What to do!?

Jeg går rundt og gnager på et kjempeproblem. Som egentlig ikke skulle være et problem i det hele tatt, men etter å ha googlet litt så skjønner jeg at det er et heller vanlig problem. Uansett, vi er kanskje mange i samme båt, problemet blir ikke borte av den grunn. Min kjære mor fyller 50. Ja, nettopp. 50 er liksom mer enn bare et rundt tall. Det er det store halvveis-tallet-ish. Det tallet som virkelig er viktig (neida, å bli 20 var vist ikke så stort). Og det som er vanskelig er selvfølgelig hva jeg skal gi henne. Nei, ikke helt. Det som er vanskelig er hva vi skal gi henne.

Og med vi, så mener jeg meg selv og mine kjære søsken. De som forøvrig alltid har fått det for seg at sånne ting er det Hilde som ordner. De bare betaler de. Hvis jeg er skikkelig flink får jeg dem kanskje til å signere kortet selv, men opp igjennom er jeg blitt utrolig flink til å kopiere mine søskens signaturer. Naturlig nok. Så nå sitter altså jeg med dette store problemet. Hva gir jeg til en 50 år gammel mor, som ikke virker 50 år enda, og som har alt utenom nye vinduer/dører/panel til diverse gårdshus?

For et år siden tenkte jeg at denne bursdagen skulle bli skikkelig bra, og at siden jeg allerede hadde insett at dagen kom til å komme, et år før den kom, så ville jeg for en gangs skyld være tidlig ute. For en måned siden innså jeg at jeg fortsatt hadde god tid. En idé bruker bare noen sekunder på å dukke opp. Og nå... ja, nå har jeg innsett at jeg har sykt dårlig tid. Som følgelig har resultert i at jeg har innsett at jeg har et stort problem, samtidig som jeg ikke tror tankekapasiteten min kommer til å kjede meg de neste dagene.

Gjemmes og glemmes

- Den kommer til å sprette.
- Hæ?
- Den kommer til å sprette. Papirballen du krøller.
- Sprette, hvordan?
- Når du kaster den vel.
- Hvem har sagt at jeg skal kaste den?
- Ingen som lager en papirball har tenkt til å ikke kaste den. Papirballer er for ark som skal glemmes. Alle ordene, tankene og meningene som er skrevet på det. Det skal kastes.
- Javel. Hva om jeg ikke skrev noe på det da?
- Jeg så jo at du gjorde det.
- Javel.
- Jamen. Du kommer jo til å kaste den.
- Ja, det gjør jeg sikkert. Det er jo ikke viktig.
- Men du vil helst glemme det som står der.
- Jada miss vet-akkurat-hvordan-alle-andre-har-det, den skal nok kastes og glemmes. Ok?
- Og den kommer til å sprette. For du har klemt den så hardt sammen. Så lenge. Som om du hevner deg på det som står der, på arket. Den er blitt liksom som en helt perfekt rund papirball. 
- Driver du alltid å konfronterer på fremmede på den måten eller? Over gjennomsnittlig nysgjerrig?
- Nei. Eller, det hender jo.
- Og jeg var bare et tilfeldig offer?
- Det var bare uttrykket ditt.
- Javel?
- Det så ut som om du ikke ville lese det som sto på arket. At det var noe du ikke ville vite.
- Hva om det er noe viktig likevel da? Hva om det er noe som jeg ikke kan kaste? Noe jeg bare må tenke hardt på?
- Det er noen ting vet du, som bare er som et slag i trynet.
- ...?
- Som bare slår deg i bakken. Også blir du liggende. For med en gang du reiser deg, så blir du slått i bakken igjen.
- Ja...Det er ofte enklere bare å bli liggende. Det er alltid det. Enklere å gi opp enn å prøve igjen.
- Nettopp. Det er bedre å bli liggende. Kjenne den harde asfalten, som lukter støv og eksos, mot huden. Det er bedre å bare lukke øynene og bli der nede. La de stå over deg og le.
- Enkelre ja. Med det betyr ikke at det er behagelig.
- Nei, det gjør ikke det.
- Så noen ganger bare må man reise seg igjen. Prøve på nytt.
- Og glemme det som har skjedd?
- Ja.. på en måte.
- Det er derfor du vil kaste arket, ikke sant?
- Jeg har aldri sagt at jeg skal kaste det.
- Nei. Men du klemte virkelig den papirballen hardt sammen.
- Å så?
- Nei. Jeg bare sier det. Den kommer til å sprette.

Dette skal du høre på akkurat nå

Akkurat nå om dagen har jeg veldig hekta på Biffy Clyro. Scotsk rockeband med et reportoar som inneholder alt fra fengede pop-rock til de litt hardere røffe go'låtene. Og ja, de har scots aksent! Det er bare å søke dem opp på Spotify og begynne å elske dem!

Hjemmeværende, invalid og rastløs

Jeg er veldig mett på alt som heter TV (reality shows, såpeserier, komedier som går om og om igjen, tegneserier, nyheter, til og med været), sofaen er det siste stedet jeg vil tilbringe mesteparten av dagen, og brød med nugatti begynner å smake mindre og mindre. Det var ingen som fortalte meg hvor utrolig kjedelig dette skulle bli.

Jeg var faktisk ikke helt forberedt på de utfordringene jeg skulle møte i ettertid av en operasjon i foten. Det var litt værre enn jeg trodde. Hele min familie har gått på krykker minst to ganger, alle unntatt meg, og det er ingen av dem som har klart å fortelle meg hvor vanskelig det faktisk er. Det måtte jeg smertelig finne ut av på egen hånd. Det var selve operasjonen som var hinderet for min del, om jeg bare kom meg igjennom den så skulle jeg da alltids få til resten. Og opreasjonen kom jeg meg jo igjennom, til slutt. De måtte bare holde meg hardt nede på operasjonsbordet og stikke den hersens nåla, holde meg fast litt mer, og deretter sprøyte inn i meg en god dose med beroligende ( /lystgassmiddel/rus/villighetsserum). Etter det var alt greit, og det gjorde jo ikke den minste ting at de måtte feste ting på meg, måle ting på meg, eller forårsake smerte. Det gjorde ikke den minste ting at jeg hadde et rør i hånda. Og så sov jeg. Plutselig.

Det som gjorde noe, var å våkne og kjenne at noen har klipt opp skjelettet i den ene foten. Å finne ut at det de har tenkt å fikse smerten med, er paracet. Enkel vanlig paracet. Det gjorde noe å ha uutholdelige smerter i tre dager, uten å egentlig få vite at det er normalt. Og det var ikke så veldig gøy å oppdage at jeg faktisk var totalt hjelpesløs. Jeg trengte plutselig hjelp til absolutt alt. Å være alene hjemme de første 12 dagene, var akkurat disse dagene et lite strev. Jeg elsker alle de fantastiske menneskene som kom helt hjem til meg, passa på meg, gav meg mat og oppmuntring (av en heller merkelig grunn fant jeg meg selv svært pessimistisk de første dagene etter operasjon). Og ikke minst gav de meg underholdning. For det gjorde noe at jeg plutselig ikke kunne fungere normalt lengre. Det gjorde noe at jeg ikke orker stå oppreist mer enn 10 minutter om gangen. Og det gjorde noe at jeg må sitte nokså hjelpesløs i en sofa i flere uker framover.

Status Quo: hjelp!

Jeg står ovenfor mitt hittil livs tøffeste oppgave i morgen. Jeg skal operere foten. Lange forferdelige legebesøk skal endelig ta slutt etter dette, men det er litt liten trøst når jeg er overbevist om at jeg kommer til å stryke med i forsøket. Er det noe jeg takler dårlig, så er det sykehus. Det vil si, jeg er aldri på sykehus. Aldri. Jeg unngår det til det maksimale. All håndtering av skade kan fikses hjemme, er mottoet. Og nå skal jeg liksom frivillig legge meg under kniven.

Jeg gruer meg utrolig mye. Bare at jeg ikke har en sånn grue-seg-følelse. Jeg går bare rundt og er helt følelsesløs. Jeg tror kanskje hjernen min stenger ute alt av virkelighetsfølelse, slik at jeg ikke plutselig skal kjenne på hvor mye jeg faktisk gruer meg til dette, og få panikk. Jeg skal klare å komme meg til sykehuset i Voss, tidlig i morgen, alene. Og jeg skal klare å gå det lille stykke til sykehuset, melde om at jeg er her og faktisk la dem gjøre det som jeg over alt i verden hater. Jeg drømmer om å heller dø enn å våkne opp på et sykehus med masse ledninger i meg, ikke helt bra, men jeg får helt kav av alle de ledningene. Men jeg skal la dem gjøre det, om det så må ledninger til.

Jeg ser for meg at jeg antageligvis kommer til å være i en slags transe gjennom det hele. Kun tenke på at jeg må huske å puste, og ellers bare stenge hele verden ute. Ikke ense hva de egentlig gjør, ikke tenke på hva som kommer til å skje. Hvertfall ikke tenke på at jeg sikkert er én av de få som aldri våkner opp av narkose igjen. Ikke tenke i det hele tatt. Og etterpå skal jeg tvinge til meg en taxi helt hjem, og bruke resten av uka på å skjelle ut folk. Dét, eller sløve noe værre etter litt for mye smertestillende.

Kanskje får livet mitt en veldig drastisk vending i morgen. Kanskje blir ingen ting sånn som det en gang var. Kanskje vil en liten operasjon gjøre livet mitt ille resten av livet. Eller kanskje ikke. Kanskje blir det bra. Til slutt. Og så blir jeg letta over at alt til slutt en gang er over. Det får jeg la tiden vise.

Omstilling

En endring, eller forandring, er noe som gjør at dine tillagde rutiner brytes opp og enten forsvinner eller blir utført på en annen måte. Men en endring i seg selv er ikke alltid nok for å få til en faktisk endring. Det må vilje til. Den psykologiske delen av endring kalles omstilling. Du må selv omstille deg til de nye rutinene. Du må ville gjøre ditt beste for at dette nye skal fungere, og du må faktisk gjøre de nye tingene. Og hva om du ikke har lyst?

Frivillig tvang kaller noen det. Noen sier at du må, selv om du ikke vil, også må du likevel. Helt frivillig selvfølgelig, det er jo ingen som direkte presser deg, men dersom du ikke er med på leken, så må du virkelig tåle steken. Så jeg vil påstå at man ikke har særlig mye med valg. Én ting er når du er fem år gammel, og mamma forteller deg at du ikke får gå fra bordet før du har spist opp maten din. Det er fisk, og det siste du egentlig klarer å få ned akkurat den dagen, men mors ord er lov. Du stritter kanskje imot en stund, men etterhvert må du omstille deg på å faktisk spise opp maten. I det minste noe av det og lure bort resten. En annen ting er når du er passert 20, og regner deg som voksen, men likevel blir behandlet som et barn, som bare må gjøre som noen over deg sier. Da blir det ikke endringer, da blir det ingen omstilling, da blir det fort motstand.

What's in it for me? Forandring fryder, for noen ja, men når det viser seg at de forandringer som er under planlegging, utgjør en stor ulempe for deg selv, hva er det da som fryder? Det blir ingen framgang når det viser seg at du kanskje mister akkurat den posisjonen og statusen du har jobbet så lenge for. Hadde du kunnet styre skipet, hadde det nok tatt en veldig annen kurs.

Jeg har skjønt det at de fleste av oss liker å ha kontrollen på egne valg. Jeg som trodde jeg var tilpasningsdyktig og ikke brydde meg så mye om det ble sånn eller slik. Jeg har skjønt at jeg helst vil være sjåfør i eget liv. Jeg vil helst ha ting som går til min fordel, og bevare det slik. Forandringer er noe som er bra, nødvendig og som gir den framgangen i livet som vil alle trenger. Men bare sålenge de er positive, kommer i små doser, og mulig å påvirke. Jeg, og de fleste andre vil være sjåfør i eget liv. Men som min kjære forelseser sa; "det er mange som vil være sjåfør til fordel for passasjer, vi må bare huske på at alle andre også er sjåfører, og når vi møtes gjelder det å ta hensyn".

Men altså, hvor blir det av tiden??

Jeg som hadde planlagt at denne høsten skulle jeg ha god tid. Jeg skulle rekke alt jeg ville, og likevel kunne jeg slappe av. Men nå er tiden bare borte, og jeg skjønner ingen ting.

Jeg rekker ikke skole lengre. Jeg har to forelesninger per uke, og de varer i 3 timer hver. Jeg har klart å møte opp på alle de få, sålangt i år. Jeg har også klart å skaffe meg alle de bøkene jeg vil komme til å trenge før eksamen, og jeg har klart å lese ett kapittel, fra én av dem. Gratulerer til meg selv. Dette har jeg klart i løpet av de tre første ukene av hverdagen min. Jeg kan umulig ha brukt mer tid på skole enn max én dag totalt. På tre uker. Og hvorfor det? Er det ikke student jeg er? Skal jeg ikke liksom studere?

Neida. Studiene kan holde seg i bakgrunnen. Det er jobben som tar tid. Ja, den har faktisk tatt opp en del av min ledige tid til nå. Jeg har fått ny jobb, mer jobb, men bedre tider. Nå jobber jeg 2 kvelder i uka, og 4 kvelder i uka, annenhver uke. Pluss at jeg er så snill at jeg ofte stiller opp på jobben tidlig på dagen, i stedenfor kvelden, fordi de trenger meg. Selvfølgelig kan jeg møte opp på jobb, jeg har jo ikke noe bedre å ta meg til.

Tre ganger på disse tre ukene har jeg fått til en ordentlig treningsøkt. Ikke akkurat imponerende. Og de har ikke vart veldig lenge heller. Treningen har som regel skjedd på morningen, før jobb eller skole eller et eller annet, og kan umulig ha forårsaket store forsinkelser i mine daglige gjøremål. I vår kunne jeg ha lange treningsøkter nesten annenhver dag, uten at det gikk ut over noe som helst. Noe må ha skjedd denne sommeren.

Mitt sosiale liv daler. Jeg lager avtaler, og avlyser dem. Lager nye, sier at vi må finne på noe, neste uke må vi gjøre det, blir med på alt. Men rekker det ikke. Snart har jeg ingen venner igjen, for jeg har jo ikke tid til dem. Det er jo ingen som gidder å mase på noen som ikke kommer.

Så hvor blir det av all tiden? Og overksuddet? Jeg har liksom ikke kommet helt i gang igjen etter sommeren. Jeg har ikke tid til å vaske klær (og det gjør jo stort sett seg selv), ikke har jeg tid til å rydde (bare skuffer alt bort sånn at rommet mitt er én stor haug), og i går hadde jeg nesten ikke tid til å bestille nytt skattekort (og det må jeg trossalt ha). Men jeg har en strålende idé om at om bare et par uker, bare noen ekstra dager med litt tid til over, om bare litt, så skal jeg nok få tid til alt. For snart skal jeg nok få mindre å gjøre, og flere timer å gjøre dem på. Gleder meg stort.