Jeg har lyst til å skrive at vi lever i en syk syk verden, og at folk der ute er helt sinnssyke. Men det er ikke sannheten. Sannheten er at det er noen der ute som mangler riktig perspektiv. Det er noen få der ute som er helt blåst, som ikke eier skam, som ikke ser hvilke konsekvenser handlinger får. Også er det verden. Verden som blir helt utrolig bra når slike ting som dette hender. En verden full av sympati, støtte og medfølelse. En verden i fellesskap. Et Norge i fellesskap.
Kjære Norge, kjære ofre av bomben i Oslo, kjære vakre sterke ungdommen på Utøya, kjære pårørende, og kjære politi, leger og hjelpere. Jeg vil kondolere. Jeg vil være rystet og lei meg og sint sammen med dere. Jeg vil si hvor fantastisk tapre dere har vært. Hvor fantastisk omsorgsfulle dere har vært. Hvor fantastisk hjelpsomme dere har vært. Jeg er stolt av dere. Jeg er stolt av å være Norsk. Stolt av å se så mange mennesker gå gjennom så mye, og likevel stå oppreist. Likevel kjempe. Likevel gi så mye kjærlighet. Jeg er så stolt, og så rørt.
Dere vakre vakre mennesker der ute som opplever dette på nært hold: det er alltid håp. Det er alltid en framtid. Vi skal hjelpe dere fremover. Norge er samlet til støtte. Alt ordner seg til slutt, men vi skal aldri glemme 22 Juli 2011.
