Hellas baby

Denne sommeren er satt av til ferie. Ok, litt jobb, men for en gangs skyld skal det handle om ferie. Derfor setter jeg snuta mot mitt kjære østland i morgen, for så å reise videre til Hellas en uke. Jeg begynner faktisk å kjenne at jeg gleder meg som en unge!

Siden jeg hverken klarer å sitte stille i lengder om gangen, eller har kroppstemperatur til å orke å sole meg, kommer dette til å bli en koselig vandre-rundt-se-og-oppleve ferie. Mest mulig hyggelige og spennende ting. Da skal jeg nok kose meg. Kose meg og slappe av.

Jeg vet faktisk ingen ting om hva ferien skal inneholde. Det blir en tur som jeg i utgangspunktet bare henger meg på, men som likevel vil gå etter mine premisser. Jeg møter bare opp på Rygge flyplass, og flyr ned til Thessaloniki. Etter det skal vi på en eller annen måte reise ut til en av halvøyene, innta på et koselig og enkelt hotell, og deretter ta det som det kommer. Jeg har allerede bestemt at det skal bli strålende vær og passe temperatur (for det er det jo nesten garantert at det blir), så dette blir konge!

So long, suckers, jeg reiser og oppsøker sommeren.

Kilde

I framtiden..

..skulle det bli sol. Varm stor og rund sol. Og hun skulle kunne nyte den uten en eneste bekymring. På den nymalte verandaen. Lukke øynene og høre på lyden av den milde vinden, delikat blandet med fuglenes klang i det fjerne, og bier. Bier som surrer i nyperosene, slik at de får den ekstra klangen rundt summingen. Og blomstene lukte sommer slik sommeren luktet når hun var liten. Slik skulle hun sitte og vente.

Og han skulle komme gående langs en støvete og sliten vei. En som ikke var rett noen steder, men som snodde seg i takt med naturen og alle forbrukeres spor. Litt nervøs til sinns ville han jo være. Men ikke nok til at den avslappende minen i ansiktet forsvant. Den mørke luggen ville være akkurat litt for lang, og henge tufsete over pannen sammen med resten av de saltvannstørkede lokkene. Moren hans ville ikke være fornøyd med den frisyren. Den slitte blå skjorten skulle være brettet opp i begge armene, og bære preg av mange somre. Han vet at hun vil like lukten av akkurat denne skjorten.

Hun skulle være ikledd en luftig sommerkjole, og han synes hun var vakker uansett. Hvitmalingen på albuen gikk ikke helt vekk, det måtte sterkere saker til. Han villle stryke fingrene sine over malingen, og le stille og nervøst. Hun villle smile. Kaste litt på det bølgete håret. Så skulle hun stoppe opp og se ham godt inn i de intense, men behagelige blå øynene hans.

I framtiden skulle de være lykkelige.

Om døden

Den er dyster. Det er det den er. Jeg mener, hvordan skulle den ellers beskrives?

Du vet når du er så sliten at du holder på å dø. Når du ikke orker et steg mer, ikke klarer å trekke pusten en eneste gang til, ikke klarer å åpne øynene igjen. Alt du klarer å fokusere på er stemmen inni hodet ditt, din egen stemme, som skriker til deg at det bare er å gi opp. At du ikke kommer til å orke mer. At nå må du bare legge deg ned og dø, for dette var det siste kroppen orket.

Alle har kjent på den følelsen. Alle klarer å beskrive hvordan det er å ikke være så langt fra døden. Men jeg tror ikke egentlig det er så enkelt. For de fleste av oss har ikke hatt en nær-døden-opplevelse selv om vi tror det. De fleste av oss har ikke nesten vært døde. Vi har kanskje vært så utslitte at vi tror at kroppen ikke klarer å leve mer. Vi har kanskje slått oss sønder og sammen. Blitt stygt skadet, og sydd sammen igjen. Vi kan ha vært i en situasjon der vi kunne dødd. Hadde vi bare stått en meter lengre bort, i et minutt lengre. Hadde vi bare tatt det valget vi egentlig skulle ha tatt.

Men vi har ikke vært nesten døde. For de aller fleste av oss har ikke hjertene våre slått sitt siste slag, for så å bli banket i gang igjen ved hjelp av andre. Vi kan ikke beskrive hvordan det er, for vi har ikke vært der. Vi har ikke vært der den plutselig kom. Uten forvarsel. Uten muligheten til å komme seg unna. Uten muligheten til å se verden en siste gang, før vi vet at den blir borte.

Det er derfor døden er dyster. Den kan bare beskrives fra de som ikke døde. Døden er kanskje enkel, stille og fredelig, for den som dør. For de som blir igjen er den hard.

Brutal.
Vanskelig.
Urettferdig.

Og den kommer så alt for fort, og uventet.

Jeg vil sende alle mine varmeste tanker til familie og pårørende av de omkomne av flyulykken i Råde i dag. Døden er dyster for dem. Men det dystre skal overvinnes. Med tid.

Hvil i fred...
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10002886