Lykken er..

..å ha bursdag med fint sommervær. Å stå opp tidlig og smile til solen. Og ha fri fra skolen.

Å vite at det er så mange som tenker på akkurat deg, akkurat i dag.

Bursdagspresanger. Enkle gaver er en glede.

Å bli påminnet at man har så mange gode venner. At familien ikke har glemt deg.

Gå i kjole hele dagen. Med blomster på.

Å kjenne at det endelig er sommer. For det er endelig sommer, hvert år, på min bursdag.

Smile en hel dag.

Kjenne at det er et år til neste gang. Snart har jeg levd i mange år. Jeg føler meg fortsatt som liten...

Du vet det ikke... du bare tror det..

Rakel. Ingen misliker Rakel. Ingen misunner Rakel. Ingen elsker henne. Ingen legger merke til henne. Men ingen hater henne. Mange er glad i henne.

Status Quo; nåværende tilstand. Uforandret tilstand. En tilstand du ønsker å være i dersom den ikke påfører skade, dersom du oppnår det du ønsker når du er i denne tilstanden.

Rakel krangler ikke. Ikke med noen. Hun holder ikke folk utenfor. Hun blir ikke sjalu, sånn som de andre jentene. Den gangen Marius var ekkel mot Nina, kaldte henne stygge ting, slo Rakel Marius. Hun ble veldig sint, og alle beundret henne etter det. Marius og Rakel ble sammen. I 8. klasse. Da var alle misunnelige på Rakel. Men bare en liten stund. Bare til Peder begynte i klassen. Så ble Rakel unsynelig igjen, bare ikke for Marius.

Rettferdighetsteori; opplevelsen av at ingen andre får bedre tilstander enn deg selv. Det er selve rettferdigheten som er betydelig, ikke atferden som utføres for å oppnå den.

Når Rakel går på videregående går lillesøsteren på barneskolen. Rakel tar alltid omveien bort dit etter skolen for å ta følge med søsteren hjem. Rakel henger ikke på parkeringsplassen foran butikksenteret etter skolen. Rakel smugrøyker ikke bak på hjørnet. Rakel går hjem og lager middag til søsteren.

Opprør: voldelig reisning mot myndigheter eller andre makthavere. Et mindre opprør kalles gjerne oppstand eller opptøyer, mens et større opprør kan utvikle seg til borgerkrig eller væpnet revolusjon.

Rakel er ikke frekk mot norsklæreren. Det er det bare Line som er, og guttene synes Line er kul. Rakel smiler til lærerene. Hun får alltid toppkarakter. Alle vil samarbeide med Rakel. Da får de gode karakterer. Alle tror at Rakel kommer til å bli en god advokat. Rakel skal selvfølgelig studere juss.

Utilitarisme: størst mulig nytte for flest mulig mennesker.

På vei hjem fra skolen, en gang på VG2, går Rakel forbi en mann. Han er gammel og har falt. Hun går fort over til den andre siden av veien. Later som om telefonen ringer. Rakel ser ikke den gamle mannen. Hjelper ham ikke opp.

Emotionell intelligens: evnen til å oppfatte egne og andres følelser og emosjoner, og skille mellom dem og bruke denne informasjonen i tenkning og handlinger.

Ingen kan se Rakel som Rakel. Alle kan se henne som mors beste barn, som flink pike, som god venninne. Alle kan se skuespillet. Marius flyttet i 10. klasse.

Brudd: et uttrykk som innenfor mineralogien beskriver et minerals evne til å dele seg i andre retninger enn eventuelle kløvretninger.

Ingen vet at Rakel ikke har det bra. Ingen vet at hun har det vondt. Ingen vet at hun er syk, at hun skal dø om under et år. Ingen vet det, for ingen kan se det.

Intetanende.... vel, du kan google det.

Kilde

17 Mai

Norge har bursdag i dag, gratulerer med dagen Norge! Og vi feirer som ingen andre feirer, men tog og flagg og is og musikk. Og leker. Og unger som hyler etter russekort. Og stressa foreldre som har mista ungene sine. Og oppgitte lærere. Og folk.

Folk som pynter seg. Går i bunad. Eller annen finstas, er også lov. Og de synger nasjonalsangen. 3 vers, men de fleste kan bare det første. Og roper hurra da. Enkelte nordmenn blir stående på en balkong hele dagen og bare vinke. Kjedelig for dem. Vi andre spiser is, og føler oss fine i bunaden. Som er alt for varm og slitsom å gå med, men det husker vi ikke fra forrige gang.

Også regner det. Jippi. Men det positive i nordmenn må komme fram en sjelden gang, så vi tar på smilebåndet likevel vi og går ut for å feire.

God 17. Mai. Gratulerer med dagen!

Du vet du begynner å bli voksen når..

.. du tar deg selv i å kjøpe babyklær. Nok et tegn på at verden går fra meg. Her lever jeg, fredelig og fint i min egen lille boble, mens vennene mine rundt meg driver med reproduksjon. Et soleklart tegn på at jeg må se å vokse opp. Et annet er at vennene mine begynner å skifte navn på Facebook - fordi de er gift! Henger jeg virkelig så langt etter? Eller har min generasjon generelt sett tenkt til å skynde seg med alt? Hva skjedde med utdannelse, karriere, og unge&dumme? Klisjé?

Skikk og bruk i Stoltzekleiven

Finnes det noe bedre enn å starte dagen med masse energi, og bare komme seg ut til en ikke-helt-overskya himmel, med behagelig temperatur? Det blir enda bedre hvis du går ut og opp på fjellet. Stoltzen er fin sånn.

Så altså, jeg går langs fjellveien og kjenner at det er utrolig deilig å være ute i frisk luft, uten noe mas, eller eksamensstress, eller masse folk. Så kommer jeg til starten av Stoltzen, og rundt hjørnet kommer det en liten flokk med barn, ja kanskje 5 stk i en alder av 8. (?) klasse. Det er ikke noe uvanlig, eller dumt, eller noen ting med det egentlig. Folk må få ferdes som de vil, og de virka ikke akkurat som skulkere. Men. Det er alltid et men. Det kom flere. Mange flere. Minst 2 klasser, og alle (!!) skulle opp Stoltzen. Kan du tenke deg.

Her skal jeg bare ta meg en rask tur opp på fjellet på morrakvisten, sånn helt for meg selv. Også skal søren meg en hel ungdomskole full av klagende og trege og brautende ungdommer gjøre det samme! Makan. "Nå var du heldig, som kommer rett bak alle disse her", sier en av lærerne til meg og smiler. Ha ha. Min aggressive side kokte en liten smule i meg, for å si det sånn. Og akkurat da var ikke bergensdialekta den fineste jeg har hørt.

Neivell, stien full av ungdommer som kommer til å gi opp etter 10 minutter, jeg drøyer den! De kan få 10 minutters forsprang vel. Så min brilliante plan var å bare jogge en liten tur fram og tilbake for å holde meg varm, og deretter løpe opp etter dem og håpe at de har spredt seg såpass mye at det er mulig å komme seg forbi noen av dem, i det minste. Og hva tror du jeg finner rett bak den neste svingen? Joda, en barnehage! Og de skulle også (!) opp Stoltzen. Små barn! Som går i en hastighet på mellom 1 til minus 5 km/t.

Ok. Skikk og bruk; ikke dra med unger opp Stoltzen. Ikke ødelegg for alle andre. Ikke ta med små barn, store barn, drittunger eller bestemødre opp. De ødelegger. Og hvis noen begynner å blø, så ikke fortsett å gå. Det er ingen som har interesse av å sjangle oppover disse trappene for å unngå masse blodflekker. Og til dere andre, vanlige, som trasker oppover; slutt å jukse! Det er feigt.

1/2

Eksamen er levert! Én av to for denne våren. Jeg kjenner meg, bokstavelig talt, 20 kg lettere. Neida, kanskje bare 5. Men hvertfall, denne uken har vært tung. Jeg har ledd av denne eksamenen så lenge, null stress liksom. Men jeg angra fælt når jeg først satt der. Jeg har å takke mine fantastiske jenter på fakultetet, som gjorde eksamenshverdagen levelig. Og de fantastiske personene som har lest og hjulpet meg med å fullføre oppgaven. Herlighet, det høres ut som om jeg har hatt det verdensprosjektet her, som jeg bare såvidt klarte meg gjennom. Men seriøst, det var big deal å levere i dag. Det var årets lettelse eller noe.

Jeg skal feire med å sove. Sånn går det når man bruker halve natta på siste finish. Også skal jeg ta meg tid til å gå Stoltzen i morra (wow, for en belønning, freak). Deretter fortsetter det med lesing til neste eksamen. Og sånn går nu dagene.

Telle verdensproblemer..

Pr akkurat nå har jeg to store verdensproblemer å ta meg av, jeg har telt. Verdensproblemer som i; problemer som er enten så store, eller så slitsomme eller som ikke har en løsning til forskjell fra mindre problemer som dukker opp en gang i blandt, men som pleier å løse seg selv. Det vil altså si at jeg sitter med to (!) problemer som ikke løser seg selv. Litt frustrerende.

# 1 - Sokker
Ja, sokker. Du kjenner ingen som sliter sokker like mye som meg, jeg lover deg. Nesten alle sokkene jeg tar på meg har hull på helen. Hvertfall på den ene. Så jeg går mye med forskjellige sokker. De har hull selv om de er nesten nye! En skulle tro jeg kjøpte sokker med hull i fra før, sånn at jeg slapp å lage dem. Nei nei. Jeg har en uhyggelig vane med å ha ekstremt voldsomme bein. Voldsom som i at jeg bruker bena veldig hardt, hardere enn det som er helt bra. Jeg har ofte vondt i bena, for å si det sånn. Når jeg løper høres det ut som om jeg tramper bortover en sånn platting av tre. (Sånne som ofte ligger på scener eller lignende og alltid lager masse lyd når man bare går vanelig på dem). Men jeg gjør ikke det, jeg bare løper helt vanelig. Og veldig hardt. Og i følge, ja alle egentlig, så setter man ned helen før resten av foten. Riktig gange. Og vips så har jeg et stort problem, aka verdensproblem, fordi alle_hersens_sokkene_mine er hull på!

# 2 - Hjemmeeksamen
Trenger jeg si så mye overbevisende? Når jeg gikk på videregående ønska jeg meg hjemmeeksamen. Du trenger ikke spørre om jeg var litt koko. Ja, jeg var det. Hjemmeeksamen er noe av det værste som fins, bare for å ha det helt klart. Det går aldri framover, det går bakover, det går sinnsykt kjedelig og det går i frustrasjon. Målet mitt er å komme i mål.

Resten av uka har jeg planer om å vie all min tid på å løse verdensproblemer. So long..

Leave out all the rest

I dreamed I was missing
You were so scared
But no one would listen
Cause no one else cared

After my dreaming
I woke with this fear
What am I leaving
When I'm done here

So if you're asking me
I want you to know

When my time comes
Forget the wrong that I've done
Help me leave behind some
Reasons to be missed
And don't resent me
And when you're feeling empty
Keep me in your memory
Leave out all the rest

Don't be afraid
I've taken my beating
I've shed but I made

I'm strong on the surface
Not all the way through
I've never been perfect
But neither have you

So if you're asking me
I want you to know

When my time comes
Forget the wrong that I've done
Help me leave behind some
Reasons to be missed
Don't resent me
And when you're feeling empty
Keep me in your memory
Leave out all the rest

Forgetting
All the hurt inside
You've learned to hide so well
Pretending
Someone else can come and save me from myself

I can't be who you are....

Linkin Park

1 Mai

Nå er det ingen vei tilbake. Selv om det snødde 23 April, er den kalde tiden forbi. Mai er endelig her, det betyr at våren er kommer for godt og vi går mot sommer. Hvitveis, bjørk, russ og varmegrader over 10. Glade mennesker, lyse dager, lettere sinn og flere aktiviteter. Mer tid. Mer ro. Vi nærmer oss den deilige tiden av året.

Først gjenstår bare et par eksamner. Helga skal jeg bruke på å lade opp til mandag, eksamensutlevering. Jeg skal bruke tiden min til å smile, være ute, gjøre ingen ting og bruke lang tid foran speilet. Jeg skal lese noe jeg liker, jeg skal høre på masse musikk og jeg skal surfe på nettet i timesvis uten dårlig samvittighet. Jeg skal se lange filmer, spise god mat. Kose meg.

Sommerkjolene henger i skapet. De vil snart ikke henge urørt.

Etter i kveld har jeg bare én dag igjen. Jeg må bruke den så godt jeg kan.