Om verden og folk og sånt...

Du kan spørre meg hvorfor, og jeg kan ikke gi noe godt svar. Jeg vet rett og slett ikke. Som regel har jeg alltid et svar på lur. Som regel har jeg tenkt så mye gjennom saken at jeg har klart å resonere meg fram til noe som virker noenlunde fornuftig. Men ikke denne gangen. Ikke når det kommer til dette området. Jeg kan ikke finne noe fornuftig svar på hvorfor ting er som det er. Hvorfor det blir som det blir, eller hvorfor vi ikke kan gjøre det om igjen. Vi er mennesker, er vi ikke? Vi er intellektuelle vesener. Intelligente vesener. Og vi er av de få vesenene på jorda som har følelser. Jeg tror for så vidt at dyr også har følelser. I hvertfall de mest oppegående av dem. Det må de jo ha. Hvorfor skulle ellers pusen sitte og gråte foran døra når vi drar, i troen om at vi aldri kommer tilbake? Jeg vet ikke hvorfor, men det har med følelser å gjøre.

Det er mye vi kan kontrollere her i verden. Det er mye vi kan gjøre noe med, ta tak i, jobbe med, eller eventuelt fortrenge. Men følelsene er det vanskeligste. Noen, sånne som meg, har rimelig god kontroll på følelsene sine. Men det betyr ikke at de ikke er der. De er der like fullt som hos alle andre, vi lar oss bare ikke påvirke så sterkt av dem. Og vi viser dem bare ikke fram for andre mennesker. Vi håndterer dem, på hver vår måte, inni oss selv. Men de er der.

Det er til å bli sint av. Frustrert av. At ikke ting bare kunne vært enkelt her i verden. Jeg tror at dersom en stjerne hadde slukket hver gang noen ønsket at verden skulle være enkel, så ville vi hatt en himmel uten stjerner. Det er jo ingen som ber om vanskeligheter. Det er jo ingen som ber om komplikasjoner. Men det er folk som forårsaker dem. De mener det kanskje ikke, de vet det kanskje ikke engang, men de gjør det likevel. De gjør verden vanskelig for oss andre. De fremkaller følelsene. Gir oss en frustrasjon vi ikke kan komme ut av. Jeg prøver å sette ord på det, jeg setter jo ord på det, jeg skriver ned frustrasjonen min, men jeg klarer ikke fortelle hva det er. Alt jeg klarer å si er at det er følelser i sving, at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg klarer å si at jeg ikke har kontroll. Jeg klarer å skylde på noen andre. Jeg klarer å uttrykke sinne og frustrasjon. Men jeg klarer ikke å skrive ned hva det er.

Er det meg det er noe galt med, eller det de andre? Eller er det begge? Etter litt tenkning vil jeg sannsynligvis konkludere med at det er samspillet. Det er samspillet mellom personene det er noe galt med. Ikke meg, ikke de, men vi. Oss. Alle sammen.

Kanskje går ting bare bra i en periode. Det er jo sant det. Jeg klarer ikke holde ut lenge. Må alltid flytte på meg etter noen år. Da er det blitt så mye kaos at jeg er lei. Gleden er ikke der lengre. Spenningen er ikke der lengre. Det blir på en måte et kjedelig tomrom. Et tomrom som er kjedelig av utseende, men som inni egentlig bare er veldig trist. Vi vil ikke nærme oss dette tomrommet. For vi vet jo hvilken følelse som dukker opp da. Vemodighet.

Kan vi gå tilbake til det gamle? Går det noen gang an, selv om tiden for lenge siden har visket bort den gang? Selv om ting rundt oss er forandret? Selv om vi nå går i nye jeans og en ny yndlings t-skjorte? Er det det de gjør? De som bestemmer seg for at dette skal være resten av livet. Og at de aldri skal bli lei. Ting skal aldri bli så dumt at det er for dumt. Og tomrommet, kjedeligheten, vil ikke dukke opp. Bestemmer de seg bare for å holde det unna? Sitter det i holdningene til folk, slik mange sier?

Men hvordan kan de kontrollere holdningene da? Holdningene er jo ofte knyttet til følelser, selvfølgelig sammen med iboende antagelser og opplærte tanker, tradisjoner. Holdninger er likevel en følelse. Og alle vet at følelser er et usynelig bilde av en pendel som evig vil svinge fram og tilbake. Du vet aldri når naboen vil ta turen ut og dytte på den. Du vet aldri når forsikringsselskapet, telefonselgeren eller veiarbeiderne vil dytte på den. Eller sola. Minnet om våren. Smilet du så, og som du er så glad i. De dytter den hele tiden, gjør de ikke? Kan man bestemme seg for å ikke la seg påvirke av noe annet?

Og i så fall, vil man da være lykkelig? Eller vil man bare akseptere at man er innelåst i et lukket skall? Akseptere det først som sist, fordi det er dette som er tilværelsen og man kommer ikke til å komme ut. Luften er jo ikke renere på den andre siden, like greit å slutte å slå.

Jeg tror ikke jeg vet det enda. Jeg tror ikke jeg vet hva det er eller hva jeg skal gjøre med det. Men jeg tror at jeg kan tenke mer over det. Kontrollere det. Følelsene. Jeg tror jeg kan holde ut litt til, men ikke for alltid.