Kom høst. Kom kulde. Kom snø.

Kulden kommer på en måte nærmere. Tettere inntil døren. Hjertet.

Og du kan se stien som ligger der enda. Tusenvis av føtter, gjennom tusenvis av år. Og den ligger der alltid klar. Formet av løvet som har forlatt sine trær for godt. De kommer aldri tilbake, det er alltid noen nye. Og alle fargene som ikke varer. Du må se på dem. Se lenge, også huske på dem etterpå. Smile til dem og glemme at det en gang var sommer. Bare trærne blir igjen, nakne.

Og så vil du gå. Den veien som alle andre har gått, komme til det stedet alle andre har vært. Det gjør ingen ting om kulden kryper inn under genseren. Bakken er seig. Den lager ikke lenger den lette raslende gå-lyden som sommeren vil gi skoene dine. Bare du kommer deg dit, blir det bra skal du se.

Det er som å synke inn i en drøm. En tåke av lette tanker. Og ikke huske på alt du skal huske. Bare mørke skygger som kommer nærmere. Uten innhold. Når du står der, i sentrum av mørke, og alt er mørkt og bare mørkt rundt deg. Da er du glad. Og trygg. Føttene fryser. Drømmer varer. Helt til du hører en lyd.

Kom høst. Kom kulde. Kom snø. Jeg vil vente på dere. Og dere skal bli med meg langs stien. Dere skal bli med meg dit jeg lengter. Dit hvor selv øynene smiler. Dit alle andre har vært. Dit alle andre skal. Jeg vil strekke ut en hånd, og kjenne at min varme gjør vinteren mild. Jeg vil strekke ut en hånd og ta med meg deg. Slik at du også kan få fred.