Godt Nyttår!
torsdag 31. desember 2009
tirsdag 29. desember 2009
Den store byttedagen
Da går vi ihvertfall ikke ut og bytter gaver. Jeg skjønner ikke helt hvorfor vi mennesker alltid skal være så innmari sauer av oss? Må absolutt alle gjøre ting likt hele tiden? Hvor er det blitt av den fornuftigheten vi liksom skal ha, som fordel fordi vi er mennesker, som forteller oss litt mer om tingenes tilstand og hva som er lurt og ikke lurt. Det er ikke lurt at absolutt alle tenker pålikt at; "I dag er butikkene åpne, og det er sikkert ingen andre som har tenkt på det. La oss dra og bytta halvparten av det vi fikk til jul som vi uansett var missfornøyde med." Bortskjemte som vi er her i Norge, så er det faktisk sånn at mange bytter gaver bare fordi de ikke likte dem. "Det var ikke helt min farge". Ok jeg skjønner størrelse og like ting og sånn. Men alt det der; "det var ikke akkurat en sånn jeg ønska meg"- fjaset kunne vi klart oss uten.
Jeg skal kanskje bytte én gave, og ikke noe mer. Og det er kun av praktisk årsaker. Og det var ikke i dag. Det sto køer så langt øyet rakk inn til den lille byen min her på østlandet i dag. Lange køer altså. Av folk som ikke har sett butikkenes lys på fire dager. Uff så trist da, at vi endelig kunne ta litt fri fra hverdagen. Være hjemme, kose oss med familie, venner og masse god mat. Og kanskje, hvis man virkelig skulle ta av i fridagene, ta en tur ut på tur i snøen og nyte ferien slik som vi alltid gjorde i gamledager. Da frisk luft og skog var noe av det viktigste for den gjennomsnittlige barnefamilie. Det var gode tider det. Nå får folk nesten klaus av ikke å bruke bankkortet sitt minst én gang til dagen. Det gjelder å holde seg i aktivitet vettu, løpe gjennom minst to butikker hver dag er god trim. Dessuten må vi jo alltid ha noe godt som inneholder sukker liggende i kjøkkenskapet. Noe å kose seg med når man setter seg ned for å tilbringe 6 timer foran en skjerm.
Neida. Ferie er fint det. Og ja, det ER lov å kose seg litt ekstra nå i jula. Halve befolkningen har jo som nyttårsforsett å bli bestevenn med mølla i januar uansett. Så vi skal ikke ta det så tungt at vi tar inn noen få ekstra kilo akkurat nå i jula. Bare få unna vanen så fort hverdagen setter igang igjen.
Det er to ting jeg setter virkelig pris på med juleferie; betraktelig flere timer med søvn per formiddag, og det å ha tid til å treffe familie og venner igjen. Når man først er på den riktige siden av landet er det fint å kunne treffe alle de man ser alt for sjelden etter at folk skiller veier med studier og slikt. Og jula er jo den tiden alle kommer tilbake til basene og er innen rekkevidde for besøk. Det er kos, og jeg skal bruke resten av den lille ferien min på å, på en eller annen måte, treffe flest mulig folk på minst mulig tid.
Nå er det tid for mat og film kjenner jeg. Har man snudd døgnet, så har man snudd det. Og det passer ypperlig for oss B-mennesker å endelig kunne følge naturlig rytme. Tenk så mye vi sliter med til hverdags da.
Jeg skal kanskje bytte én gave, og ikke noe mer. Og det er kun av praktisk årsaker. Og det var ikke i dag. Det sto køer så langt øyet rakk inn til den lille byen min her på østlandet i dag. Lange køer altså. Av folk som ikke har sett butikkenes lys på fire dager. Uff så trist da, at vi endelig kunne ta litt fri fra hverdagen. Være hjemme, kose oss med familie, venner og masse god mat. Og kanskje, hvis man virkelig skulle ta av i fridagene, ta en tur ut på tur i snøen og nyte ferien slik som vi alltid gjorde i gamledager. Da frisk luft og skog var noe av det viktigste for den gjennomsnittlige barnefamilie. Det var gode tider det. Nå får folk nesten klaus av ikke å bruke bankkortet sitt minst én gang til dagen. Det gjelder å holde seg i aktivitet vettu, løpe gjennom minst to butikker hver dag er god trim. Dessuten må vi jo alltid ha noe godt som inneholder sukker liggende i kjøkkenskapet. Noe å kose seg med når man setter seg ned for å tilbringe 6 timer foran en skjerm.
Neida. Ferie er fint det. Og ja, det ER lov å kose seg litt ekstra nå i jula. Halve befolkningen har jo som nyttårsforsett å bli bestevenn med mølla i januar uansett. Så vi skal ikke ta det så tungt at vi tar inn noen få ekstra kilo akkurat nå i jula. Bare få unna vanen så fort hverdagen setter igang igjen.
Det er to ting jeg setter virkelig pris på med juleferie; betraktelig flere timer med søvn per formiddag, og det å ha tid til å treffe familie og venner igjen. Når man først er på den riktige siden av landet er det fint å kunne treffe alle de man ser alt for sjelden etter at folk skiller veier med studier og slikt. Og jula er jo den tiden alle kommer tilbake til basene og er innen rekkevidde for besøk. Det er kos, og jeg skal bruke resten av den lille ferien min på å, på en eller annen måte, treffe flest mulig folk på minst mulig tid.
Nå er det tid for mat og film kjenner jeg. Har man snudd døgnet, så har man snudd det. Og det passer ypperlig for oss B-mennesker å endelig kunne følge naturlig rytme. Tenk så mye vi sliter med til hverdags da.
torsdag 24. desember 2009
onsdag 23. desember 2009
For en dårlig dag...
Dette har desidert vært den værste lillejuleaften jeg har hatt noen gang. Alt har gått galt i dag, noe som har gjort sitt på humøret. Men jeg har da endelig kommet meg hjem og kan sette meg ned og vente på julaften.
Hele den haugen med ting jeg skulle gjøre før jul, den lista med ting jeg har hatt hele desember på å gjøre, den ble liksom ikke helt ferdig. Hurra for ting i siste liten. Det var bare det at i dag hadde jeg litt liten tid igjen. Og når man har dårlig tid så stresser man. Og jeg er av de personene som stresser mye når jeg først stresser. Jeg har stort sett løpt rundt i huset i hele dag, for ferdig skulle jeg jo bli. Og jeg ble så godt som ferdig altså, fikk pakka alt jeg trengte og vaska og rydda litt før jeg dro. Til og med plantene fikk stell.
Men det var bare det at når jeg skulle dra, så fant jeg ut at jeg hadde et helt flyttelass å dra på. Og det er jo ikke sånn særlig bra for lille meg som skal rekke bussen og må komme seg gjennom metervis med snø med en trillekoffert. Huff. To store bagger hadde jeg i tillegg, fulle av julegaver. Det var noen som fant ut at det hadde vært fint å sende med gaver til folk på østlandet med meg. Jada, sier jeg, det går jo bra det - skal jo samme vei. Det gjør ikke det vettu. Ikke bare var det mange pakker, de var store og tunge også. Så en skulle trodd jeg hadde løpt maraton når jeg endelig kom meg til bussholdeplassen. Og heia for trafikken i Bergen når det er snø - bare kaos som vanlig. Men lang historie kort: jeg kom meg på toget, i veldig dårlig humør vel og merke, og jeg fikk med meg nesten alt. Der ble jeg sittende ved siden av en svært utolmodig jente som skulle hytta eller noe med familien. Ho satt å stappa i seg sjokolade og potetgull så mye at det var til å bli kvalm av, og spurte hele tiden hvor langt det var igjen. Jeg mener, jenta var sikkert over 25 år! Kjempefin togtur.
Én viktig ting hadde jeg glemt. Gavene til tanter og onkler. De står igjen i kjøleskapet! Jeg som har brukt hele desember på å lage de bra, også klarer jeg å glemme de! Skuff altså, kunne jeg ikke heller bare glemt nøkkelen eller noe.
Så nå etter en laaaaaaang togtur over fjellet og levering av gaver rett etterpå, er jeg endelig hjemme. Men det har vært en ganske elendig dag (sympati mottas med takk). Er vel mest fordi jeg er helt utslitt fra hele desember egentlig. Men det skal jeg gjøre noe med nå - for i morgen er det jul, Askepott og ingen sure miner!
Hele den haugen med ting jeg skulle gjøre før jul, den lista med ting jeg har hatt hele desember på å gjøre, den ble liksom ikke helt ferdig. Hurra for ting i siste liten. Det var bare det at i dag hadde jeg litt liten tid igjen. Og når man har dårlig tid så stresser man. Og jeg er av de personene som stresser mye når jeg først stresser. Jeg har stort sett løpt rundt i huset i hele dag, for ferdig skulle jeg jo bli. Og jeg ble så godt som ferdig altså, fikk pakka alt jeg trengte og vaska og rydda litt før jeg dro. Til og med plantene fikk stell.
Men det var bare det at når jeg skulle dra, så fant jeg ut at jeg hadde et helt flyttelass å dra på. Og det er jo ikke sånn særlig bra for lille meg som skal rekke bussen og må komme seg gjennom metervis med snø med en trillekoffert. Huff. To store bagger hadde jeg i tillegg, fulle av julegaver. Det var noen som fant ut at det hadde vært fint å sende med gaver til folk på østlandet med meg. Jada, sier jeg, det går jo bra det - skal jo samme vei. Det gjør ikke det vettu. Ikke bare var det mange pakker, de var store og tunge også. Så en skulle trodd jeg hadde løpt maraton når jeg endelig kom meg til bussholdeplassen. Og heia for trafikken i Bergen når det er snø - bare kaos som vanlig. Men lang historie kort: jeg kom meg på toget, i veldig dårlig humør vel og merke, og jeg fikk med meg nesten alt. Der ble jeg sittende ved siden av en svært utolmodig jente som skulle hytta eller noe med familien. Ho satt å stappa i seg sjokolade og potetgull så mye at det var til å bli kvalm av, og spurte hele tiden hvor langt det var igjen. Jeg mener, jenta var sikkert over 25 år! Kjempefin togtur.
Én viktig ting hadde jeg glemt. Gavene til tanter og onkler. De står igjen i kjøleskapet! Jeg som har brukt hele desember på å lage de bra, også klarer jeg å glemme de! Skuff altså, kunne jeg ikke heller bare glemt nøkkelen eller noe.
Så nå etter en laaaaaaang togtur over fjellet og levering av gaver rett etterpå, er jeg endelig hjemme. Men det har vært en ganske elendig dag (sympati mottas med takk). Er vel mest fordi jeg er helt utslitt fra hele desember egentlig. Men det skal jeg gjøre noe med nå - for i morgen er det jul, Askepott og ingen sure miner!
tirsdag 22. desember 2009
Bare én dag igjen i dette kaoset
Jeg skal klare å holde ut én dag til på jobb før jeg også endelig kan ta julefeie og sette kursen mot mitt kjære østland. Det skal i grunnen bli litt deilig å komme hjem til jul. Til en by der folk er vant med å ha snø hver vinter, og dermed vet hvordan man skal kjøre på den. Det vet ikke folk her i Bergen. Det er totalt kaos hver eneste dag. Alltid en eller annen gjøk som overvurderer forholdene og kapasiteten på bilen sin. Da går det dårlig vettu, spesielt når de setter seg fast i en rundtkjøring eller noe, og sperrer for trafikken alle veier. Da er vi som sitter på en eller annen buss, midt i den eviglange køen på vei til jobb, kjempefornøyde. Min fem minutters busstur til jobben tar når minst en halvtime hver dag. Det er ille.
Det er likemye kaos i butikkene da. Jeg skjønner ikke hvorfor i all verden folk alltid må vente helt til de siste dagene med å handle disse julegavene. Halo, dere har hatt hele høsten på dere! Og selv de som ikke gidder å begynne med gavene kjempetidlig klarer da å bruke desember måned til å få det unnagjort. Men aldri så mange dager folk har på seg, så klarer de fint å vente til bittelillejulaften før de starter. Mannfolka det, som regel. Som er litt for mye optimister når det kommer til hvor enkelt det skal bli. Det er ikke enkelt faktisk. Man kan ikke gå inn i en butikk å forvente at de har akkurat det du tenkte på, på bittelillejulaften! Da er vi utsolgt. Nemlig fordi så mange andre, litt mer gjennomtenkte folk, alt har vært å spurt etter det samme og tømt lageret. Så blir de litt smådesperate da, disse julegavesinkene, og prøver å finne en god erstatning. Den er heller ikke så lett å få tak i, da alle de som var litt senere enn de tidlige julegavehandlerne alt har gått for plan B og tømt detta lageret også. Ser dere hvorfor planen om å kjøpe alle julegavene på 3 timer på bittelillejulaften kommer til å gå i vasken? Den gjør det.. og hva lærer vi av det? Ingen ting. Folk har glemt at det var en dum idé året etter og går i den samma fella da også. Kjempebra. Bare ikke kom med det dårlige humøret deres, som dukker opp fordi dere endelig har skjønt hvorfor folk stresser til jul, og øs det utover på oss stakkarer som står bak disken. Vi gjør så godt vi kan vi, men folk kan skylde seg selv når de er for sent ute altså.
Det er likemye kaos i butikkene da. Jeg skjønner ikke hvorfor i all verden folk alltid må vente helt til de siste dagene med å handle disse julegavene. Halo, dere har hatt hele høsten på dere! Og selv de som ikke gidder å begynne med gavene kjempetidlig klarer da å bruke desember måned til å få det unnagjort. Men aldri så mange dager folk har på seg, så klarer de fint å vente til bittelillejulaften før de starter. Mannfolka det, som regel. Som er litt for mye optimister når det kommer til hvor enkelt det skal bli. Det er ikke enkelt faktisk. Man kan ikke gå inn i en butikk å forvente at de har akkurat det du tenkte på, på bittelillejulaften! Da er vi utsolgt. Nemlig fordi så mange andre, litt mer gjennomtenkte folk, alt har vært å spurt etter det samme og tømt lageret. Så blir de litt smådesperate da, disse julegavesinkene, og prøver å finne en god erstatning. Den er heller ikke så lett å få tak i, da alle de som var litt senere enn de tidlige julegavehandlerne alt har gått for plan B og tømt detta lageret også. Ser dere hvorfor planen om å kjøpe alle julegavene på 3 timer på bittelillejulaften kommer til å gå i vasken? Den gjør det.. og hva lærer vi av det? Ingen ting. Folk har glemt at det var en dum idé året etter og går i den samma fella da også. Kjempebra. Bare ikke kom med det dårlige humøret deres, som dukker opp fordi dere endelig har skjønt hvorfor folk stresser til jul, og øs det utover på oss stakkarer som står bak disken. Vi gjør så godt vi kan vi, men folk kan skylde seg selv når de er for sent ute altså.
mandag 21. desember 2009
Når nettene blir lange og kulda setter inn
Endelig har den vinteren jeg har ventet så lenge på kommet til Bergen. Det er så herlig med snø og vinter. Kanskje ikke like herlig for alle de som må ut kjøre på dette føret, det går stadig galt der ute, men for oss som kan tilbringe mesteparten av dagen innendørs er det perfekt. Det passa i grunnen ganske bra også at den ikke kom før nå. Så får vi hvit jul på julaften, men ikke alt kaoset gjennom hele desember.
Men selv om det er kommet snø er det fortsatt kaldt. Vakkert og kaldt. Men så er det noen da, som ignorerer denne kulden. Et sånt utskudd fikk jeg øye på på vei til bussen. Det trava forbi meg en joggende gutt, kun ikledd en lett jakke og tights. Tights ja - på en gutt! Eller mann. Alt ettersom. Som den samfunnskritikeren jeg er har jeg to ting å si til denne joggeren.
For det første: Slutt å lat som om minusgrader ikke eksisterer. Jada, jeg er klar over at man blir varm av å jogge altså, men så lite klær i så mange minus er ikke helt sunt. Jeg blir gal av sånne folk som kan gå rundt i ingen klær når det er så kaldt ute at alle vi andre får fingerprett bare vi stikker nesa ut døra. Sånne som er like fornøyde med været samme hva og slipper å pakke seg inn i 4 skjerf, 3 luer og votter opp til albuene. For ikke å snakke om de støvlene vi kaller sko, som er foret på innsiden og har plass til 2 par ullsokker. Sånne folk forstyrrer gjennomsnittet. Når gjennomsnittet sier at de fleste synes det er kaldt nok med 5 blå, så skal det søren meg ikke komme noen å forstyrre det sånn at det ser ut som om flesteparten ikke synes det er kaldt før gradene er nede på 10! Det vil vi ikke ha noe av.
For det andre: mannfolk burde (les: skal) aldri vise seg offentlig i tights! Nei, det er ikke sexy på dere. Ja, det kan være sexy på jenter, men det er verdt å merke seg at dette kun er på treningssenteret og ikke helt gjelder alle. Mannfolk som er ute å jogger kun iført trengingstights rundt de tynne bena siner er ikke fint. Ikke lat som en gang. Det er en grunn til at skiløpere er i en egen kategori blandt samfunnet. Dra hjem å skift.
Resten av oss som skjønner forskjell på kaldt og varmt og uteklær og inneklær får nyte dagen med snø, sol og ikke vind. Dere som skal ut å kjøre: hold dere hjemme.
Men selv om det er kommet snø er det fortsatt kaldt. Vakkert og kaldt. Men så er det noen da, som ignorerer denne kulden. Et sånt utskudd fikk jeg øye på på vei til bussen. Det trava forbi meg en joggende gutt, kun ikledd en lett jakke og tights. Tights ja - på en gutt! Eller mann. Alt ettersom. Som den samfunnskritikeren jeg er har jeg to ting å si til denne joggeren.
For det første: Slutt å lat som om minusgrader ikke eksisterer. Jada, jeg er klar over at man blir varm av å jogge altså, men så lite klær i så mange minus er ikke helt sunt. Jeg blir gal av sånne folk som kan gå rundt i ingen klær når det er så kaldt ute at alle vi andre får fingerprett bare vi stikker nesa ut døra. Sånne som er like fornøyde med været samme hva og slipper å pakke seg inn i 4 skjerf, 3 luer og votter opp til albuene. For ikke å snakke om de støvlene vi kaller sko, som er foret på innsiden og har plass til 2 par ullsokker. Sånne folk forstyrrer gjennomsnittet. Når gjennomsnittet sier at de fleste synes det er kaldt nok med 5 blå, så skal det søren meg ikke komme noen å forstyrre det sånn at det ser ut som om flesteparten ikke synes det er kaldt før gradene er nede på 10! Det vil vi ikke ha noe av.
For det andre: mannfolk burde (les: skal) aldri vise seg offentlig i tights! Nei, det er ikke sexy på dere. Ja, det kan være sexy på jenter, men det er verdt å merke seg at dette kun er på treningssenteret og ikke helt gjelder alle. Mannfolk som er ute å jogger kun iført trengingstights rundt de tynne bena siner er ikke fint. Ikke lat som en gang. Det er en grunn til at skiløpere er i en egen kategori blandt samfunnet. Dra hjem å skift.
Resten av oss som skjønner forskjell på kaldt og varmt og uteklær og inneklær får nyte dagen med snø, sol og ikke vind. Dere som skal ut å kjøre: hold dere hjemme.
fredag 18. desember 2009
Det aller værste jeg vet....
...er blodprøver. Det finnes utelukkende ikke noe annet som er værre. Blod generelt er noe jeg ikke helt takler så godt. Min store svakhet. Det ligger til familien da, mamma er værre enn meg og hennes to søstre er ikke veldig kjepphøye de heller. Det vil si, den ene tanta mi har trent seg opp litt etter litt ved å bli sykepleier, men ho var like ille før den tid.
Men i dag har jeg altså utsatt meg selv for det værste av det værste - frivillig! (Det skal faktisk godt gjøres) Men jeg måtte til legen og hadde bedt om blodprøve selv. Var jo liksom ikke så ille å tenke på 4 uker før når jeg bestilte legetimen. Jeg kjøpte sånn lokalbedøvelses-plaster på apoteket, og tenkte at det var jo genialt at de hadde. Da merker man jo ikke stikket og jeg kan bare lukke øynene og få det overstått. En blodprøve kunne jo ikke bli enklere. Men jeg var likevel ikke så veldig kjepphøy når jeg satt der på et overfylt venterom i dag tidlig og visste at uansett hvor mye jeg prøvde så ville noen snart dukke opp i døra og rope opp navnet mitt. Tiden har det med å ikke ville gå så sakte akkurat når man trenger det. Så jeg ble sittene ganske rastløs i en stol, med radio i bakgrunen og folk som hosta og nøs rundt meg på alle kanter. Sånn satt jeg og ventet på dommen, mens jeg stadig hadde øynene på døren til laben.
For å si det sånn, er det noe jeg ikke gjør så er det å dra til legen. Jeg drar aldri til legen med mindre det er absolutt nødvendig. Sånn er det bare. Jeg har et litt legeskrekk kan man si, ja jeg vet jeg er pinglete, men for min del så sitter jeg å tror at bak den døren så kommer jeg til å dø. De fleste andre kommer ut og ser mer eller mindre grønne ut, men de er jo normale. Jeg er mye svakere for blod enn dem, så en blodprøve vil jeg ikke overleve.
Dermed går jo døren opp til slutt og en stakkar vakler ut og ser ut som han har hatt en sentrifuge i magen. Så roper de opp meg og da er det bare å komme seg opp. Jeg kan sverge på at hjertet mitt hoppet over 4 slag når jeg kom inn i rommet og så den ekle legestolen og alle glassrør og sprøyter på bordet ved siden av den. Det tror jeg hjertet mitt merket selv også for som en kompensasjon begynte det å hamre vilt. Det må på et eller annet vis også gitt beskjed videre til hjernen min og lungene for der stor jeg og nærmest hyperventilerte og ble mer og mer svimmel. Men jeg fikk nå tatt av meg genseren og satt meg ned i stolen, hvit i ansiktet og tviholdt på mine egne armer. Jada Hilde, dette går bra aldri i verden.
Jeg som hadde planlagt det hele med sånt et plaster og alt. Men bedøvelsesplaster suger hardt altså! Tror du ikke jeg fortsatt kunne kjenne det når hu tok på der det hadde sitti? Joda, selv om jeg hadde hatt det på i nesten to timer! Du trenger jo bare ha det på én. Kan tro jeg så lyst på livet akkurat når jeg oppdaga det. Mellom hetetokter og besvimelsesfølelse så oppdager jeg at dette kommer til å bli akkurat like ille som jeg alltid har forestilt meg - og ja, jeg kommer til å dø! Men blodprøva ble tatt den altså, det var ikke et alternativ å komme igjen en annen gang. Den krevde en halv times tid, 2 sykepleiere, et bedøvelsesplaster som ikke virka, masse overtaling og oppmuntring, mange dype magedrag, et stk legestol, et stk liggebenk og et glass vann.
Men jeg gjorde det! Og er kjempestolt av meg selv. Jeg fikk til å frivillig møte en av mine største frykter, og selv om jeg trengte masse hjelp så fikk jeg det til. Jeg kom levende ut døra, sikkert 100 ganger grønnere enn de andre, men jeg besvimte ikke og alt gikk over på rekordtid. Jada, jeg vet jeg er pinglete, men heia meg!
Nå er det natta. Natta =)
Men i dag har jeg altså utsatt meg selv for det værste av det værste - frivillig! (Det skal faktisk godt gjøres) Men jeg måtte til legen og hadde bedt om blodprøve selv. Var jo liksom ikke så ille å tenke på 4 uker før når jeg bestilte legetimen. Jeg kjøpte sånn lokalbedøvelses-plaster på apoteket, og tenkte at det var jo genialt at de hadde. Da merker man jo ikke stikket og jeg kan bare lukke øynene og få det overstått. En blodprøve kunne jo ikke bli enklere. Men jeg var likevel ikke så veldig kjepphøy når jeg satt der på et overfylt venterom i dag tidlig og visste at uansett hvor mye jeg prøvde så ville noen snart dukke opp i døra og rope opp navnet mitt. Tiden har det med å ikke ville gå så sakte akkurat når man trenger det. Så jeg ble sittene ganske rastløs i en stol, med radio i bakgrunen og folk som hosta og nøs rundt meg på alle kanter. Sånn satt jeg og ventet på dommen, mens jeg stadig hadde øynene på døren til laben.
For å si det sånn, er det noe jeg ikke gjør så er det å dra til legen. Jeg drar aldri til legen med mindre det er absolutt nødvendig. Sånn er det bare. Jeg har et litt legeskrekk kan man si, ja jeg vet jeg er pinglete, men for min del så sitter jeg å tror at bak den døren så kommer jeg til å dø. De fleste andre kommer ut og ser mer eller mindre grønne ut, men de er jo normale. Jeg er mye svakere for blod enn dem, så en blodprøve vil jeg ikke overleve.
Dermed går jo døren opp til slutt og en stakkar vakler ut og ser ut som han har hatt en sentrifuge i magen. Så roper de opp meg og da er det bare å komme seg opp. Jeg kan sverge på at hjertet mitt hoppet over 4 slag når jeg kom inn i rommet og så den ekle legestolen og alle glassrør og sprøyter på bordet ved siden av den. Det tror jeg hjertet mitt merket selv også for som en kompensasjon begynte det å hamre vilt. Det må på et eller annet vis også gitt beskjed videre til hjernen min og lungene for der stor jeg og nærmest hyperventilerte og ble mer og mer svimmel. Men jeg fikk nå tatt av meg genseren og satt meg ned i stolen, hvit i ansiktet og tviholdt på mine egne armer. Jada Hilde, dette går bra aldri i verden.
Jeg som hadde planlagt det hele med sånt et plaster og alt. Men bedøvelsesplaster suger hardt altså! Tror du ikke jeg fortsatt kunne kjenne det når hu tok på der det hadde sitti? Joda, selv om jeg hadde hatt det på i nesten to timer! Du trenger jo bare ha det på én. Kan tro jeg så lyst på livet akkurat når jeg oppdaga det. Mellom hetetokter og besvimelsesfølelse så oppdager jeg at dette kommer til å bli akkurat like ille som jeg alltid har forestilt meg - og ja, jeg kommer til å dø! Men blodprøva ble tatt den altså, det var ikke et alternativ å komme igjen en annen gang. Den krevde en halv times tid, 2 sykepleiere, et bedøvelsesplaster som ikke virka, masse overtaling og oppmuntring, mange dype magedrag, et stk legestol, et stk liggebenk og et glass vann.
Men jeg gjorde det! Og er kjempestolt av meg selv. Jeg fikk til å frivillig møte en av mine største frykter, og selv om jeg trengte masse hjelp så fikk jeg det til. Jeg kom levende ut døra, sikkert 100 ganger grønnere enn de andre, men jeg besvimte ikke og alt gikk over på rekordtid. Jada, jeg vet jeg er pinglete, men heia meg!
Nå er det natta. Natta =)
onsdag 16. desember 2009
Julegavestatus: nesten ferdig!
I løpet av én effektiv dag sammen med min mor på shoppingsenteret fikk jeg unnagjort en hel del av årets julegaver. Nå gjenstår bare et par ting å kjøpe, men jeg har alt klart hva dette skal være, så det får jeg gjort i løpet av uka. I dag er det 16 desember så da må alt som skal sendes, sendes. Jeg kommer til å ha med meg et helt lass til postkontoret i dag, og jeg regner i grunnen med at jeg ikke er den eneste :P Typisk at omtrent alle tenker likt som meg og venter til absolutt siste slutt. Sålenge vi får det unna så :P
Men, det er rart hvor mye som gjenstår å gjøre før jeg kan reise hjem til jul. Har visst fortsatt et hav av oppgaver å gjøre. Det er bare å ta en ting av gangen tenker jeg. Alt tar bare så lang tid. Som for eksempel det å kjøpe seg antrekk til jul og nyttår. Skulle tro det var så enkelt siden det finnes så mye fint i butikkene, men neida. Jeg har som regel vanskeligheter for å bestemme meg for ting, og så må det jo være fint. Kan ikke kjøpe et antrekk som bare er sånn nesten perfekt.
Jeg får stresse videre med gjøremålene mine. Mye som skal pakkes inn i dag, godt jeg har en jobb der innpakking er en del av den slik at jeg har litt trening på akkurat det området.
Men, det er rart hvor mye som gjenstår å gjøre før jeg kan reise hjem til jul. Har visst fortsatt et hav av oppgaver å gjøre. Det er bare å ta en ting av gangen tenker jeg. Alt tar bare så lang tid. Som for eksempel det å kjøpe seg antrekk til jul og nyttår. Skulle tro det var så enkelt siden det finnes så mye fint i butikkene, men neida. Jeg har som regel vanskeligheter for å bestemme meg for ting, og så må det jo være fint. Kan ikke kjøpe et antrekk som bare er sånn nesten perfekt.
Jeg får stresse videre med gjøremålene mine. Mye som skal pakkes inn i dag, godt jeg har en jobb der innpakking er en del av den slik at jeg har litt trening på akkurat det området.
mandag 14. desember 2009
Nå har vi gjort noe vi ikke kan...
Jeg har klart å komme meg gjennom den første virkelig slitsomme helgen i julerushet. Det tar på å være på jobb både lørdag og søndag i desember, når omtrent halve byen har tenkt å klare å kjøpe alle julegavene i løpet av dagen. Det går jo aldri, men de prøver desperat likevel. Stresser hit og dit, så masse folk på samme tid. Og har de glemt å spise de siste 7 timene? JA! Og lar de det gå utover de stakkarne som står bak disken og skal pakke inn et tårn av bøker for dem? Jaaada... Og hva gjør vi med det? Vi smiler og vinker. Alltid like blid. Man blir bare litt (les: veldig) sliten innvendig. Men det går jo greit da. Timene går fort, vi får betalt og det er tross alt en hyggelig jobb også. Utenom helgene.
Ellers så begynner dagene å bli virkelig kalde, så i går fant jeg og min kjære samboer ut av vi måtte bytte til vinterdekk på bilen. To jenter som skal skifte dekk på en liten bil skal vel ikke være det største problemet. Vi har tross alt gjort dette før begge to. Men vi gav oss visst ut på noe vi ikke helt kunne.
For å ta del hele:
Først skal vi jo løsne alle boltene, som i og for seg ikke er den vanskligste oppgaven. Det gikk relativt greit det, vi er jo ikke så svake, og boltene satt ikke så hardt fast. Fire hjul, fire bolter på hvert hjul - 16 bolter å løsne. Det tok ikke all verdens tid heller. Vi begynte i tolv tiden og jeg skulle på jobb klokken to, så vi hadde beregnet nok tid. Trodde vi.
Jekken ble nemlig et litt større problem, som vi ikke helt hadde forutsett. Ho hadde nemlig tenkt at jeg visste hvordan man gjorde det der, og jeg hadde egentlig ikke tenkt at det var noe problem. Men så var vi plutselig ikke helt enig om hvor den skulle stå. Det endte med at vi satt den ved siden av hjulet, hvor vi fant et punkt som virka forsterka og begynte å jekke opp bilen. Det gikk faktisk helt fint det, helt fram til vi tok av bakhjulet og et eller annet gav etter slik at bilen sank ned sånn ca 10 cm. Da ble det plutselig krise. Vi fikk jo ikke jekka bilen mer opp igjen! Det var på dette punktet at min kjære venninde klikka i vinkel ganger tre - og det var i hvertfall min feil alt sammen! He he, for min del hadde jeg litt problemer med å holde igjen latteren. Enda værre ble det jo når ho fant en liten stein som ho hadde tenkt å sette bilen ned på. Det gikk jo selvfølgelig ikke, he he, så alt ble stående sånn passe på halv tolv. Det vittigste synet jeg har sett på lang tid. Angrer utrolig på at jeg ikke fikk tatt noen bilder.
Men altså, dekkskiftinga gikk ikke sånn kjempebra akkurat og tia begynte å gå. Jeg hadde ei venninde som hadde gått helt i taket og stressa som få. Og selv måtte jeg prøve å roe situasjonen mellom store anstrengelser for ikke å knekke helt sammen i latter. Det vaaar utrolig morsomt, selv om situasjonen var ganske uheldig der og da. Det endte i allefall opp med at ho ringte en kompis og formante at han kom opp med en ekstra jekk, pronto! Ho har vel aldri snakka så fort og desperat i telefonen før, så han dukka opp kort tid senere, som en reddende engel med latteren i halsen da han fikk se synet. Også ordna alt seg til slutt.
Trodde vi hvertfall. Vi fikk alle vinterdekkene på plass, relativt smertefritt og med masse hjelp. Og så var det bare å kaste seg rundt for å rekke jobben, sette seg i bilen og seile nedover bakken. Og så stoppa bilen, og der sto den og ville ikke starte igjen. Perfekt avslutning på en håpløs formiddag!
Så da har vi lært å skifte dekk da. Og skjønt at det kanskje lønner seg å ha med en sterk gutt med litt mer bilvett. Også har vi noe å le av lenge :P
Ellers så begynner dagene å bli virkelig kalde, så i går fant jeg og min kjære samboer ut av vi måtte bytte til vinterdekk på bilen. To jenter som skal skifte dekk på en liten bil skal vel ikke være det største problemet. Vi har tross alt gjort dette før begge to. Men vi gav oss visst ut på noe vi ikke helt kunne.
For å ta del hele:
Først skal vi jo løsne alle boltene, som i og for seg ikke er den vanskligste oppgaven. Det gikk relativt greit det, vi er jo ikke så svake, og boltene satt ikke så hardt fast. Fire hjul, fire bolter på hvert hjul - 16 bolter å løsne. Det tok ikke all verdens tid heller. Vi begynte i tolv tiden og jeg skulle på jobb klokken to, så vi hadde beregnet nok tid. Trodde vi.
Jekken ble nemlig et litt større problem, som vi ikke helt hadde forutsett. Ho hadde nemlig tenkt at jeg visste hvordan man gjorde det der, og jeg hadde egentlig ikke tenkt at det var noe problem. Men så var vi plutselig ikke helt enig om hvor den skulle stå. Det endte med at vi satt den ved siden av hjulet, hvor vi fant et punkt som virka forsterka og begynte å jekke opp bilen. Det gikk faktisk helt fint det, helt fram til vi tok av bakhjulet og et eller annet gav etter slik at bilen sank ned sånn ca 10 cm. Da ble det plutselig krise. Vi fikk jo ikke jekka bilen mer opp igjen! Det var på dette punktet at min kjære venninde klikka i vinkel ganger tre - og det var i hvertfall min feil alt sammen! He he, for min del hadde jeg litt problemer med å holde igjen latteren. Enda værre ble det jo når ho fant en liten stein som ho hadde tenkt å sette bilen ned på. Det gikk jo selvfølgelig ikke, he he, så alt ble stående sånn passe på halv tolv. Det vittigste synet jeg har sett på lang tid. Angrer utrolig på at jeg ikke fikk tatt noen bilder.
Men altså, dekkskiftinga gikk ikke sånn kjempebra akkurat og tia begynte å gå. Jeg hadde ei venninde som hadde gått helt i taket og stressa som få. Og selv måtte jeg prøve å roe situasjonen mellom store anstrengelser for ikke å knekke helt sammen i latter. Det vaaar utrolig morsomt, selv om situasjonen var ganske uheldig der og da. Det endte i allefall opp med at ho ringte en kompis og formante at han kom opp med en ekstra jekk, pronto! Ho har vel aldri snakka så fort og desperat i telefonen før, så han dukka opp kort tid senere, som en reddende engel med latteren i halsen da han fikk se synet. Også ordna alt seg til slutt.
Trodde vi hvertfall. Vi fikk alle vinterdekkene på plass, relativt smertefritt og med masse hjelp. Og så var det bare å kaste seg rundt for å rekke jobben, sette seg i bilen og seile nedover bakken. Og så stoppa bilen, og der sto den og ville ikke starte igjen. Perfekt avslutning på en håpløs formiddag!
Så da har vi lært å skifte dekk da. Og skjønt at det kanskje lønner seg å ha med en sterk gutt med litt mer bilvett. Også har vi noe å le av lenge :P
torsdag 10. desember 2009
tirsdag 8. desember 2009
Sliten
I dag har vært en sånn slitsom dag. Noen dager bare vet du at kommer til å være strevsomme å gjennomføre allerede når du står opp. For min del bråvåkna jeg og oppdaga at klokka var 11! Jeg som hadde tenkt til å stå opp i 8-tia. Skikkelig skuffa av meg selv da altså :P Og resten av dagen gikk med til bare surr. Jeg har en del julegaver jeg må sende i år, og da kan det være litt fint å være tidlig nok ute. Men får jeg gjort noe med det? Selv om jeg har juleferie og ingen ting å gjøre midt på dagen? Neida.. selvfølgelig ikke.
Kvelden har gått med til jobb. Og i dag var det en del folk som fant ut at det kunne være fint med en tur på butikken akkurat på samme tid som alle andre. Ikke bare måtte de møte opp i kassa samtidig, de fleste ville helst at vi skulle pakke inn gavene de hadde kjøpt også. Yey! Så da er det bare å henge i da, stresse som få og merke at hjernen begynner å surre i bakgrunnen samtidig som du ikke må glemme kviteringen. Nei, det blir nok værre nærmere jul, så jeg skal ikke klage så mye. Bare litt. For etter at jeg kom hjem i kveld kjenner jeg at jeg er helt sliten... men orker ikke legge meg riktig ennå. Må se ferdig Medium og høre på litt musikk tror jeg. Ingen ting er bedre enn å høre soundtracks fra de beste filmene når man vil slappe skikkelig av. Også drikke en kopp te. Det skal jeg gjøre... få snudd dagen min rundt, selv om det blir i siste liten ;)
Kvelden har gått med til jobb. Og i dag var det en del folk som fant ut at det kunne være fint med en tur på butikken akkurat på samme tid som alle andre. Ikke bare måtte de møte opp i kassa samtidig, de fleste ville helst at vi skulle pakke inn gavene de hadde kjøpt også. Yey! Så da er det bare å henge i da, stresse som få og merke at hjernen begynner å surre i bakgrunnen samtidig som du ikke må glemme kviteringen. Nei, det blir nok værre nærmere jul, så jeg skal ikke klage så mye. Bare litt. For etter at jeg kom hjem i kveld kjenner jeg at jeg er helt sliten... men orker ikke legge meg riktig ennå. Må se ferdig Medium og høre på litt musikk tror jeg. Ingen ting er bedre enn å høre soundtracks fra de beste filmene når man vil slappe skikkelig av. Også drikke en kopp te. Det skal jeg gjøre... få snudd dagen min rundt, selv om det blir i siste liten ;)
mandag 7. desember 2009
Klementiner
Jeg er i godt i gang med å spise min del av de årlige 5 kiloene klementiner statestikken skal ha det til at vi spiser hvert år. Men jeg har tenkt litt på den der statestikken. Altså, hvis det i gjennomsnittet skal bli 5 kilo på hver person her i landet, så er det noen som virkelig må hate klementiner. Jeg er nemlig ganske 120% sikker på at 5 kilo klementiner er myyye mindre enn det jeg spiser i løpet av desember. Og jeg er nesten like sikker på at det gjelder veldig mange andre med meg. Det går jo en halv kilo per dag på lesesalen omtrent, og der sitter jo en del tusen studenter i minst 3 uker. Så da går det jo en del klementiner i løpet av november og desember. Og når man etterpå begynner å spise klementiner bare for julestemningas skyld, og man blir ikke akkurat lei klementiner heller, så går det enda noen tonn. Ja, for ikke å snakke om alle juletrefestene som skal holdes rundt om i dette lille land fullt av grådige unger. Så enten er statestikken feil, eller så er den en sånn elsker/hater tendens hos det norske folk når det kommer til klementinspising. For 5 kilo er alt for lite for sånne som meg!
Og ja folkens, bare så vi skal ta det én gang for alle; det heter klementiner! Ikke kom med sånn der mandarintull, jeg er så lei av at folk skal drive å blande de hele tiden. Enda mer lei av alle de som stadig skal kverulere på at det er mandarin det heter, og ikke klementin. Gjerne uten annen grunn enn at det er det de er vant med å kalle det. Men slutt med det! For vi har nemlig ikke mandariner i Norge - de sluttet vi å importere for lenge siden, det er bare navnet som sitter igjen fra gammelt av.
Frukt.no sier:
Klementiner - ikke mandariner
Mange omtaler klementiner som mandariner. Det er ikke riktig. For å avlive myten en gang for alle: De små søte sitrusfruktene vi kjøper vinterstid er klementiner - ikke mandariner.
I 1902 klarte presten Pierre Clément fra Algerie å krysse mandarinen med en annen sitrusfrukt, nemlig pomerans. Dermed så klementinen dagens lys. Om grunnen var at Clément var lei steinene i mandarinene, vites ikke, men denne herlige sitrusfrukten - som ankom Norge først i 1963 - har iallefall blitt veldig populær her til lands.
Klementinen har orange skall og fruktkjøtt. Smaken er intensiv, søt og oppfriskende. Fruktkjøttet er veldig saftig og frukten er lett å skrelle. De er nesten steinfrie. Finner du steiner i en klementin, så tyder det på at treet har vokst nær et sitrontre, og blitt bestøvet av det.
Vi importerer klementiner fra Spania og Marokko fra november til mars. Rundt 20.000 tonn finner veien til Norge, og det aller meste av dette rundt juletider.
Mandarinen var den aller første av de små sitrusfruktene som vi ble kjent med og de små sitrusfruktenes "mor". Den importeres så å si ikke lenger til Norge fordi den inneholder for mange steiner for den norske gane. Vi velger heller de nye steinfattige sortene - som klementin.
Vi spiser ca. 5 kg pr. person i året av denne søte lille sitrusfrukten - mesteparten i desember.
_______________
Det siste tror jeg kanskje kan strykes, ettersom jeg begynner å bli ganske sikker på min teori om at vi spiser mer enn 5 kilo i året. Men altså: klementiner er det som finnes i norge, de er uten steiner (med unntak på grunn av mutasjoner) mens mandariner er fullt av steiner i, så de vil vi ikke ha.
Slutt å si mandariner! Spis klementiner til dere sprekker - for det er nå det gjelder, og de kommer ikke tilbake før til neste jul. =)
Og ja folkens, bare så vi skal ta det én gang for alle; det heter klementiner! Ikke kom med sånn der mandarintull, jeg er så lei av at folk skal drive å blande de hele tiden. Enda mer lei av alle de som stadig skal kverulere på at det er mandarin det heter, og ikke klementin. Gjerne uten annen grunn enn at det er det de er vant med å kalle det. Men slutt med det! For vi har nemlig ikke mandariner i Norge - de sluttet vi å importere for lenge siden, det er bare navnet som sitter igjen fra gammelt av.
Frukt.no sier:
Klementiner - ikke mandariner
Mange omtaler klementiner som mandariner. Det er ikke riktig. For å avlive myten en gang for alle: De små søte sitrusfruktene vi kjøper vinterstid er klementiner - ikke mandariner.
I 1902 klarte presten Pierre Clément fra Algerie å krysse mandarinen med en annen sitrusfrukt, nemlig pomerans. Dermed så klementinen dagens lys. Om grunnen var at Clément var lei steinene i mandarinene, vites ikke, men denne herlige sitrusfrukten - som ankom Norge først i 1963 - har iallefall blitt veldig populær her til lands.
Klementinen har orange skall og fruktkjøtt. Smaken er intensiv, søt og oppfriskende. Fruktkjøttet er veldig saftig og frukten er lett å skrelle. De er nesten steinfrie. Finner du steiner i en klementin, så tyder det på at treet har vokst nær et sitrontre, og blitt bestøvet av det.
Vi importerer klementiner fra Spania og Marokko fra november til mars. Rundt 20.000 tonn finner veien til Norge, og det aller meste av dette rundt juletider.
Mandarinen var den aller første av de små sitrusfruktene som vi ble kjent med og de små sitrusfruktenes "mor". Den importeres så å si ikke lenger til Norge fordi den inneholder for mange steiner for den norske gane. Vi velger heller de nye steinfattige sortene - som klementin.
Vi spiser ca. 5 kg pr. person i året av denne søte lille sitrusfrukten - mesteparten i desember.
_______________
Det siste tror jeg kanskje kan strykes, ettersom jeg begynner å bli ganske sikker på min teori om at vi spiser mer enn 5 kilo i året. Men altså: klementiner er det som finnes i norge, de er uten steiner (med unntak på grunn av mutasjoner) mens mandariner er fullt av steiner i, så de vil vi ikke ha.
Slutt å si mandariner! Spis klementiner til dere sprekker - for det er nå det gjelder, og de kommer ikke tilbake før til neste jul. =)
lørdag 5. desember 2009
De nye melkekartongene til Tine
For å komme med litt offentlig kritikk av jula, så kan Tines nye melkekartoger nevnes. De er blitt så grusomt stygge i år. Jeg tror ikke jeg var den eneste som fikk litt småsjokk når jeg kom til kjøleskapene og bare skulle raske med meg en kartong lettmelk. På avstand så det ut til å være det samme gamle motivet og jeg kjente at den lille julegleden så smått komme tilbake. Ingen jul uten de samme gamle julemotivene som vekker små minner fra da vi var mindre. Og når jeg åpner glassdøra og tar tak i en kartong med riktig datostempling for mitt bruk, ser jeg endelig hvor rar den er. Julemotivet er rett og slett ikke som før - det er blitt styggere!
Se her!
Det værste med det hele er at det ser ut som de har holdt seg til samme hovedtema, altså skissen er det samme, men at de bare har gjort figurene enda styggere. Sluppet løs en eller annen unge som fargelegger utenfor kanten til å prøve å gjengi de samme figurene. Det ser jo ikke ut. Det er da ingen som vil gjøre jula styggere er det vel? Få de gamle nissene tilbake!
Se her!
Det værste med det hele er at det ser ut som de har holdt seg til samme hovedtema, altså skissen er det samme, men at de bare har gjort figurene enda styggere. Sluppet løs en eller annen unge som fargelegger utenfor kanten til å prøve å gjengi de samme figurene. Det ser jo ikke ut. Det er da ingen som vil gjøre jula styggere er det vel? Få de gamle nissene tilbake!
onsdag 2. desember 2009
Kuleste julesangen
Jeg tror naboene mine begynner å bli sånn passe småsprø av all julemusikken jeg spiller - HELE dagen. Men det er jo så koselig! Hvertfall enn så lenge, det er jo bare 2 desember ennå, så jeg kommer garantert til å være rimelig lei innen julaften. Men det får så være, julemusikk må til nå som vi endelig kan spille den.
Den absolutt kuleste julesangen er den her:
Ha ha, jeg ler like hjertlig hvert år av denne. Helt genial!
Den absolutt kuleste julesangen er den her:
Ha ha, jeg ler like hjertlig hvert år av denne. Helt genial!
tirsdag 1. desember 2009
Nå mangler vi bare snø
Endelig er desember kommet på kalenderen. Jeg har gledet meg stort til desember i år, mulig fordi jeg har så mye fri og endelig kan nyte advendtstiden. Jeg har en følelse av at det kan bli mange år til neste gang, så det er best å gripe sjansen nå.
Nå er det skikkelig jul i hus. I helga hadde vi julebaksten, det vil si pepperkaker og kakemenn. Det ble bare to slag i år, men for å være fattige og travle studenter så er det mer enn bra. Vi lagde alt fra bunnen faktisk, ikke noe IKEA kakedeig her i gården nei. Og de ble kjempegode også! Det ble litt feilberegning på deig, så vi har nå en passe mengde pepperkaker, og en hel haug med kakemenn. Så vi prøver å gi bort så mye vi kan :P Men så utrolig koselig det er å bake til jul da! Jeg har ikke gjort det siden ungdumsskolen eller noe, så det var skikkelig stemning. Spilte julemusikk hele dagen og det var mel overalt. Anbefales på det sterkeste hvis du ikke har kommet i julestemning ennå.
Og etter at baksten var ferdig var det julepyntingen som måtte til. Vi har hengt opp julegardiner, satt fram masse røde lys. Advendtstaken er på plass, diverse julekalendere og rød løper på stuebordet. Og selvfølgelig er julestakene kommet i vinduene. Ingen julestjerne som lyser i denne leiligheten i år, men vi laget noen fine pepperkakehjerter som jeg pynta så fint med melis i går og hang opp i vinduene. Så nå er julestemninga på topp!
Nå mangler vi bare snøen utenfor. Vi har i det minste frost da, selv om det ikke helt gjør samme nytten. Det er ikke akkurat sånn at det snør så alt for mye på vestlandet til jul, jeg må nok bare vende meg til den tanken, men det hadde satt kronen på værket om det kom litt snødryss nå likevel. Det er ikke skikkelig jul før det er kommet snø, sånn som det var når jeg var liten. Så jeg venter jeg, en kan vel alltids håpe.
Nå er det skikkelig jul i hus. I helga hadde vi julebaksten, det vil si pepperkaker og kakemenn. Det ble bare to slag i år, men for å være fattige og travle studenter så er det mer enn bra. Vi lagde alt fra bunnen faktisk, ikke noe IKEA kakedeig her i gården nei. Og de ble kjempegode også! Det ble litt feilberegning på deig, så vi har nå en passe mengde pepperkaker, og en hel haug med kakemenn. Så vi prøver å gi bort så mye vi kan :P Men så utrolig koselig det er å bake til jul da! Jeg har ikke gjort det siden ungdumsskolen eller noe, så det var skikkelig stemning. Spilte julemusikk hele dagen og det var mel overalt. Anbefales på det sterkeste hvis du ikke har kommet i julestemning ennå.
Og etter at baksten var ferdig var det julepyntingen som måtte til. Vi har hengt opp julegardiner, satt fram masse røde lys. Advendtstaken er på plass, diverse julekalendere og rød løper på stuebordet. Og selvfølgelig er julestakene kommet i vinduene. Ingen julestjerne som lyser i denne leiligheten i år, men vi laget noen fine pepperkakehjerter som jeg pynta så fint med melis i går og hang opp i vinduene. Så nå er julestemninga på topp!
Nå mangler vi bare snøen utenfor. Vi har i det minste frost da, selv om det ikke helt gjør samme nytten. Det er ikke akkurat sånn at det snør så alt for mye på vestlandet til jul, jeg må nok bare vende meg til den tanken, men det hadde satt kronen på værket om det kom litt snødryss nå likevel. Det er ikke skikkelig jul før det er kommet snø, sånn som det var når jeg var liten. Så jeg venter jeg, en kan vel alltids håpe.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
