Halloween

Hva er greia liksom?

Når jeg var liten lærte jeg mitt første om halloween gjennom Grøsserne på Fox Kids. Hodeskaller av gresskar som fløy rundt og kidnappet utkledde barn, eller utkledningsmasker med onde krefter som det ikke gikk an å få av igjen. Skumle greier med andre ord.

Litt senere i livet lærte jeg at halloween er det samme som en unnskyldning til å kaste egg på dørene til folk. Eller at foreldrene tror det er en ny form for julebukk, de har bare helt glemt at man faktisk går julebukk i romjula, og ikke i slutten av oktober.

Atter litt senere, og noen år litt klokere, lærte jeg at halloween er den tiden av året hvor det er om å gjøre å ha den kuleste utkledningsfesten. Tenk så mye gøy man kan gjøre med litt teaterblod og gamle klær. Godteriet er ikke hovedgreia liksom, men blodige drinker.

Men hva er greia med halloween i Norge i det hele tatt?

Wikipedia sier;

Halloween er det engelske navnet på allehelgensaften, det vil si natta før allehelgensdag, den katolske minnefesten for helgener og martyrer, og feiringa av denne kvelden. Ifølge engelsk tradisjon feires halloween om kvelden den 31. oktober, dagen før 1. november, mens allehelgensdagen eller «helgemess» i Norge er lagt til første søndag i november.
Halloween har på 1900-tallet særlig blitt markert i USA der utkledde barn går fra hus til hus og tigger godteri med ordene trick or treat (Knask eller Knep). I dag er skikken blitt utbredt også i andre deler av den vestlige verden, der verken allehelgensaften eller -dagen har vært viktige festdager tidligere. Norge hadde inntil for noen år siden ingen tradisjon for slik feiring, men amerikanskinspirert halloween ble introdusert i noen miljøer på slutten av 1990-tallet. Donald Duck-tegneserier og amerikansk populærkultur har trolig bidratt til å gjøre fenomenet kjent for et større publikum. De siste årene har det vært knyttet enkelte volds- og hærverksepisoder til amerikansk halloween-feiring i Norge.

Altså har ikke halloween noe norskt med seg overhode. De fleste av de som går der ute etter knask eller knep, er bare ute etter godteriet. De fleste av de som er på vei til en og annen halloween-fest, er bare ute etter å ha det gøy. Og de fleste som gjør hærverk, hadde gjort hærverk uansett.
 
Våkn opp folkens, dette er et salgstriks! Og jeg skjønner ikke at folk snart innser det. Det siste vi vil her i landet, er å bli gjennomtrengende amerikanske. I steden for å holde på vårt eget, må vi hele tiden ta til oss andres ting. Andres tradisjoner. Og vi som trodde vi satt med påvirkningskraften. Jeah right!

Vondt og vondere

Å våkne opp etter en operasjon, der jeg finner ut at de smertestillende de har gitt meg ikke har den aller største effekt, er vondt nok. Værre blir det når du kommer hjem og de sterke sakene de har putta i meg sakte, men ganske så sikkert, har mistet effekt. Da er det vondt da. Også blir det, like sakte og sikkert, bedre og bedre. Og nå er det bra. Endelig er det bra.

Og så vil de at jeg skal begynne å påføre meg selv mer smerte igjen. Som om det var det første jeg ønsket meg nå. Nå skal jeg visst begynne å gå.

Dette har jeg ventet på i 7,5 uker. Den første uka trodde jeg ikke denne dagen skulle komme engang, men nå er den altså her. Og reaksjonen er at jeg gruer meg til å sette ned foten for hvert skritt. Jeg har blitt sinnsykt sterk i det ene benet mitt. Blitt faktisk veldig flink til å hoppe rundt på ett ben. Det har blitt helt naturlig å holde den andre foten opp, akkurat så høyt at den ikke støter borti noe, selv ikke kanter eller trappetrinn. Og jeg er blitt en reser på krykker. De forhatte krykkene.

Om jeg har lyst til å gjøre det vondere for meg selv, med å begynne å gå igjen? Ikke akkurat. Men jeg må. Så nå er det bare å se frem til turer på fjellet igjen, og stålsette meg på at folk kommer til å slutte å gjøre alt for meg. Og på en måte skal det bli deilig å slippe å få forskremte blikk på jobben, hver gang de spør om jeg kan hente en bok, og ser at jeg ikke kan gå. Det skal bli deilig å kunne gå langs gata uten at folk ser uforskammet mye på meg. Og det skal bli deilig å kunne gå i matbutikken og handle helt selv.

Den dagen da strømmen går

Vi er avhengig av mye her i verden. Noen sier at vi ikke kommer til å klare oss dersom internettet krasjer. Noen sier at vi hadde kommet dårlig ut uten vann. Noen sier tilogmed at vi hadde kommet dårlig ut dersom all isen på vår klode hadde smeltet, og vi fikk for mye vann. Noen sier at vi ikke klarer oss uten strøm. Vi kommer til å fryse ihjel. Men det er bare tull. Selvfølgelig kommer vi ikke til å fryse ihjel, vi har da alltids en peis! Vi må bare komme oss tilbake til før-i-tiden, begynne på nytt og leve på ilden. Og manuell post.

Men jeg tør likevel å påstå at av alle ting her i verden, så er strøm noe av det vi faktisk er avhengige av. Vi bare merker det ikke før den er borte. Jeg våknet opp og fant leiligheten min så fredelig som aldri før. Det var faktisk ganske deilig. Jeg tenkte at grunnen måtte være fravær av regn som plasket iherdig utenfor vinduet. Eller at vår kjære nabo, som bor rett over oss, for én gangs skyld fant det for godt å dra en tur på skolen, til fordel for å spille trommer hele dagen. Det merkes ikke så mye når han spiller lengre, men det merkes når han ikke gjør det. For å si det sånn.

Fantastisk morgen, svirret i mine tanker. Helt til jeg kom til badet og lyset ikke bare brukte litt lang tid på å våkne, det våknet faktisk ikke. Ikke på kjøkkenet heller. Det fikk meg til å bli en anelse frustrert, samtidig som det gikk opp for meg at det ikke var vanlige lyder som ikke laget støy. Det var mitt aller kjæreste kjøleskap som hadde dødd ut (til opplysning; du har aldri hørt et kjøleskap lage mer lyd enn mitt).

Da var det bare én naturlig ting å gjøre, praktisk som jeg er; finne frem skrutrekkeren og komme seg inn i sikringsskapet. Der ingen sikringer hadde gått. Flott! Strømmen har gått i hele bygningen, ja kanskje en hel bydel hvis vi er heldige. Og det er umulig å finne ut, for internett ble dermed ikke tilkoblet. Neida, vi klarer oss nok ikke uten internett her i verden, men vi klarer oss hvertfall ikke når vi ikke har strøm til å koble oss på. Og telefonen var død. Og PCen var død. Og varmeovnen var død (ja, vinteren kom i oktober her i Bergen i år). Og lyset var dødt. Sikkert varmtvannssprederen også.

Det som skjer når strømmen går, sånn ordentlig, er at du blir fint klar over hvor mye vi bruker den. Du blir mer og mer klar over den for hver time som går uten at den enda har kommet tilbake. Det som også skjer, er at du begynner å føle din indre McGyver. Tenker mer kreativt. Og sånn blir altså dagen din helt annerledes enn det du hadde trodd den kunne bli.

Vi begynte med å tenne så masse lys vi klarte. Det var tross alt kaldt. Og vi har ganske masse telys i hus, så det var ikke det største problemet. Problemet lå vel heller i at masse masse lys, og lite ventilasjon, en eller annen gang vil resultere i heller lite oksygen. Det er greit nok. Men når strømmen endelig kom tilbake igjen, ni timer etter at den var gått, så så vi plutselig at vi hadde snudd huset litt på hodet for strømmens skyld.

Så, den dagen strømmen går, så vil alt bli veldig vanskelig. Da går du først rundt og fryser og anstrenger nattsynet ditt for å få med deg dagen. Deretter får du vondt i hodet av mangel på frisk luft (ingen slipper ut varmen!!). Så, når du skal rydde bort alle lysene i en rus av varm-kald og svimmel, så er det naturlig å knuse noe. Det må jo skje. Og når du først er glepphendt, er det like greit å dele lunsjen din med både tak og gulv (frokostblanding med youghurt kan faktisk fly 1,5 meter opp etter veggen og 2 meter bortover gulvet). Og med så mye glass og frokostblanding strødd utover, så er du nødt til å støvsuge. Og enda godt strømmen er kommet tilbake. Og når du først støvsuger, så kan du likegodt tømme posen, sånn mens du er innsmurt i youghurt mener jeg, og støvet fester seg ekstra godt.

Så da, etter at vi hadde tømt den, støvsugerposen altså (min kjære samboer bala ganske lenge utenfor leiligheten med støvet i feil vindretning, les: motvind). Etter det, kunne vi likegodt finne på å støvsuge resten av leiligheten også, særlig under sofaen. Og til min store, eller hvertfall en smule, skuffelse så finner jeg skrukketrollet dødt. Jeg har vist glemt å vanne det..

Hold dere hjemme, sier de

Jeg elsker snø. Jeg elsker at det daler hvite, lådne og myke snufnugg fra himmelen. Jeg elsker at alt blir hvitt, og rent. Jeg elsker at alt blir så stille, lydene pakket inn i snø. Og jeg elsker den rolige atmosfæren rundt snøen. Jeg elsker livligheten med den, på godt og vondt. Og jeg elsker kulden den tar med seg. Oppriktig talt, jeg liker virkelig virkelig snø og vinter og kulde.

Bare ikke i OKTOBER! (Jeg trodde vinteren for noen år tilbake bestemte seg for at vintermånedene heretter skulle være fra slutten av Desember til begynnelsen av Februar jeg...). Skulle kanskje vært litt forsiktig med å ønske med snø helt enda.

Hold dere hjemme, sier nyhetene. Bergen har nær sagt fått forbud om å dra ut på tur med bil, av vår kjære Eli Kari Gjengedal, hvertfall dersom bilen fortsatt er skodd med sommerdekk. Så joda.. vi holder oss hjemme så mye vi kan for tenk. Det er bare en smule vanskelig når man må ut. Da snakker jeg ikke om skole, matvarehandel eller sosialt omvær, vi er da såpass overlevelsesdyktige at vi klarer å sulte for oss selv sammen med TV'n et par dager. Neida, jeg snakker om når du må ut for å være på jobb. Oh joy, det er alltid gøy å være på jobb når det er kaos i alt som heter veibaner, grøfter og rundkjøringer. Men likevel skal jo alle ut, for de må komme seg til butikkene og handle. Og klage, forsåvidt.

Men for en gangs skyld gleder jeg med litt til dette, akkurat i dag. For nå har jeg vært sykemeldt i seks uker (!!) på grunn av min kjære opererte fot. Og én ting kan jeg gjøre klart med en gang; jeg klarer meg fint uten skolen, og det er ikke værre enn at vennene mine kan komme hjem til meg for at jeg skal være sosial, men å ikke få vært på min aller høyst elskede jobb, det gir abstinenser det. Så nå er jeg veldig klar for å komme meg tilbake til litt vanlig hverdag igjen.

Så i dag bryter jeg forbudet mot å holde meg hjemme. Jeg går ut! Og forhåpentligvis slipper jeg å sitte tre kvarter på bussen i kø, eller være med på en eller annen krasj, eller dø fordi krykkene mine sklir i slapset.

Kom høst. Kom kulde. Kom snø.

Kulden kommer på en måte nærmere. Tettere inntil døren. Hjertet.

Og du kan se stien som ligger der enda. Tusenvis av føtter, gjennom tusenvis av år. Og den ligger der alltid klar. Formet av løvet som har forlatt sine trær for godt. De kommer aldri tilbake, det er alltid noen nye. Og alle fargene som ikke varer. Du må se på dem. Se lenge, også huske på dem etterpå. Smile til dem og glemme at det en gang var sommer. Bare trærne blir igjen, nakne.

Og så vil du gå. Den veien som alle andre har gått, komme til det stedet alle andre har vært. Det gjør ingen ting om kulden kryper inn under genseren. Bakken er seig. Den lager ikke lenger den lette raslende gå-lyden som sommeren vil gi skoene dine. Bare du kommer deg dit, blir det bra skal du se.

Det er som å synke inn i en drøm. En tåke av lette tanker. Og ikke huske på alt du skal huske. Bare mørke skygger som kommer nærmere. Uten innhold. Når du står der, i sentrum av mørke, og alt er mørkt og bare mørkt rundt deg. Da er du glad. Og trygg. Føttene fryser. Drømmer varer. Helt til du hører en lyd.

Kom høst. Kom kulde. Kom snø. Jeg vil vente på dere. Og dere skal bli med meg langs stien. Dere skal bli med meg dit jeg lengter. Dit hvor selv øynene smiler. Dit alle andre har vært. Dit alle andre skal. Jeg vil strekke ut en hånd, og kjenne at min varme gjør vinteren mild. Jeg vil strekke ut en hånd og ta med meg deg. Slik at du også kan få fred.

Leieboere som ikke betaler for seg

Høstsemesteret er alltid veldig hardt. Ikke bare er det høst, som betyr regn her i Bergen. Regn og kulde og mørke. Men det er også et utrolig kort semester. Vi blir kastet rett ut i en hverdag igjen, etter sommerens rutiner, uten egentlig å rekke å skjønne hvorfor sommeren dette året varte så mye kortere enn i fjor. Og før vi vet ordet av det, så er vi godt uti september og noen hvisker deg i øret at det bare er to måneder igjen til eksamen.
Flott.

Det eneste som er positivt med at tiden går så fort, er at det stadig nærmer seg slutt på krykke-gåing for meg. Men vi er ikke helt der ennå. Så i mangel på å finne enda et nytt tidsfordriv, kombinert med høstsemesterets skremmende fart mot eksamen, satt jeg meg ned for å lese litt i mine kjære fagbøker. Det er en helt grei måte å få dagen til å gå på, tenkte jeg.
Men det er ikke poenget.

Poenget er, at mens jeg sitter der og leser i denne store, engelske, vanskelig-forståtte boka. Mens jeg sitter og prøver å ikke lese samme setning om og om igjen, og prøver å bruke mer tid på teksten enn jeg bruker på å studere bildene (de er ganske fasinerende altså). Og mens jeg desperat prøver å finne ut hva self-transcendence egentlig betyr (i følge Store norske leksikon mener Kant at "Den transcendentale logikken omhandler nødvendige trekk ved vår erfaring av gjenstander." Og i følge engelske Wikipedia er den orginale definisjonen på transcendence denne; "The first meaning, as part of the concept pair transcendence/immanence, is used primarily with reference to God's relation to the world and is particularly important in theology. Here transcendent means that God is completely outside of and beyond the world, as contrasted with the notion that God is manifested in the world. This meaning originates both in the Aristotelian view of God as the prime mover, a non-material self-consciousness that is outside of the world. Philosophies of immanence such as stoicism, Spinoza, Deleuze or pantheism maintain that God is manifested in and fully present in the world and the things in the world." )

Javell...
Utenpå boken min står det; "This international student edition is for use outside of the U.S.". Jeg tror kanskje de har stolt litt for mye på en eller annen idiot som liksom skal kjenne verden, men tror at Norge er hovedstaden i Sverige.

Uansett.
Jeg blir ganske dypt konsentrert og veldig frustrert når jeg støter på problemer som det der. Og veldig engasjert, for jeg må jo bare finne ut hva dette liksom skal bety. Så det resulterte i at jeg satt ganske godt gravd ned i bøkene mine og PC'n på si, før jeg oppdaget noe i øyekroken på mitt høyre øye. Bittebitte liten bevegelse. Du vet sånn som du egentlig bare enser med underbevisstheten din og ikke reagerer så mye på fordi du vet at det sikkert ikke er noe. Dessuten har du gjennom alle år lært deg å ikke reagere på små og utydelige bevegelser i øyekroken, i tilfelle du kommer til å få bekreftet det alle barn og 14-åringer er redd for; at skrekkfilmer faktisk er ekte. Så det tok altså litt tid før jeg egentlig reagerte. Og når jeg da endelig fikk revet meg løs fra bøkene mine, og values, transcendence, tallet 48 og den nye No milk today-reklamen surret i hodet mitt. Da oppdaget jeg en sånn en;

Og den var i grunnen litt søt der den krabbet rundt i sirkler og sikk-sakk, antageligvis visste denne her at den ikke var der den hørte hjemme. Men likevel, det var er DYR. Vi skal ikke ha dyr i huset. Ikke sånne ekle krypdyr. Så jeg måtte selvfølgelig gjøre det som var nødvendig å gjøre i slike akutte situasjoner, sånn før den forsvant igjen; jeg googlet den.

På internett fant jeg følgende;

"Ikke skadedyr: Hverken saksedyr (også kjent som klypedyr), skrukketroll (har flere navn:kaffebille, munkelus, tussalus og flasketroll) eller tusenbein regnes som skadedyr. De bare irriterer folk ved sitt nærvær."

"Forebygging og bekjempelse: Skrukketroll gjør ingen skade i private hus og leiligheter, og de overfører ingen sykdommer. Likevel plages mange ved synet av dem. Problemer med skrukketroll i kjellere kan best løses ved å gjøre miljøet tørrere. Dette kan oppnås ved bedret ventilasjon, oppvarming av rom eller skifte av utvendig fuktsperre samt isolasjon av ytterveggen for å motvirke kondens. Sjekk om lufteluker har netting for å holde dyr ute, eller om det er andre veier der skrukketroll kan komme inn. For øvrig er beste middel for å fjerne skrukketroll en feiekost - det er mye mer miljøvennlig enn å drepe dem med insektmidler."

Altså; for å forhindre at disse dyrene ikke vil bo hos meg, så må jeg unngå mest mulig fuktighet i huset. Det passer jo fint, nå som kjøleskapet mitt har begynt å lekke (plutselig har jeg flust av vanndammer der inne). Og for å forhindre fuktighet gjelder det å lufte, samt sette opp varmen, noe som jeg ikke ser helt ideelt for et kjøleskap. Jeg vurderte derfor, for første gang i mitt liv, å invitere det lille dyret til å bo hos meg en stund. Så kan han få skikk på alt vannet. Vinn-vinn situasjon det der.

Men før jeg rakk å komme til denne konklusjonen, var den borte blitt. Nå mistenker jeg den derfor for å ha flyttet inn helt av seg selv, og det uten husleieavtale. Jippi, vinn-tap situasjon. Bare vent til støvsuger-dagen du!

Og hva blir det til oss!?

Statsbudsjettet er her. Det alle har vært spente på så lenge. Selvfølgelig må vi få dette med oss. Jeg for min del kom ikke inn i politikken før i fjor høst, da jeg fant ut at kanskje jeg skulle ta et tak og begynne å stemme. Gjøre min samfunnsplikt liksom. Så ja, jeg satt meg så godt inn i alle partiene jeg kunne, uten å bli noe særlig mye mer klokere. Men jeg fant ut hvem som ville gjøre meg som student best, så fikk de andre ha det så godt, selv om de lovet sykepenger og politiforsterkninger og alt det der (hva skal jeg med det liksom??).

Så er det rart med det, hvor mye jeg har fulgt med i politikken i ettertid, for å forsikre meg om at de faktisk har holdt det de har lovet (sålangt er du flink Jens!), men hva er det jeg ser i dag? Her har jeg gått med en opriktig tro om å få en bedre studenthverdag, så mye skal jeg ha for å ha stemt riktig, og hva er det vi får? Beskjed om at vi ikke får 11 mnd studiestøtte likevel. Og i tillegg tar de bort den fine startsummen på hvert semester (den eneste måneden vi stakkars studenter kan føle oss rike). Takk Lånekassen... Så vi får ikke mer... vi får bare større mulighet til å bruke opp alle pengene våre gjennom hele semesteret, slik at vi er tomme når Juni kommer. (Note to self; begynne å få skikk på økonomien før Januar).

Ja ja, det er vel dette som er demokrati.

Artikkelen fant jeg på VG her.

Televisjonen har taket på meg

Noen mennesker er sånne som bare lar livet gå sin gang. Noen klarer å bare kaste seg på bølgen og flyte fint der på den brusende toppen. Noen får det til, andre ikke. Noen bekymrer seg ikke, det gjør andre. Andre bekymrer seg for alt. Noen bare hopper i ting og gjør det, andre tenker først. Jeg er en sånn som tenker først. Jeg kaller meg selv 'alt for ofte fornuftig'. Og jeg tror at jeg alt for ofte er fornuftig. Fornuftig-freak.

Folk som er fornuftige lar seg ikke så lett påvirke. Folk som er fornuftige vil fort se forskjell på hva som er logisk rett, og hva som bare er tull. Folk som er fornuftige ser at det finnes viktigere ting i verden. Jeg er ikke helt der. Jeg er Hilde som tenker fornuftig i alle tilfeller, utenom dette. (Men heh, jeg kan forklare det med et psykologisk perspektiv, og er i grunnen helt uskyldig).

Hverdagen min planlegges rundt programmer. Jeg kan le så jeg griner av reklame, som reklamerer for vaskemidler, og jeg vet akkurat hva som kommer til å skje i neste episode av diverse såpeserier som går i 12-tiden hver dag. Og jeg lar meg påvirke. Skyldig. Jeg må få med meg neste episode (dette fungerer forresten kjempebra på lesingen min, ved at jeg blir veldig effektiv en halvtime før sendetid). Jeg snakker ikke med folk i telefonen enkelte tidspunkter på dagen, og jeg vokter tv-kontrollen som en hauk, i fare for at noen skal komme til å bytte program rett før det begynner. Eller i værste fall skur av, skrekk.

Jeg begynner å elske reklamene. Det er trist. Ikke bare elsker jeg dem, jeg tror fullt og helt på dem også. Jeg kan navnene på halvparten av skuespillerne, og jeg har skjønt den dypere meningen. Jeg vet akkurat hva jeg skal kjøpe neste gang jeg er i butikken. Jeg har sett meg ut en hel ny garderobe, gjennom reklamene selvsagt. Enda godt jeg ikke går så ofte ut døra nå om dagen.

Og så. Når de har skiftet om på programmene, tatt bort noe og lagt til noe annet. Når planen om å følge mine ny venner på deres ferder, plutselig ikke lar seg gjøre likevel. Ja da sitter jeg her da. Og har ingen ting å gjøre. Det var min eneste plan for dagen, og den gikk i vasken. Ikke kan jeg bake noe heller!

Verdenen av TV har tatt meg. Totalt. Noen, redd meg.

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.