Det er kanskje ikke noe folk går rundt å tenker på hele tiden, eller noe som nødvendigvis trenger å spille en så stor rolle, men det er der likevel. Og det dukker opp spørsmål av og til som kan få oss til å tenke. Og prater du om det med andre, så har alltid folk et eller annet å si om saken. Hvordan vi forholder oss til vennene våre sier nemlig mye om oss selv, vår situasjon i vennegjengen og hvordan andre uttrykker seg.
Hvor godt kjenner du egentlig alle i jentegjengen? Er venninden en god venninde fordi dere kan le sammen, eller fordi du kan komme til henne med alt og hun vil uansett støtte deg. Er kompisene bare kompisere når dere spiller playstation, eller ligger det egentlig noe mer bak? Og viktigst av alt; hvilket inntrykk gir du vennene dine?
Jeg vil påstå at fleste parten av dagens studenter (undom blir litt vidt spekter her, og gjerne litt for ungt) men dagens studenter er stort sett hyggelige mot hverandre. Man har kommet litt over mobbe-terskelen, bryr seg ikke så mye om hvordan stil folk har eller hvilke meninger. Folk flest er voksne nok til å være relativt hyggelig mot de fleste. Men hvordan skiller du da ut de som er de virkelige vennen og de som du bare slår av en hyggelig prat i lunsjen med en gang i blandt? Det er jo ikke alle av de du har kontakt med som du kanskje ville ta med deg hjem på middag sånn uten videre. Rett og slett fordi dere ikke kjenner hverandre så godt eller har noe til felles. Og det kan være både din og vedkomnes feil at dere ikke er nære venner, men kanskje er det bare like greit. Det går an å kjenne folk uten å kjenne dem vel. Være hyggelig, prate hvis man har noe å prate om eller ta føle til bussen en dag. Jeg tror det er mange sånne venner ute å går også, og for min egen del så er det bare bra det.
Problemet her er bare det at det ofte kan være vanskelig å skille mellom de gode og ikke fullt så gode vennene når dere er i en felles gjeng. Er det en stor jentegjeng for eksempel, så er det jo ofte sånn at alle smiler og er hyggelige, selv om noen knapt kjenner hverandre. Kanskje har de ikke noe å snakke om hvis ikke det er minst én annen felles venn til stedet. Og når da jentegjengen skal finne på noe gøy, men det ikke er plass til alle, hvem blir invitert?
mandag 23. mars 2009
søndag 22. mars 2009
Jeg drekker av melkekartongen
Det er rart hvordan man skaffer seg dårlige vaner bare man får bo alene litt. Da er plutselig alt lov, og vi elsker det, men er det så bra egentlig? Å legge til seg sånne sleske vaner kan bli et stort problem den dagen du flytter inn med noen andre igjen...
Vi har alle vaner og uvaner, det er ikke til å komme ifra, men det er først når de går ut over andre at vanene blir dårlige. Det er det som er så farlig med å bo alene, for da gjør det faktisk ikke noe for noen at radioen står på hele dagen, at ikke skapdørene alltid blir lukket og at man drikker rett fra melkekartongen i kjøleskapet. Men med en gang du kommer i hus med noen, så oppstår det konflikter over ting du gjør som du ikke lengre tenker over. Og da er det gjerne ikke så lett å legge seg til ny vaner og slutte konsekvent med de du alt har.
Men det som er værre enn at du drar med deg uvaner ut i verden, er at det er så utrolig mange av oss som har de samme uvanene. Det er bare det at folk irriterer seg over dem først når de dukker opp hos andre. Dermed går vi rundt og er sure fordi folk gjør ting vi ikke liker, selv om vi egentlig gjør noe tilsvarende selv uten å tenke over det. Ikke rart det blir krig sier jeg.. hehe.
Men for å ta noen eksempler så er det veldig mange som har en dårlig vane med å alltid gjøre ting i siste liten - hvem er vel ikke sen med oppgaver iblandt - men tåler du at oppvasken ikke blir tatt før dagen etterpå, slik at det ikke er noe rent til frokost og du blir gående å irritere deg resten av dagen? Når du selv kanskje ikke tok ut klærne av tørketrommelen slik at en annen ikke fikk tørket akkurat den genseren som skulle brukes neste dag. Er det ikke ganske det samme, bare på forskjellig hold? Har vi ikke alle disse vanene som passer oss perfekt sålenge vi gjør dem selv.
Nei, vi mennesker er litt rare. Jeg for eksempel må bruke en halv time om morran for å klare å stå opp, jeg drøyer oppvasken til siste slutt og jeg går bare fra radio og TV når jeg skal noe annet. Ved å ta et raskt søk på google.no finner jeg ut at hvertfall 50% av folk der ute har akkurat de samme vanene som meg, om da ikke noen verre.
Jeg vil si at løsningen er, selv om den riktig nok aldri vil funke fordi vår spykologi rett og slett blokker den ute, å se på alle de gode vanen til folk. Det burde være nok til å veie opp de dårlige stort sett, men desverre så blir disse fort skjøvet bort så fort en legger seg opp i bare den minste lille uvane hos folk. Best å bo alene sier jeg da..
Bare ikke bli like sprø av andres uvaner som denne lille karen her da.. hehe, vi må nok bare lære å leve med dem.
Vi har alle vaner og uvaner, det er ikke til å komme ifra, men det er først når de går ut over andre at vanene blir dårlige. Det er det som er så farlig med å bo alene, for da gjør det faktisk ikke noe for noen at radioen står på hele dagen, at ikke skapdørene alltid blir lukket og at man drikker rett fra melkekartongen i kjøleskapet. Men med en gang du kommer i hus med noen, så oppstår det konflikter over ting du gjør som du ikke lengre tenker over. Og da er det gjerne ikke så lett å legge seg til ny vaner og slutte konsekvent med de du alt har.
Men det som er værre enn at du drar med deg uvaner ut i verden, er at det er så utrolig mange av oss som har de samme uvanene. Det er bare det at folk irriterer seg over dem først når de dukker opp hos andre. Dermed går vi rundt og er sure fordi folk gjør ting vi ikke liker, selv om vi egentlig gjør noe tilsvarende selv uten å tenke over det. Ikke rart det blir krig sier jeg.. hehe.
Men for å ta noen eksempler så er det veldig mange som har en dårlig vane med å alltid gjøre ting i siste liten - hvem er vel ikke sen med oppgaver iblandt - men tåler du at oppvasken ikke blir tatt før dagen etterpå, slik at det ikke er noe rent til frokost og du blir gående å irritere deg resten av dagen? Når du selv kanskje ikke tok ut klærne av tørketrommelen slik at en annen ikke fikk tørket akkurat den genseren som skulle brukes neste dag. Er det ikke ganske det samme, bare på forskjellig hold? Har vi ikke alle disse vanene som passer oss perfekt sålenge vi gjør dem selv.
Nei, vi mennesker er litt rare. Jeg for eksempel må bruke en halv time om morran for å klare å stå opp, jeg drøyer oppvasken til siste slutt og jeg går bare fra radio og TV når jeg skal noe annet. Ved å ta et raskt søk på google.no finner jeg ut at hvertfall 50% av folk der ute har akkurat de samme vanene som meg, om da ikke noen verre.
Jeg vil si at løsningen er, selv om den riktig nok aldri vil funke fordi vår spykologi rett og slett blokker den ute, å se på alle de gode vanen til folk. Det burde være nok til å veie opp de dårlige stort sett, men desverre så blir disse fort skjøvet bort så fort en legger seg opp i bare den minste lille uvane hos folk. Best å bo alene sier jeg da..
Bare ikke bli like sprø av andres uvaner som denne lille karen her da.. hehe, vi må nok bare lære å leve med dem.
lørdag 21. mars 2009
Jeg fant, jeg fant!
Hva gjør man egentlig når man finner penger på bakken? Altså, de ligger jo bare der uten eier, og hvis ikke du tar dem, så tar noen andre dem. Men, jeg føler meg av og til litt skyldig også? Det er jo ikke mine penger og jeg har jo ikke gjort noe for å fortjene dem. Kanskje er det en stakkers gammel dame som hadde akkurat nok til det hun trengte på butikken. Eller en unge som fikk penger av mamma slik at han eller hun kunne ta bussen hjem den kvelden. Hvem vet - kanskje noen virkelig trengte disse pengene.
Men funnet er vunnet. Det går som regel dårlig å drive å spore opp eieren av en pengelapp, og det er i grunnen synd å bare la dem ligge også. Vi må få inn de pengene vi har igjen etter finanskrisen inn i systemet. Og tar ikke du penger når de ligger der, så gjør noen andre det. Garantert. Så hva gjør vi med disse pengene? Jo, del dem men noen kjente og kjære, kjøp noe godt, bruk dem til noe bra - eller rett og slett spar dem. Vi er jo fattige studenter er vi ikke?
Nei, moralen er jo hvertfall der da. Selv om det til tider kan være vanskelig å gjennomføre alt helt rett. For sånne pliktoppfyllende mennesker som meg selv, så vil en jo helst aldri ta andres ting, men ærlig talt, når noe detter ned i hendene på deg så er det jo bare å heller gjøre det beste ut av det. For så og si til seg selv at det rett og slett ikke er så farlig og at det bare er å glemme dårlig samvittighet. Penger er jo ikke alt her i verden, heldigvis.
Men funnet er vunnet. Det går som regel dårlig å drive å spore opp eieren av en pengelapp, og det er i grunnen synd å bare la dem ligge også. Vi må få inn de pengene vi har igjen etter finanskrisen inn i systemet. Og tar ikke du penger når de ligger der, så gjør noen andre det. Garantert. Så hva gjør vi med disse pengene? Jo, del dem men noen kjente og kjære, kjøp noe godt, bruk dem til noe bra - eller rett og slett spar dem. Vi er jo fattige studenter er vi ikke?
Nei, moralen er jo hvertfall der da. Selv om det til tider kan være vanskelig å gjennomføre alt helt rett. For sånne pliktoppfyllende mennesker som meg selv, så vil en jo helst aldri ta andres ting, men ærlig talt, når noe detter ned i hendene på deg så er det jo bare å heller gjøre det beste ut av det. For så og si til seg selv at det rett og slett ikke er så farlig og at det bare er å glemme dårlig samvittighet. Penger er jo ikke alt her i verden, heldigvis.
onsdag 18. mars 2009
Mamma Mia!
Har nettopp sett filmen Mamma Mia for første gang, og må virkelig si jeg nøt den. En utrolig koselig og på samme tid litt kaotisk morsom film, med de aller beste ABBA-låtene. Filmen handler om unge Sophie på 20 år som skal gifte seg med Sky. Hun har alt hun ønsker seg og bryllupet står rett for døren, men én ting mangler; en far som kan gi henne bort ved alteret. Og det at hun mangler en far er ikke det største problemer, men at hun har tre menn som alle kan være det!
Det blir et fantastisk rot ut av det hele - godt blandet med god musikk såklart. Jeg vil absolutt si at dette var en film verdt og se. Ikke bare fordi historien er søt og fengende, men også fordi det er brilliant skuespill og ikke minst sangprestasjon. Det ligger et trylleslør av ABBA-musikken gjennom hele filmen, noe som faktisk får folk litt mer engasjert tror jeg. Alle kan jo ABBA-låtene, så dette var en film man kunne "være med i". Genial!
Vi trenger flere musikal-filmer. De er så geniale og fengende og ikke minst humør spredende. Verdt og se og nyte på en og annen kjedelig hverdag...
Det blir et fantastisk rot ut av det hele - godt blandet med god musikk såklart. Jeg vil absolutt si at dette var en film verdt og se. Ikke bare fordi historien er søt og fengende, men også fordi det er brilliant skuespill og ikke minst sangprestasjon. Det ligger et trylleslør av ABBA-musikken gjennom hele filmen, noe som faktisk får folk litt mer engasjert tror jeg. Alle kan jo ABBA-låtene, så dette var en film man kunne "være med i". Genial!
Vi trenger flere musikal-filmer. De er så geniale og fengende og ikke minst humør spredende. Verdt og se og nyte på en og annen kjedelig hverdag...
tirsdag 17. mars 2009
Å leve på muffins..
Å, det er så godt!
Jeg var så flink å bakte muffins i helga - maaasse muffins - for det er en av få kakesorter jeg kan spise mer enn ett stykke av. Jeg lærte veldig tidlig da jeg var liten, men gammel nok, å bake muffins så det har blitt mye muffinsbaking opp gjennom årene. Helt til de senere år da, hvor det ble mindre og mindre baking generelt. Så det var jammen på tide å fylle opp noen muffins-former igjen må jeg si!
Men altså, å leve på muffins er vel ikke helt sunt kanskje? Jeg har spist muffins hver dag siden lørdag og nå er det tomt allerede. Og tatt i betraktning at jeg faktisk har sett hvor mye sukker og smør jeg putte inni dem, så må jeg si jeg ligger litt på den usunne kanten om dagen. Ikke bra. Men fy søren så godt!
Jeg skal legge ut oppskriften jeg brukte her, så kanskje noen tilfeldigvis kommer over den og får bakelyst. Vi har vel lov å unne oss noe godt av og til vel..
INGREDIENSER:
100 g smør150 g sukker
3 stk egg
150 g hvetemel
1 ts bakepulver
0,5 dl appelsinjuice eller melk
FREMGANGSMÅTE:
(10 stk)Rør smør og sukker hvitt.
Rør inn ett og ett egg. Sikt hvetemel og bakepulver og tilsett vekselvis med appelsinjus eller melk.
Fyll muffinsformene 3/4 fulle ved hjelp av teskjeer. Stek muffinsene på midterste rille ved 175 °C i ca. 20 minutter.
Avkjøl muffinsene og pynt med melisglasur (1 ss kaldt vann til 1 1/2 dl melis), sjokoladeglasur (melisglasur med litt kakaopulver) og marsipanfigurer, non stop eller lignende.
--> Oppskriften er hentet fra klikk.no - flere typer finnes her http://www.klikk.no/mat/spise/article420861.ece
søndag 15. mars 2009
Jeg liker byen jeg...
..selv om jeg ikke er den som tilbringer flest lørdagskvelder på en eller annen bar. Men jeg synes byen er koselig, alltid masse liv og røre, musikk i gatene og fulle ungdommer som burde hatt med seg barnevakt. Jeg føler liksom at der ute kan man bare være seg selv - til forskjell fra den vanlige hverdagen - for det er ingen som bryr seg likevel. Det gir samtidig også en liten trygghetsfølelse, midt oppi kaoset så er det alltid folk rundt deg og det er ytterst få som tenker på annet enn seg selv og/eller personen de prøver å sjekke opp. He he.. ganske artig syn egentlig.
Og det er så mye rart å se. Folk som er fulle, folk som later som de er fulle, folk som er på vei hjemover, folk som nettopp er kommet, folk som ikke slipper inn på utesteder og må ta seg noen runder. Latter fra en middelaldrende jentegjeng som fortsatt tror de er litt unge bare de kommer seg ut på byen og har på seg en fin maske av sminke. Eller jenter som klenger på gutter som egentlig er for gamle for dem, eldre par som leier, natteravner som går rundt og passer på det hele. Det er faktisk litt koselig, og veldig artig.
"Sett deg på en benk en times tid, det går så mange rare folk forbi- " synger Maibritt Andersen. Og så rett hun har.
Og det er så mye rart å se. Folk som er fulle, folk som later som de er fulle, folk som er på vei hjemover, folk som nettopp er kommet, folk som ikke slipper inn på utesteder og må ta seg noen runder. Latter fra en middelaldrende jentegjeng som fortsatt tror de er litt unge bare de kommer seg ut på byen og har på seg en fin maske av sminke. Eller jenter som klenger på gutter som egentlig er for gamle for dem, eldre par som leier, natteravner som går rundt og passer på det hele. Det er faktisk litt koselig, og veldig artig.
"Sett deg på en benk en times tid, det går så mange rare folk forbi- " synger Maibritt Andersen. Og så rett hun har.
lørdag 14. mars 2009
Back on track
Da var min kjære PC tilbake i rette hender og bloggingen fortsetter...
Februar må jeg si var en heller kjedelig måned uten PC, men likevel gikk den så fort at jeg knapt rakk å blunke. Det er rart hvordan tiden flyr i godt lag. Og nå viser våren sine første tegn, i midten av mars. Det er utrolig deilig å kjenne litt sol igjen etter en heller gufsen vinter. Nå kan vi bare håpe at vinteren ikke slår inn med sånne stygge krampetrekninger.
Det er mye rart som ellers skjer i livet mitt om dagen. Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg egentlig er, eller hvor jeg skal, men framover går det. Det dukker liksom opp ting hele tiden - positive ting vel å merke, men dog ting jeg ikke helt vet hvordan jeg skal håndtere. Jeg står for eksempel midt oppi en kanskje-flytting. Som er veldig forvirrende; for jeg kunne godt tenke meg å flytte sammen med noen (som her er alternative) og attpåtil litt nærmere byen. Det er jo det jeg har villet hele tiden. Men når jeg står der foran stupet så er det plutselig vanskelig å hoppe. Jeg mener, hva skal jeg flytte for når jeg har det så bra her? Jeg elsker jo leiligheten min, selv om den ligger litt avsides og jeg må bo alene. Men alt med den er perfekt. Jeg har alt jeg trenger og litt til - har ikke én ting å klage på. Så hvorfor skal jeg da flytte? For å være grei mot noen andre? Eller fordi jeg egentlig vil det selv?
Nei, det er ikke helt lett med sånne valg. Og hvor fører det egentlig videre? Nei... det får kanskje bare tiden vise. Det blir uansett forandringer gjennom hele livet, det har jeg lært meg nå. Så hvorfor ikke bare følge strømmen du uansett blir dratt med i?
Noe som opptar meg litt om dagen, etter at jeg er blitt veldig opptatt av aktuelle nyheter, er saken om de raste husene i Namsos. Gosj! At det går an at bakken bare flyter ut i vannet på den måten. Det får meg til å tenke veldig på hvor lite som skal til før du mister alt du har. Du kan rett og slett komme hjem en dag og se at huset ditt ligger oppdelt og smadra utover fjorden. Da har du ikke mye du skulle sagt. Tenker virkelig på de stakkarsene som har mistet sine eiendeler i dette raset.
Ja ja, nå gjenstår det bare å komme inn i blogg-modus igjen og blogge om litt interessante ting. En måneds pause er ikke bra for kreativiteten kjenner jeg. Men den kommer nok... den kommer nok.
Februar må jeg si var en heller kjedelig måned uten PC, men likevel gikk den så fort at jeg knapt rakk å blunke. Det er rart hvordan tiden flyr i godt lag. Og nå viser våren sine første tegn, i midten av mars. Det er utrolig deilig å kjenne litt sol igjen etter en heller gufsen vinter. Nå kan vi bare håpe at vinteren ikke slår inn med sånne stygge krampetrekninger.
Det er mye rart som ellers skjer i livet mitt om dagen. Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg egentlig er, eller hvor jeg skal, men framover går det. Det dukker liksom opp ting hele tiden - positive ting vel å merke, men dog ting jeg ikke helt vet hvordan jeg skal håndtere. Jeg står for eksempel midt oppi en kanskje-flytting. Som er veldig forvirrende; for jeg kunne godt tenke meg å flytte sammen med noen (som her er alternative) og attpåtil litt nærmere byen. Det er jo det jeg har villet hele tiden. Men når jeg står der foran stupet så er det plutselig vanskelig å hoppe. Jeg mener, hva skal jeg flytte for når jeg har det så bra her? Jeg elsker jo leiligheten min, selv om den ligger litt avsides og jeg må bo alene. Men alt med den er perfekt. Jeg har alt jeg trenger og litt til - har ikke én ting å klage på. Så hvorfor skal jeg da flytte? For å være grei mot noen andre? Eller fordi jeg egentlig vil det selv?
Nei, det er ikke helt lett med sånne valg. Og hvor fører det egentlig videre? Nei... det får kanskje bare tiden vise. Det blir uansett forandringer gjennom hele livet, det har jeg lært meg nå. Så hvorfor ikke bare følge strømmen du uansett blir dratt med i?
Noe som opptar meg litt om dagen, etter at jeg er blitt veldig opptatt av aktuelle nyheter, er saken om de raste husene i Namsos. Gosj! At det går an at bakken bare flyter ut i vannet på den måten. Det får meg til å tenke veldig på hvor lite som skal til før du mister alt du har. Du kan rett og slett komme hjem en dag og se at huset ditt ligger oppdelt og smadra utover fjorden. Da har du ikke mye du skulle sagt. Tenker virkelig på de stakkarsene som har mistet sine eiendeler i dette raset.
Ja ja, nå gjenstår det bare å komme inn i blogg-modus igjen og blogge om litt interessante ting. En måneds pause er ikke bra for kreativiteten kjenner jeg. Men den kommer nok... den kommer nok.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
