...de gangene når..

Først ser du humoren i det. Små-ler litt, eller fniser nervøst.

Og etterhvert tør du å le litt mer på ordentlig.

Så smiler du av det. Hele tiden. Og ler enda mer. På ordentlig.

Deretter blir du komfortabel med det. Det blir til en glede.

Også tør du kanskje å blande inn litt ironi. Kanskje en sarkastisk tone.

Du kan tulle med det, pakke det inn i alvor, og likevel forstår de det. Du kan le av det på ordentlig enda.

Så kan du smile av det.

Deretter kan du prøve å le.

Etterhvert ser du ikke humoren i det.

Og så blir alt bare dumt.

Vakre Hardanger

Ja, det er som tatt ut fra et bilde i eventyrboka, men Norge, og Hardanger spesielt, er så spektakulært som verden skal ha det til. Fjelltur må være den vakreste aktiviteten jeg vet om. Det går opp og opp og opp, og jo høyere du kommer, jo brattere blir det som regel. Og jo brattere det er, jo tøffere er det å komme seg fram. Men så stopper du opp da, med en puls på godt over 170 og pust som ligner en bikkje, og ser rundt deg. Og bare må smile litt. Både fordi du er så stolt over å ha kommet deg opp, men også fordi du er stolt over å ha kommet deg opp til noe så fint. Det er en grunn til at det fineste er på toppen, du må streve litt for å få oppleve det. Så når toppen endelig ligger der, under føttene dine, og du kan se utover halve Hardangerfjorden, langs hele Folgefonna, og helt bort til Os på den andre siden. Da har du glemt at det egentlig var slitsomt. Toppen er lønn nok for strevet. (Jada, jeg er kanskje over gjennomsnittet glad i fjellene her på vestlandet, men til mitt forsvar så har ikke østlandet, der jeg kommer fra, ett eneste fjell!)

Noen bilder fra dagens tur;

I bøtter og spann

Regnet har inntatt regnbyen. Tenke seg til, men her er det altså. Jeg har ikke bodd så mange år i Bergen, men jeg tør likevel si at nå er høsten kommet atter en gang. Og at hvert år når regnet flytter inn, så husker jeg plutselig hvor mye jeg egentlig misliker det. Og oppdager at jeg stadig lyver til alle som spør meg om studentbyen min og om det faktisk regner så mye som folk skal ha det til. Selvfølgelig ikke, sier jeg. Det regner kanskje en del i Bergen, men det gjør det da overalt i landet. Da må jeg innrømme at jeg underdriver en smule. Det regner masse i Bergen. Hele høsten består av regn. Faktisk.

Vi bare merker det ikke så godt etter et par uker. Vi beboere, vi tilpasser oss. Alle har regnjakke, paraply (minst én er alltid med), regntrekk til diverse nødvendigheter som må medbringes. Også vet vi hvilke rute gjennom byen som er tørrest å gå. Vi tilpasser oss ja.

Men jeg har, som sagt, innsett at det regner. Jeg har innsett dét, og at jeg faktisk ikke kommer så langt uten skikkelige klær. Og siden jeg er så flink til å bruke mine skikkelige klær, vurderer jeg å kjøpe meg enda mer av dette regntette (i det minste vannavstøtende) tøyet, sånn at jeg kan trosse vær og vind, og leve opp til løgnene mine. Jeg må rett og slett være mer ute i regnet. As from... Mandag (ikke i morgen hvertfall). Må få litt tid til å komme meg etter dagens drukning.

Døren

Døren ja.
Hun kan se den. Den er tydelig for henne, selv om den er helt på andre siden. Fem hundre meter over plassen, så når hun den. Det tar ikke lang tid å gå fem hundre meter, på flat bakke. Med normal gange vil hun fint komme seg over plassen på under ti minutter. Kanskje på fem?

Men fem hundre meter er veldig langt hvis du skal telle hvert skritt. Hun har sluttet med det da. Hun er jo ikke teit heller.

Døren ja. Den er veldig tydelig, markerer seg ut fra den ellers plettfrie lange veggen, som ikke inneholder noe annet enn en dør. Gule vegger, typisk. Og døren er sennepsgul. Sånn farge som alle i kommunen tror at er fengende, og som de setter på ethvert nytt bygg for å gjøre det mer fancy. Også får det helt motsatt effekt.

Den har sånne håndtak, døren altså, som rekker over større deler av dørens høyde. Slik at alle som har tenkt seg inn i bygget, og må åpne døren, rekker den. Enten de er store, små, høye eller lave. Om de er gamle eller unge, eller sitter i rullestol. Men den er tung også, så det er likevel ikke alle som klarer å dra den opp. Døren må dras nemlig. Idiotisk for rullestolbrukere. Teite kommunen. Også er den så tung at den ikke skal bli stående åpen og dingle, slippe inn kald luft. Men alle må jo være ute uansett.

Ja, den er tydelig for henne, fra fem hundre meters avstand. Men den er likevel langt borte enda.

Fem hundre meter. Det er folk utenfor. Det blir en sånn typisk lydbok-bakgrunnsstøy eller en dårlig gjennomtenkt tv-reportasje-fra-offentligheten-bakgrunnsstøy, på plassen. Der det eneste som kan høres er masse bråk som er en samling av samtaler, barneaktiviteter, trafikk og rop. Og det ikke er mulig å skille ut noen ting for seg selv, bare enkelte strofer eller navn her og der, latter, tuting. Men der det likevel er mulig å skille hva som er hva, fordi det er så spredt. (Ikke som i en sal full av mennesker, der alle snakker, sånn at alle må snakke litt høyere for at de skal høre hva andre sier, og selv bli hørt. Og man egentlig ikke tenker over det, men når man plutselig holder kjeft, faller i staver og sansene begynner å fange opp andre ting, enn bare akkurat hva som nettopp ble sagt, slik at man kan svare med et minst like mye intellektuellt svar. Når man da stopper opp og lytter, så er det bare masse prat, veldig høyt egentlig. Og det er klin umulig å høre noen av samtalene, bare at det er masse masse menneskesnakk i ett og samme rom som blir til en stor summetone. Ikke en sånn lyd.)

Fire hundre meter. Hundre meter nærmere.

Tre hundre meter. Døren ja, den ser fortsatt helt lik ut. Umulig å presisere nøkkelhullet, men mulig å merke at den er kommet betraktelig nærmere. Det er her pulsen begynner å bevege seg. Og hørselen settes på en spiss. I hjørnet mot veggen spiller de fotball. Treff veggen og ut igjen. Dunk. Dunk. Dunk-dunk.

To hundre meter. Puls. Rett linje. Huske alt hun har pugget så mange ganger. Det er mindre enn fem minutter igjen.

Hundre meter. Femti meter. Om femti meter vil det starte. Og være over. Eller være starten på noe som varer. Det vet hun ikke helt. Utfallet er alltid vanskelig å beregne. Og størrelsen. Noen ganger kan det føles som om ingen ting betyr noen ting. Andre ganger føles det som om alt står på spill, og når hun innser at hun kommer til å tape alt, vil hun heller bare gi opp.

På femti meter tar det bare et halvt minutt å nå døren. Innenfor et halvt minutt rekker noen å se henne. Noen rekker å snu seg. Noen rekker å rope, men ikke til henne. Dunk-dunk-dunk. Grus blir til asfalt, og en stigning tilsier at døren nærmer seg. I løpet av et halvt minutt rekker hun å se opp én gang. Én gang, og hun finner dem med blikket. Fem stykk. I løpet av et halvt minutt rekker de å gi henne blikket. Blikket som gir all verdens beste forklaring på hvorfor fem hundre meter til døren, ikke er langt nok. Hvorfor sennepsgul alltid vil være den styggeste fargen. Hvorfor hun ikke vil gå på skolen mer...

Ferie er fri

Og nå er den slutt.
Jeg lengter tilbake til hverdagn. Jeg gleder meg til hverdagen. Det skal bli veldig deilig å komme ordentlig i gang igjen. Ha noe å rekke. Løpe til bussen fordi du ikke har et annet valg enn å rekke den. Stå opp tidlig hver morgen (ja, tidlig og tidlig, men..) fordi du har en plan for dagen. Du skal noe. Jeg elsker å skulle noe. Ha oppgaver, steder å være, gjøre ting jeg liker å gjøre. Og struktur.

Ferie har vært... deilig i år. Jeg føler meg 110% uthvilt, 80% rastløs og 96,7% ferdig med late kjedsomme dager. Fire lange uker uten en eneste arbeidsdag har jeg hatt. To av dem godt plantet ut i den store verden. Denne siste uken har Spania, og solkysten, vært mitt oppholdssted. Det har vært veldig varmt. Helt bokstavelig. Leiligheten jeg har bodd i var ikke i besittelse av aircondition. Heller ei tett for kakerlakker. Men hva sier man til foreldre som tilbyr deg en gratis tur til det store utland? At du egentlig ikke er interessert i å ligge på en strand i nesten 40 grader en uke? At du egentlig kan gå i tottene på hvem som helst fordi nettene blir så klamme at de nesten er usovelige? At du egentlig ikke liker å spise spennende spansk mat på hyggelige restauranter? Gratis? Selv om jeg egentlig ikke er veldig fan av sånne typer ferier, så ville det alltids være litt deilig å komme seg ut i verden og kjenne på litt sol vel.

Og selv om det ble vel mye strandliv, så ble det også tid til litt andre spennende ting. Jeg har for første gang i mitt liv utprøvd en segway. Og det er det morsomste jeg har gjort på lang tid. Ikke fordi det er så veldig actionfylt eller spennende, men fordi det er så enormt fasinerende og vittig. Du blir liksom litt overasket over hva teknologien i dag kan gjøre. En segway er altså en sånn to-hjuling-sak som du styrer med vekten av din egen kropp, og det ser veldig spacea å kjører rundt med. De bruker dem typisk på flyplasser og kjøpesentre med lange avstander. Vi brukte dem til en guidet tur over et større område. Helt genialt.

Kilde

Så. Sommerens resultat er en brunfarge som for én gangs skyld ligner mer på brun enn på hvit. Et stk veldig kokt hode. Sko, og litt mer sko. Flere sko. Søvn, på morningen vel å merke. Og penger, for jeg har jo jobbet en del. Så nå gjenstår bare det å ha fri. Hverdagen er her rett rundt hjørne, men skole og jobb setter ikke i gang riktig ennå. Nå skal jeg nyte å ha fri. Jeg skal nyte å være tilbake i min kjære by, treffe igjen de personene jeg er aller mest glad i, og jeg skal få orden på livet mitt. Det har på en eller annen måte klart å bli masse kaos på den lille tiden jeg har vært borte. Men sånn kan det gå når man glemmer viktige papirer, koder, ikke har internett og forsømmer hverdagen. Sånn kan det gå når det er sommer.

Reiseutredning

Hellas, Hellas, Hellas.. Etter én uke der nede, har jeg tusen ting å si om landet. Vakkert. Det er det første jeg vil si. Landet er utrolig vakkert. Det kan ha noe med at sola alltid skinner på dets vakre åser og oliventrær, eller så har bare grekere god peiling på utseende og fasade. Også er det rolig. Grekerne er ikke rolige, de snakker ikke rolig og de styrer fælt for at du skal være fornøyd, men likevel så henger det en litt søvnig og behagelig atmosfære rundt dem. De kan stresse så mye de vil, og likevel så er det ikke stress. Så fort vi viser det minste lille tegn på angst/fortvilese/rastløshet, ser de bedende på deg og sier; "relax relax, always time, relax". De kan skynde seg så mye de vil de, men de bruker likevel alltid lang tid. Og de har alltid tid til å bruke tid. Uvant.

Utsikt fra hotellet

Jeg har hatt én uke med utrolig behagelig ro. Det er vel det normale folk ville kalle å slappe av, men jeg er veldig lite kjent med det begrepet, da jeg alltid er rastløs. Jeg satte meg på toget i fra Bergen til Oslo ti over fire, tirsdag ettermiddag. Togturen var lang, som alltid, men ikke så slitsom siden det for en gangs skyld ikke var natt. Da kunne jeg sitte å se på naturen og koble ut med musikk (jeg oppdaget selvfølgelig fort at jeg hadde glemt å laste noe særlig musikk opp til mobilen min, og kan nå alle de 20 sangene grundig utenat). Når jeg ankom Oslo kvart på tolv om kvelden var det bare for å sove nøyaktig to timer, for så å komme seg på en buss kl fire og sette snuta mot Rygge (heia koselige Rygge flyplass som alltid har orden og oversikt, de gangene jeg er der). Flyturen tok ikke veldig lang tid, brått var vi i Thessaloniki. Jeg har aldri vært i Hellas før, og jeg har spesielt aldri vært i en gresk storby, og jeg har veldig spesielt ikke kasta meg på den lokale bussen og funnet fram på første forsøk, selv om ingen egentlig skjønte hvor vi skulle eller kunne fortelle oss hvor vi skulle gå av. Sånn kan det gikk, og etter tre bussbytter og tre timer var vi fremme ved vårt endelige feriemål Ouranopolis.

Ouranopolis er en bittebitte liten by (les: bygd) som ligger på Athos-halvøya i Halkidiki. Den er det nærmeste du kommer før grensa. Athos-halvøya er nemlig svært begrenset. Nesten hele halvøya er hellig, og det er kun enkelte priviligerte som får lov å krysse grensen inn til dette området. Disse må i tillegg være av hannkjønn. Det er forbudt med kvinner på halvøya, foruten høner som de visstnok lever av. Jada, det kan kalles rimelig sært, og ikke minst urettferdig. Her har de en hel frodig og utrolig vakker halvøy, som de kun tillater for mannfolk! Har du hørt på makan!

Kvinner har lov til å være 500 meter fra klosterne der, så dermed ble det en båttur rundt denne vakre, bortgjemte og forbudte halvøya. Her bor altså et par hundretalls munker, og de lever stort sett av det de dyrker selv. Det er svært strengt å leve på denne hellige plassen og ikke hvem som helst kan kjøpe seg en liten hule og flytte inn. De må søke om å få lov å joine fellesskapet, og deretter må de være der på en prøveperiode, som kan være alt fra ett til fem år. I denne tiden bor ikke mennene i klosterne, og kan heller ikke kalle seg munker (mener jeg å huske), men de bor ofte i huler eller i andre hus litt utenfor "klosterbyene". Når (les: hvis) de blir godkjent for permanent opphold, må de gi avkall på alt av tidligere liv og slekt. De blir isolert fra resten av verden livet ut, det er ikke snakk om å angre seg for å flytte ut. Dagen er delt opp i tre deler; åtte timer til søvn, åtte timer til arbeid, og åtte timer til bønn. Så der lever de da, disse munkene, i sine storslåtte og rike klostere.

Et av klosterne på øya

Mount Athos

Det er til å bli en smule fasinert av, denne hellige Athos-halvøya. Hva er det i dagens samfunn som lar noe sånt holde på? Hvem sier at de bare kan ta krav på denne halvøya og at ingen kvinner for entre? Men grekerne er veldig nøye med religion og dens ritualer rutiner. Det ligger antageligvis masse makt bak dette her også. Og skal vi være veldig realistiske så kan vi kanskje ikke se bort ifra at de holder et skalkeskul for en eller annen sær homseklubb.

Her har jeg altså tilbrakt ferien min. På grensa til en svært hellig halvøy, for kun å kunne stå ved grensa og titte nysgjerrig og en god porsjon misunnelig over til den andre siden. Det er ikke mye annet å ta seg til i Ouranopolis. Nevnte jeg at byen er bittebitte liten? Du kan gå rundt hele på 20 minutter og fra én kant og inn til midten klarer du ikke bruke mer enn fem. Det vil si at vi bodde veldig sentralt, og det ville du gjort uansett hvor i byen du bodde. Praktisk i grunnen, for på den måten trenger du ikke planlegge noen ting. Vi kunne for eksempel stå opp om morgenen, gå ut å kjøpe frokost, ta den med tilbake og spise den. Så kunne vi tatt med oss et håndle og solbriller og gå ned til stranda. Om noe var glemt tok det oss omtrent like lang tid å gå tilbake å hente det, som det ville gjort dersom du lå ute i din egen hage og solte deg og skulle inn en liten tur for å hente is, og kanskje bare skulle lese meldingen som kom tikkende inn på mobilen for fem minutter siden. Så greit var det. Så plutselig hadde vi tid til alt. Merkelig med det.

De er litt dumme der nede...kan du si

Denne lille byen vår har akkurat tre turistattraksjoner, hvorav den ene er båturen langs den forbudte halvøy, den andre er å gå til grensen for å se over til den forbudte halvøy, og den tredje er et tårn i byen. Dersom du ikke har klart å se hele byen før, så gjør du det i allefall på toppen av tårnet. Det vrimler ikke akkurat av turister der kan du si, hvilket var veldig passende for min del. Masse turister er alltid kaos, mas og spesielt mye oppstyr fra de innfødte slik at de får solgt mest mulig. I Ouranopolis derimot fikk vi gå veldig mye i fred. Men selv om det var få turister, skulle det ikke mangle på steder å spise. Derfor har jeg klart i løpet av mitt opphold å spise på tre forskjellige steder. Bra jobba Hilde. Men hva kan jeg si? Det første stedet vi prøvde oss på, viste seg å være det beste i den lille byen (halo vi fikk gratis dessert hver dag). Og de hadde så god mat (og forøvrig veldig MYE mat per porsjon) at vi ikke fikk oss til å prøve særlig mange andre plasser. Hver kveld ble vi tatt godt imot, måtte håndhilse på sjefen (antibac før vi spiste ja), og fikk fine komplimenter og hyggelige servitører. Jeg tok meg selv i å svare dem på skikkelig turist-vis; "I'm fine, thank you. Very nice food, thank you. Very nice town. We are staying a cupple more days. Very nice food. Thank you very much." (Jeg har mer engelsk ordforråd en dette altså. Men det ble visstnok ikke med på turen).

Mitt største, og sikkert eneste, problem med denne ferien var varmen. Den tok en smule knekken på meg, sånn midt på dagen. Jeg hadde rekord på å ligge på stranda og sole meg i hele to (!) timer. Men måtte som regel alltid hjem sånn en gang etter lunsjtid og ligge en time på senga under aircondition. Vi hadde den på konstant, på 20 grader. Om nettene, som sikkert de eneste turistene i hotellets historie, sov vi med pledd i tillegg til laken og sengeteppe. Om morgenen, til frokost på verandaen, var nok de eneste gangene det var deilig med denne varmen.

Det er mange små ting som gjør at jeg har lagt mitt elsk på Hellas. Språket deres er en ting. De snakker bokstaveligtalt gresk, og det er helt umulig å skjønne noen ting. Likevel er de enkle å kommunisere med, da de har et utrolig kroppsspråk og vilje til alltid å ville forstå. De har en hjelpsomhet som er på grensen til plagsom. Dersom det oppstår et problem, og du spør en som tilsynelatende burde kunne hjelpe, vil alle andre utenforstående straks blande seg og ville være like hjelpsomme. Men du får i det minste hjelp til slutt. Det greske skriftspråket er heller ikke til å skjønne seg på, men utrolig morsomt å lese. Jeg kan nesten hele det greske alfabetet i store bokstaver, og en god del i de små også, etter bare en uke der nede. Ellers er grekere som personer en herlig uutholdelig blanding av viktighet, prioriteringer, idiotiske løsninger og godt humør. De har, som nevnt, veldig stor respekt for religion og tradisjoner. Midt i den lille byen vår, som også var rett utenfor hotellet vårt, lå byens eneste lille kirke. Og denne passa på å klinge med sine skjærende og høylytte klokker hver morgen klokken åtte. Og litt mer (og veldig lenge om gangen) når noen hadde dødd. Og det er viktig for grekere å møte opp. Så alle går i kirka, men ikke på likt. Bare du er til stede, kan du gjerne gå igjen etter to minutter. Kanskje sånn på omgang, slik at det alltid er noen i butikken. Også kan de aldri gå så langt om gangen. Så fem minutter inn til byens kjerne, krever en kjøretur med bilen, og parkering rett utenfor kirka. Ja, du kan tenke deg når alle har denne tanken. Det er her de idiotiske løsningene kommer inn. Grekere er late, og gidder ikke gi så mye tankekraft til sine handlinger. De skal til kirka de, og vil gå kortest mulig. Planen er å parkere rett utenfor kirka, og siden det allerede er fullt der, så parkerer de rett utenfor kirka de også. Om veien blir sperret? Hva så? Det er ikke deres problem. Men hei, det er jo bare å smile litt, så ordner alt seg. De andre kan jo kjøre rundt!

Hit, men ikke lenger

Så, etter at vi har lagt på den lille stranda, med bare ti parasoller, én time hver dag. Etter at vi har spist god mat, og god mat og enda mer god mat, og drukket billig vin, både sent og tidlig. Etter at vi har løpt fra butikk til butikk og beundret alle søte små turist- varer suvernirer (hjemme synes jeg alle turistene er så teite som kjøper sånne), og selvfølgelig kjøpt med oss en hel del av dem. Etter at vi har kjøpt juice, som finnes i alle frukter og varianter, på søte små halvliterskartonger. Etter at vi har vært hos frukthandleren enda en gang, og flørtet litt og bedt om de søteste, rødeste, rundste nektariner. Og etter at vi har skult en siste gang over grensa (grønne av misunnelse på de to karene som skal over der snart, og deres eneste problem er at de ikke har noe sted å sove. Sov på bakken! Du får søren meg lov å komme dit å se jo!). Etter det. Så drar vi tilbake til Thessaloniki for et par netter før ferien er slutt. Litt storby må til. Selv for meg.

Apropos disse religiøse tradisjonene. Jada de har mye rart for seg. På vei tilbake, i bussen, ser jeg stadig at det er satt opp små minikappeller langs veien. De minner om små fuglekasser i grunnen, for de er satt opp på 80 cm lange pinner, eller små platåer. Og jeg sier "å, se på det søte lille mini kirke-kappellet som står der i veikanten! For et rart sted å sette et sånt..!?" og min kloke tante svarer "å, ja da er det noen som har dødd der". Ja, for de markerer virkelig steder der noen har dødd, og det er tydeligvis ganske mange som har dødd langs veien. Creeeepy.

Thessaloniki. Stor, stor by. Svært masse mennesker. Og vi er så heldige at vi får tordenvær og masse regn. Vi er så heldige at vi blir satt av helt feil av bussen, vi blir selvfølgelig tatt i kontroll med feil billett, vi (les: jeg) blir en smule dårlig, av maten kanskje? Og så er vi så heldige å bli bestjålet. Etterpå er vi så heldige at det ene passet som ble borte kommer tilbake igjen. Vi er hvertfall heldige med å ha vært på en ekte gresk politistasjon. Den er som tatt ut fra en film, der den ene betjenten som kan engelsk er en sånn kul en. Sitter der med hvis skjorte, jeans, hvite sko (alle andre har uniform) og et overlegent, men kult uttrykk i ansiktet. Han tenker antageligvis at vi er dumme. Vi også. Sånn som alle de andre idiotene som ikke klarer å passe på noen ting, eller ta ansvar for noe annet, slik at de ender opp med å ha noe hos politiet å gjøre. Men avslappet stemning er det. Der de sitter og glaner, i sine slitte stoler og pcer fra 1900-tallet. Med sneipen i munnen og ikoner av helgner på veggen. Yess.

Og vi rekker alt vi skal, selv om vi løper masse masse. Flyet mitt hjemover har avgang kl 12.00. Og noen kapitler i en god bok, og en god utredning om dyreparken i Berlin fra barnefaren og familien som sitter ved siden av meg, senere, er jeg hjemme i Norge. Kalde deilige Norge.

Jeg elsker reiseblogger. Det er kjempespennende å lese hva folk opplever, ser og finner ut av i andre land. Men jeg reiser aldri så mye, eller lenge, selv at jeg kan ha en reiseblogg. Derfor ble denne bloggposten en lang reisebloggpost, sånn for at jeg også kan leke at jeg har opplevd noe nytt og spennende. For det har jeg jo, tross alt. Jeg har bare begynt å glemme halvparten.