo ikke at pengene jeg gir skal sponse en eller annen tulling med nye gardiner på sitt kontor nede i et og annet u-land. Er jeg en slem person? Eller er det egentlig ikke så rart at vi ikke kan bry oss om alt i dag?

Bilde er tilkoblet kilde

Ingen flere operasjoner i år

I går var siste gang på operasjonsbenken for i år. Jeg har mistet litt troen på at det er siste gang totalt. Plutselig kommer det vel en beskjed om at jeg må inn enda en gang. Gjøre det jeg hater aller mest i hele verden, nok en gang. Men må man, så må man.

Operasjonen i går gikk greit. Det vil si, greit til meg å være. Jeg vet ikke om jeg kan ta det som et godt eller dårlig tegn, at de kjenner meg igjen siden sist gang, og vet akkurat hvordan de skal ta hånd om meg. Jeg mener, når de gir meg bedøvelseskrem på armene og doper meg ned med beroligende piller slik at jeg vil være litt roligere når de stikker, så må jeg jo ha gitt et visst inntrykk. Og de er jo snille med meg, det skal de ha. Men altså, logikk? Når de stikker meg to ganger uten hell, og jeg ligger og tror jeg skal dø, så finner de ut at kanskje de bare skal legge meg i narkose med gass. Så kan de stikke etterpå. Halo?! JA! Det er liksom det som er ønskedrømmen over alle ønskedrømmer, og de foreslår det først etter flere mislykkede stikk? Ja ja, sovne gjorde jeg i det minste til slutt.

Våknet gjorde jeg også. Med masse smerter, etter at de fant ut (igjen) at dette inngrepet nok ville bli en smule mer komplisert enn først tenkt. Takk. Forskjellen denne gangen, var at de gav meg flere doser intravenøst med smertestillende, pluss to piller av den sterkere sorten, med én gang. Ikke noe enkel paracet her i gården nei. Så jeg ble totalt slått ut i 4 timer etter at jeg hadde våknet, og spøy hver gang jeg prøvde å reise meg. Stakkars meg. Og stakkars sykepleiere. Jeg er alltid den som gir de mest jobb. Alt de må gjennomgå. Men jeg hadde verdens snilleste venninde med meg denne gangen, som gav munterhet til all vemodheten. All creds to her!

Og hjem kom jeg nå til slutt. Dagkirurgi du liksom, jeg tror kanskje de har laget en egen rubrikk i journalen min at jeg heretter automatisk vil bli holdt over natten. Dagkirurgi er liksom ikke helt min greie. Men nå er jeg nå en gang hjemme, med en mengde mye sterkere smertestillende, for et mye mindre inngrep med mindre smerter, enn forrige gang. Så dette er liksom ikke så ille. Jeg nektet å la meg sykemelde, så til uka er jeg nok oppe å går igjen. Må jo det.

Så satser jeg på at 2011 skal bli et operasjonsfritt år. Det får bli mitt nyttårsforsett.

Desember

De snakker om ventetiden, gleden og spenningen. Hvordan dette er noe vi venter på hele året, i det minste etter at sommervarmen dabber av, og når tiden endelig kommer, så kommer den så brått at vi står halvveis lamslått og hadde glemt at oktober gikk oss hus forbi. Men så kommer lysene. Alle lysene i gatene, som henger over stressede hoder og gir oss en liten ekstra gnist i vinternatten. For det er noe med det.. at lyset blir borte og vi ufrivillig blir gjemt og glemt bort i de mørke krokene. Som bare fører til trøtthet og depresjon. Orker vi enda en vinter?

Men så kommer den likevel, vinteren og desember. Den kommer smygende, vi kan merke pirringen allerede i november, det er alt for tidlig og vi later som om vi ikke merker det. Men vi gjør det likevel. Og plutselig er det nisser overalt, og julegavetips og røde bånd. Lilla lys og sang. Men når desember er her på riktig, når den virkelig har kommet, så slipper vi alt inn. Åpner det lille jule-glede-rommet vi sparer på et helt år. Vi børster støv av nøkkelen og låser opp, og ut kommer alle julesangene vi hadde glemt at vi kunne utenat. De som får oss til å føle julen.

Nostalgi. Hvilken var den beste julen? Den med de største pakkene? Eller sukkertøyet vi laget til alle vi var glade i? Kanskje har den ikke vært enda, for føler vi ikke spenningen enda? Akkurat slik som det var da vi var barn og åpnet kalenderen hver dag. Vi ventet jo på jul da som nå. Men det bringer likevel nostalgi over det hele. Henter fram akkurat den samme følelsen den gangen du sto opp midt på natten fordi du ikke fikk sove i spenning. Gikk ned i den mørke store stua, uten at noen andre i huset våknet. Og det var ikke det minste skummelt, for der var et juletre. Opplyst med et varmt dempet gult lys, blandet med skyggene og engelene på treet. Med gjenskinn i alle julekulene. Og lenkene, de hjemmelagde lenkene, kastet rundt treet på kryss og tvers. Og glitter og flagg. Den følelsen. Vi kjenner den inni oss enda.

Stress er legitimt. Vi blir jo tross alt tatt på sengen hvert år, bare fordi vi har benektet at nok et år snart er omme, og sommeren og dens glade stunder forsvinner ut i historien. Også har vi så mange ting vi skal tenke på. Akkurat denne måneden skal alt skje på likt. Vi mennesker er jo ikke så rasjonelle av oss, så det er jo forståelig at vi ikke klarer å spre det jevnt over året, men vi tar oss likevel i det når vi står der og drukner i gule lapper og egentlig skulle vært et annet sted. Men vi stresser oss igjennom det. Rekker alt til slutt. Selv om noen må ut å kjøpe julegaver på selveste julaften.

Desember er i gang. Og så venter vi bare på julen..

"Oh now feel it comin' back again
like a rollin' thunder chasing the wind
forces pullin' from the center of the earth again
I can feel it..."

Live