Avgjørelsens prinsipp

Jeg fikk en oppgave på skolen en gang, der jeg skulle beskrive hva som driver meg. Hva som engasjerer meg. Det var en relativt vanskelig oppgave, for det var ingen som følte de kunne svare penger. Penger er jo nesten svaret på alt nå til dags. Så svaret mitt ble ikke penger. Jeg svarte heller at det var andre mennesker som driver meg. 

Smil til verden og verden smiler til deg. Det ligger noe i det der. De aller fleste du sender et virkelig ekte smil til, vil automatisk smile tilbake. Jeg prøver det av og til, når jeg er ute i offentligheten og føler for å utføre sosiale eksperimenter. Dersom de ikke smiler, så får du i det minste en reaksjon i form av et ansiktsuttrykk. Det hender at folk blir litt forbauset og bare klarer å respondere med en grimase, på den lille tiden de har til disposisjon før øyeblikket er forbi. Introverte mennesker kalles de. Sånne som må tenke gjennom hva de skal si og gjøre før de gjør det. Ekstroverte mennesker har en fordel der. De sier og gjør i det øyeblikket det faller dem inn, også tenker de over hvor lurt det var etterpå. 

Og når vi først er inne på sosiale eksperimenter. Sosiale observasjoner er også en interessant ting. Som i tillegg til å kunne være nyttig i senere tid, er en glimrende form for tidsfordriv. En observasjon jeg ofte gjør meg, er andre folks telefonsamtaler. Hvis du først begynner å lytte til folk telefonsamtaler, så kommer det frem hvor like de er. Vi har en bestemt måte å snakke i telefonen med andre mennesker på. Unntaket er dersom det er en offentlig og seriøs samtale, om den er svært kort fordi man har dårlig tid og bare skal gi en beskjed, eller dersom temaet for samtalen er heller alvorlig. Grunnregelen for alle de andre samtalene, er å le mest mulig. Folk klarer altså å ha en telefonsamtale der halvparten av den består av å le. 

Jeg har fundert litt over det, og funnet ut at latter egentlig er et ganske genialt hjelpemiddel. Spesielt i telefonsamtaler der folk av en eller annen merkelig grunn ofte er litt mer nervøse enn ellers. (Klarer jeg si det riktig? Husker jeg hva som hva poenget? Hva heter jeg? Hvem skal jeg spør etter? Hva skal jeg svare?) Og dersom man klarer å få fram en noenlunde uskyldig latter hver gang det later til å bli en smule pinlig stillhet, så får man samtalen videre. Alle finner på et og annet å si bare noen ler litt. (Hei..hehe..ja, jeg vet jeg sa jeg skulle ringe deg tilbake..hehe. Fikk du mailen min? Hehe, neida, sånn er det ofte. Hehe, jo, det var det jeg skulle si. Eehh..hehe. Neida, hehe, ikke så vanskelig egentlig. Hehe). Og sånn flyter nå samtalene. 

Poenget mitt er at svaret på oppgaven min bygger på akkurat dette. Jeg tror det som driver meg aller mest her i livet, ikke er de store tingene. De store tingene som penger, kjærlighet, familie og vennskap veier mye, men er likevel en så liten del av alle minuttene vi har av dagen. Hvis vi skal se alt fra et mikroperspektiv, så blir vi hele tiden drevet av øyeblikkene vi opplever. Og de øyeblikkene vi husker best. De øyeblikkene vi liker best. De øyeblikkene vi gir mest av oss selv. De øyeblikkene, inneholder som regel et eller flere andre mennesker. Noen som er positive. Noen som brenner for noe. Noen som er engasjert. Disse drar deg med videre på bølgen. De smiler til deg. De ler til deg. De er positive og glade. De symboliserer saueflokk-syndromet, som vi så ynkelig lever etter. Men likevel. 

Hvis jeg skal sammenlikne graden av engasjement fra å være null engasjert, og til å bli veldig engasjert. Så er det absolutt de små menneskene rundt meg, og ikke de store tingene i min verden, som har størst effekt. Det alle andre gjør. Det de jeg er glad i gjør. Det de jeg ser opp til gjør. Det vil jeg også gjøre. Smiler de så smiler jeg, og vil de ha meg med så følger jeg lydig etter.