Om dusjen og andre vann-tekniske ting

Jeg har gjennom årenes løp gjort meg erfaringer som sier meg at jeg overhode aldri burde oppholde meg på et bad. Det er i og for seg lettere sagt enn gjort, da badet kanskje er det rommet man trenger absolutt mest. Jeg mener, hvem kjøper et hus uten bad? Utedo er ikke lenger in.

Anyhow. Jeg kan med hånden på hjertet innrømme at i de tre stedene jeg har leid tak over hodet, de siste fire år, så har alle stedene lidd tap av en stk vaskemaskin. Jeg har altså opplevd at vaskemaskinen har gått på alle (!) stedene. Tilfeldigheter? Man kan jo få sine tvil. Særlig siden tørketrommelen også røk på det ene stedet. Jeg tror jeg rett og slett har et eller annet ved meg som sender svært dårlige vibber til disse tekniske dingsene vi stort sett har på et bad.

Nå har dusjen blitt ødelagt også. Det vil si; hele dusj-stativet, eller hva-det-nå-heter, bare datt ned en dag. Også sto vi der da, jeg og min kjære samboer, og tenkte at nå får vi enda en sak vi må fikse. Og at det var best vi fiksa det selv, siden vi tross alt forstyrrer huseieren vår mer enn normalt fra før (jfr. vaskemaskin og tørketrommel, pluss pluss). Løsningen ble superlim. Vi er da studenter, og man tager hva man haver sant? Så vi lima hele driten på plass igjen, jubla litt inni oss, og lata som ingen ting.

Hadde det bare vært med det så, men så må jo mine dårlige vibber slå inn igjen. Typisk. Vi fikk nemlig ny varmtvannstank i forrige uke. Omtrent samtidig som dette, så begynte det superbra superlimet å synge på siste verset. Og typisk nok, så må det skje en klinsj akkurat i dette byttet. Det startet mer eller mindre uskyldig med at vi ikke lenger hadde varmvann i dusjen. Vi dusja altså kaldt i fem dager. Fem dager pluss vinterkulde er lik ikke gøy. Veldig mildt sagt. Og dermed var det liksom ingen annen råd enn å ringe vår kjære huseier, som for øvrig bor i et eller annet syndenland til vanlig, og helst sender sønnen sin for å ordne opp. Og sønnen kom han. En søndags kveld. Inn i stua vår på sokkelesten, flinke gutten, og så trampa han inn i dusjen vår for å sjekke om vi virkelig hadde så kaldt vann som vi skulle ha det til.

Har jeg nevnt at vi har veldig stor dusj? Og at du virkelig må gå inn i den for å skru den på. Ikke noe enkelt dusjkabinett her i gården nei. Vel, lang historie kort. Hele dusjen raste selvfølgelig sammen i det gutten skrudde på det iskalde vannet. Og der sto han da, og vasket sokkene sine i kaldt vann, med en dusj som plutselig var i fem deler. Og jeg og min kjære samboer grein som aldri før, for vi klarte nesten ikke holde latteren tilbake.

Sønnen til huseier bare labba ut igjen han altså, og etterlot seg et spor av sølete vann gjennom hele leiligheten (hadde vel ikke byttet sokker på en uke eller noe). Og så gjorde han litt justeringer med blandebatteriet, så nå kan vi koke potetene i dusjen. Oh joy! Og jeg har fortsatt en dusj som er i flere deler og som ikke vil la seg lime med superlim. Gode ideer mottas med takk.