Om verden og folk og sånt...

Du kan spørre meg hvorfor, og jeg kan ikke gi noe godt svar. Jeg vet rett og slett ikke. Som regel har jeg alltid et svar på lur. Som regel har jeg tenkt så mye gjennom saken at jeg har klart å resonere meg fram til noe som virker noenlunde fornuftig. Men ikke denne gangen. Ikke når det kommer til dette området. Jeg kan ikke finne noe fornuftig svar på hvorfor ting er som det er. Hvorfor det blir som det blir, eller hvorfor vi ikke kan gjøre det om igjen. Vi er mennesker, er vi ikke? Vi er intellektuelle vesener. Intelligente vesener. Og vi er av de få vesenene på jorda som har følelser. Jeg tror for så vidt at dyr også har følelser. I hvertfall de mest oppegående av dem. Det må de jo ha. Hvorfor skulle ellers pusen sitte og gråte foran døra når vi drar, i troen om at vi aldri kommer tilbake? Jeg vet ikke hvorfor, men det har med følelser å gjøre.

Det er mye vi kan kontrollere her i verden. Det er mye vi kan gjøre noe med, ta tak i, jobbe med, eller eventuelt fortrenge. Men følelsene er det vanskeligste. Noen, sånne som meg, har rimelig god kontroll på følelsene sine. Men det betyr ikke at de ikke er der. De er der like fullt som hos alle andre, vi lar oss bare ikke påvirke så sterkt av dem. Og vi viser dem bare ikke fram for andre mennesker. Vi håndterer dem, på hver vår måte, inni oss selv. Men de er der.

Det er til å bli sint av. Frustrert av. At ikke ting bare kunne vært enkelt her i verden. Jeg tror at dersom en stjerne hadde slukket hver gang noen ønsket at verden skulle være enkel, så ville vi hatt en himmel uten stjerner. Det er jo ingen som ber om vanskeligheter. Det er jo ingen som ber om komplikasjoner. Men det er folk som forårsaker dem. De mener det kanskje ikke, de vet det kanskje ikke engang, men de gjør det likevel. De gjør verden vanskelig for oss andre. De fremkaller følelsene. Gir oss en frustrasjon vi ikke kan komme ut av. Jeg prøver å sette ord på det, jeg setter jo ord på det, jeg skriver ned frustrasjonen min, men jeg klarer ikke fortelle hva det er. Alt jeg klarer å si er at det er følelser i sving, at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg klarer å si at jeg ikke har kontroll. Jeg klarer å skylde på noen andre. Jeg klarer å uttrykke sinne og frustrasjon. Men jeg klarer ikke å skrive ned hva det er.

Er det meg det er noe galt med, eller det de andre? Eller er det begge? Etter litt tenkning vil jeg sannsynligvis konkludere med at det er samspillet. Det er samspillet mellom personene det er noe galt med. Ikke meg, ikke de, men vi. Oss. Alle sammen.

Kanskje går ting bare bra i en periode. Det er jo sant det. Jeg klarer ikke holde ut lenge. Må alltid flytte på meg etter noen år. Da er det blitt så mye kaos at jeg er lei. Gleden er ikke der lengre. Spenningen er ikke der lengre. Det blir på en måte et kjedelig tomrom. Et tomrom som er kjedelig av utseende, men som inni egentlig bare er veldig trist. Vi vil ikke nærme oss dette tomrommet. For vi vet jo hvilken følelse som dukker opp da. Vemodighet.

Kan vi gå tilbake til det gamle? Går det noen gang an, selv om tiden for lenge siden har visket bort den gang? Selv om ting rundt oss er forandret? Selv om vi nå går i nye jeans og en ny yndlings t-skjorte? Er det det de gjør? De som bestemmer seg for at dette skal være resten av livet. Og at de aldri skal bli lei. Ting skal aldri bli så dumt at det er for dumt. Og tomrommet, kjedeligheten, vil ikke dukke opp. Bestemmer de seg bare for å holde det unna? Sitter det i holdningene til folk, slik mange sier?

Men hvordan kan de kontrollere holdningene da? Holdningene er jo ofte knyttet til følelser, selvfølgelig sammen med iboende antagelser og opplærte tanker, tradisjoner. Holdninger er likevel en følelse. Og alle vet at følelser er et usynelig bilde av en pendel som evig vil svinge fram og tilbake. Du vet aldri når naboen vil ta turen ut og dytte på den. Du vet aldri når forsikringsselskapet, telefonselgeren eller veiarbeiderne vil dytte på den. Eller sola. Minnet om våren. Smilet du så, og som du er så glad i. De dytter den hele tiden, gjør de ikke? Kan man bestemme seg for å ikke la seg påvirke av noe annet?

Og i så fall, vil man da være lykkelig? Eller vil man bare akseptere at man er innelåst i et lukket skall? Akseptere det først som sist, fordi det er dette som er tilværelsen og man kommer ikke til å komme ut. Luften er jo ikke renere på den andre siden, like greit å slutte å slå.

Jeg tror ikke jeg vet det enda. Jeg tror ikke jeg vet hva det er eller hva jeg skal gjøre med det. Men jeg tror at jeg kan tenke mer over det. Kontrollere det. Følelsene. Jeg tror jeg kan holde ut litt til, men ikke for alltid.

Avgjørelsens prinsipp

Jeg fikk en oppgave på skolen en gang, der jeg skulle beskrive hva som driver meg. Hva som engasjerer meg. Det var en relativt vanskelig oppgave, for det var ingen som følte de kunne svare penger. Penger er jo nesten svaret på alt nå til dags. Så svaret mitt ble ikke penger. Jeg svarte heller at det var andre mennesker som driver meg. 

Smil til verden og verden smiler til deg. Det ligger noe i det der. De aller fleste du sender et virkelig ekte smil til, vil automatisk smile tilbake. Jeg prøver det av og til, når jeg er ute i offentligheten og føler for å utføre sosiale eksperimenter. Dersom de ikke smiler, så får du i det minste en reaksjon i form av et ansiktsuttrykk. Det hender at folk blir litt forbauset og bare klarer å respondere med en grimase, på den lille tiden de har til disposisjon før øyeblikket er forbi. Introverte mennesker kalles de. Sånne som må tenke gjennom hva de skal si og gjøre før de gjør det. Ekstroverte mennesker har en fordel der. De sier og gjør i det øyeblikket det faller dem inn, også tenker de over hvor lurt det var etterpå. 

Og når vi først er inne på sosiale eksperimenter. Sosiale observasjoner er også en interessant ting. Som i tillegg til å kunne være nyttig i senere tid, er en glimrende form for tidsfordriv. En observasjon jeg ofte gjør meg, er andre folks telefonsamtaler. Hvis du først begynner å lytte til folk telefonsamtaler, så kommer det frem hvor like de er. Vi har en bestemt måte å snakke i telefonen med andre mennesker på. Unntaket er dersom det er en offentlig og seriøs samtale, om den er svært kort fordi man har dårlig tid og bare skal gi en beskjed, eller dersom temaet for samtalen er heller alvorlig. Grunnregelen for alle de andre samtalene, er å le mest mulig. Folk klarer altså å ha en telefonsamtale der halvparten av den består av å le. 

Jeg har fundert litt over det, og funnet ut at latter egentlig er et ganske genialt hjelpemiddel. Spesielt i telefonsamtaler der folk av en eller annen merkelig grunn ofte er litt mer nervøse enn ellers. (Klarer jeg si det riktig? Husker jeg hva som hva poenget? Hva heter jeg? Hvem skal jeg spør etter? Hva skal jeg svare?) Og dersom man klarer å få fram en noenlunde uskyldig latter hver gang det later til å bli en smule pinlig stillhet, så får man samtalen videre. Alle finner på et og annet å si bare noen ler litt. (Hei..hehe..ja, jeg vet jeg sa jeg skulle ringe deg tilbake..hehe. Fikk du mailen min? Hehe, neida, sånn er det ofte. Hehe, jo, det var det jeg skulle si. Eehh..hehe. Neida, hehe, ikke så vanskelig egentlig. Hehe). Og sånn flyter nå samtalene. 

Poenget mitt er at svaret på oppgaven min bygger på akkurat dette. Jeg tror det som driver meg aller mest her i livet, ikke er de store tingene. De store tingene som penger, kjærlighet, familie og vennskap veier mye, men er likevel en så liten del av alle minuttene vi har av dagen. Hvis vi skal se alt fra et mikroperspektiv, så blir vi hele tiden drevet av øyeblikkene vi opplever. Og de øyeblikkene vi husker best. De øyeblikkene vi liker best. De øyeblikkene vi gir mest av oss selv. De øyeblikkene, inneholder som regel et eller flere andre mennesker. Noen som er positive. Noen som brenner for noe. Noen som er engasjert. Disse drar deg med videre på bølgen. De smiler til deg. De ler til deg. De er positive og glade. De symboliserer saueflokk-syndromet, som vi så ynkelig lever etter. Men likevel. 

Hvis jeg skal sammenlikne graden av engasjement fra å være null engasjert, og til å bli veldig engasjert. Så er det absolutt de små menneskene rundt meg, og ikke de store tingene i min verden, som har størst effekt. Det alle andre gjør. Det de jeg er glad i gjør. Det de jeg ser opp til gjør. Det vil jeg også gjøre. Smiler de så smiler jeg, og vil de ha meg med så følger jeg lydig etter. 

Som å komme hjem til den verdenen jeg ble født i

For det er nesten som å være i en annen verden når du ikke har internett. Det har gått tre uker, men nå er jeg heldigvis på nett igjen. Jeg kan jo ikke si noe vondt om Telenor, da det er de som er årsaken til at jeg fikk internett enkelt og greit på plass i leiligheten. Men de er også skyld i at det tok så innmari lang tid. 14 dagers leveringstid, også får du modemet og alt etter bare noen dager. Da er det litt nedtur å måtte vente i halv annen uke til før du får signal.

Men nå er jeg tilbake.

Nå kan jeg lure på alle rare ting igjen. Nå kan jeg henge på Google og bli like klok som alle de som kan svare på alt på quizzen. Jeg kan surfe på nettet og finne kjoler. Så kan jeg drømme om sommer og tøysko. Og fine hvite leilighter, som jeg en gang vil bo i og virkelig føle meg hjemme.

Og facebook. Det må jo med, selv om jeg ikke liker det. Greia er jo at jeg går glipp av alt. Hvor mange har hatt bursdag som jeg glemte i år? Hvor mange har hatt en omveltning i livet sitt, som alle andre vet om utenom meg? Hvem har giftet seg, flyttet, fått unger!? Nå kan jeg vite alt igjen. Nå kan jeg snakke med folk, være sosial og følge med på verden rundt meg. Ta del i mine venners liv.

Og blogg. Jeg skal komme meg tilbake til blogg-verdenen. Lese fine ting. Smarte og kloke ord. Se bilder og tegninger. Få innsikt i andres verden. Føle at jeg setter pris på andres ytringer. Være med i tiden.

Svært kort, men like viktig

Dette er et blogginnlegg. Nok et inlegg slik som alle de andre. Forskjellen ligger i at jeg har tenkt mye mer, over mye lengre tid, på dette innlegget enn de andre. Jeg har tenkt å tenkt på hva jeg skal skrive på bloggen. Jeg har skriblet overalt for å få satt ord på tingene jeg tenker. Jeg har lagt en plan. Sett det hele for meg. Sånn skal det bli.

Men det blir ikke alltid slik man forestiller seg. Jeg har nemlig fått ny PC. Endlig en lykke i livet mitt. En PC som fungerer og er alt det jeg alltid har ønsket meg av en PC. Så når jeg endelig har fått orden på maskinen jeg skriver på, ja da gidder ikke internett mer.

Så nå har jeg ikke nett. Rett og slett. Verden har sin egen måte å få ting til å klaffe på. Er du først uheldig, sørger den for at du holder deg i de banene. Alt blir lagt til rette slik at du skal få alle ulykkene på én gang, og gjerne gjentatte ganger. Det at man plutselig får litt flaks, og lykken snur, er bare et resultat av en aldri så liten feilberegning fra verdens side.

Jada. Great.

Men blogginnlegg kommer. Snart. Jeg har dem jo alle klare i hodet mitt. Må bare få tilbake internett først. Telenor har estimert tiden til å bli rundt 14 dager. Can't wait!