Om døden

Den er dyster. Det er det den er. Jeg mener, hvordan skulle den ellers beskrives?

Du vet når du er så sliten at du holder på å dø. Når du ikke orker et steg mer, ikke klarer å trekke pusten en eneste gang til, ikke klarer å åpne øynene igjen. Alt du klarer å fokusere på er stemmen inni hodet ditt, din egen stemme, som skriker til deg at det bare er å gi opp. At du ikke kommer til å orke mer. At nå må du bare legge deg ned og dø, for dette var det siste kroppen orket.

Alle har kjent på den følelsen. Alle klarer å beskrive hvordan det er å ikke være så langt fra døden. Men jeg tror ikke egentlig det er så enkelt. For de fleste av oss har ikke hatt en nær-døden-opplevelse selv om vi tror det. De fleste av oss har ikke nesten vært døde. Vi har kanskje vært så utslitte at vi tror at kroppen ikke klarer å leve mer. Vi har kanskje slått oss sønder og sammen. Blitt stygt skadet, og sydd sammen igjen. Vi kan ha vært i en situasjon der vi kunne dødd. Hadde vi bare stått en meter lengre bort, i et minutt lengre. Hadde vi bare tatt det valget vi egentlig skulle ha tatt.

Men vi har ikke vært nesten døde. For de aller fleste av oss har ikke hjertene våre slått sitt siste slag, for så å bli banket i gang igjen ved hjelp av andre. Vi kan ikke beskrive hvordan det er, for vi har ikke vært der. Vi har ikke vært der den plutselig kom. Uten forvarsel. Uten muligheten til å komme seg unna. Uten muligheten til å se verden en siste gang, før vi vet at den blir borte.

Det er derfor døden er dyster. Den kan bare beskrives fra de som ikke døde. Døden er kanskje enkel, stille og fredelig, for den som dør. For de som blir igjen er den hard.

Brutal.
Vanskelig.
Urettferdig.

Og den kommer så alt for fort, og uventet.

Jeg vil sende alle mine varmeste tanker til familie og pårørende av de omkomne av flyulykken i Råde i dag. Døden er dyster for dem. Men det dystre skal overvinnes. Med tid.

Hvil i fred...
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10002886