Omstilling

En endring, eller forandring, er noe som gjør at dine tillagde rutiner brytes opp og enten forsvinner eller blir utført på en annen måte. Men en endring i seg selv er ikke alltid nok for å få til en faktisk endring. Det må vilje til. Den psykologiske delen av endring kalles omstilling. Du må selv omstille deg til de nye rutinene. Du må ville gjøre ditt beste for at dette nye skal fungere, og du må faktisk gjøre de nye tingene. Og hva om du ikke har lyst?

Frivillig tvang kaller noen det. Noen sier at du må, selv om du ikke vil, også må du likevel. Helt frivillig selvfølgelig, det er jo ingen som direkte presser deg, men dersom du ikke er med på leken, så må du virkelig tåle steken. Så jeg vil påstå at man ikke har særlig mye med valg. Én ting er når du er fem år gammel, og mamma forteller deg at du ikke får gå fra bordet før du har spist opp maten din. Det er fisk, og det siste du egentlig klarer å få ned akkurat den dagen, men mors ord er lov. Du stritter kanskje imot en stund, men etterhvert må du omstille deg på å faktisk spise opp maten. I det minste noe av det og lure bort resten. En annen ting er når du er passert 20, og regner deg som voksen, men likevel blir behandlet som et barn, som bare må gjøre som noen over deg sier. Da blir det ikke endringer, da blir det ingen omstilling, da blir det fort motstand.

What's in it for me? Forandring fryder, for noen ja, men når det viser seg at de forandringer som er under planlegging, utgjør en stor ulempe for deg selv, hva er det da som fryder? Det blir ingen framgang når det viser seg at du kanskje mister akkurat den posisjonen og statusen du har jobbet så lenge for. Hadde du kunnet styre skipet, hadde det nok tatt en veldig annen kurs.

Jeg har skjønt det at de fleste av oss liker å ha kontrollen på egne valg. Jeg som trodde jeg var tilpasningsdyktig og ikke brydde meg så mye om det ble sånn eller slik. Jeg har skjønt at jeg helst vil være sjåfør i eget liv. Jeg vil helst ha ting som går til min fordel, og bevare det slik. Forandringer er noe som er bra, nødvendig og som gir den framgangen i livet som vil alle trenger. Men bare sålenge de er positive, kommer i små doser, og mulig å påvirke. Jeg, og de fleste andre vil være sjåfør i eget liv. Men som min kjære forelseser sa; "det er mange som vil være sjåfør til fordel for passasjer, vi må bare huske på at alle andre også er sjåfører, og når vi møtes gjelder det å ta hensyn".