Status Quo: hjelp!

Jeg står ovenfor mitt hittil livs tøffeste oppgave i morgen. Jeg skal operere foten. Lange forferdelige legebesøk skal endelig ta slutt etter dette, men det er litt liten trøst når jeg er overbevist om at jeg kommer til å stryke med i forsøket. Er det noe jeg takler dårlig, så er det sykehus. Det vil si, jeg er aldri på sykehus. Aldri. Jeg unngår det til det maksimale. All håndtering av skade kan fikses hjemme, er mottoet. Og nå skal jeg liksom frivillig legge meg under kniven.

Jeg gruer meg utrolig mye. Bare at jeg ikke har en sånn grue-seg-følelse. Jeg går bare rundt og er helt følelsesløs. Jeg tror kanskje hjernen min stenger ute alt av virkelighetsfølelse, slik at jeg ikke plutselig skal kjenne på hvor mye jeg faktisk gruer meg til dette, og få panikk. Jeg skal klare å komme meg til sykehuset i Voss, tidlig i morgen, alene. Og jeg skal klare å gå det lille stykke til sykehuset, melde om at jeg er her og faktisk la dem gjøre det som jeg over alt i verden hater. Jeg drømmer om å heller dø enn å våkne opp på et sykehus med masse ledninger i meg, ikke helt bra, men jeg får helt kav av alle de ledningene. Men jeg skal la dem gjøre det, om det så må ledninger til.

Jeg ser for meg at jeg antageligvis kommer til å være i en slags transe gjennom det hele. Kun tenke på at jeg må huske å puste, og ellers bare stenge hele verden ute. Ikke ense hva de egentlig gjør, ikke tenke på hva som kommer til å skje. Hvertfall ikke tenke på at jeg sikkert er én av de få som aldri våkner opp av narkose igjen. Ikke tenke i det hele tatt. Og etterpå skal jeg tvinge til meg en taxi helt hjem, og bruke resten av uka på å skjelle ut folk. Dét, eller sløve noe værre etter litt for mye smertestillende.

Kanskje får livet mitt en veldig drastisk vending i morgen. Kanskje blir ingen ting sånn som det en gang var. Kanskje vil en liten operasjon gjøre livet mitt ille resten av livet. Eller kanskje ikke. Kanskje blir det bra. Til slutt. Og så blir jeg letta over at alt til slutt en gang er over. Det får jeg la tiden vise.