Døren

Døren ja.
Hun kan se den. Den er tydelig for henne, selv om den er helt på andre siden. Fem hundre meter over plassen, så når hun den. Det tar ikke lang tid å gå fem hundre meter, på flat bakke. Med normal gange vil hun fint komme seg over plassen på under ti minutter. Kanskje på fem?

Men fem hundre meter er veldig langt hvis du skal telle hvert skritt. Hun har sluttet med det da. Hun er jo ikke teit heller.

Døren ja. Den er veldig tydelig, markerer seg ut fra den ellers plettfrie lange veggen, som ikke inneholder noe annet enn en dør. Gule vegger, typisk. Og døren er sennepsgul. Sånn farge som alle i kommunen tror at er fengende, og som de setter på ethvert nytt bygg for å gjøre det mer fancy. Også får det helt motsatt effekt.

Den har sånne håndtak, døren altså, som rekker over større deler av dørens høyde. Slik at alle som har tenkt seg inn i bygget, og må åpne døren, rekker den. Enten de er store, små, høye eller lave. Om de er gamle eller unge, eller sitter i rullestol. Men den er tung også, så det er likevel ikke alle som klarer å dra den opp. Døren må dras nemlig. Idiotisk for rullestolbrukere. Teite kommunen. Også er den så tung at den ikke skal bli stående åpen og dingle, slippe inn kald luft. Men alle må jo være ute uansett.

Ja, den er tydelig for henne, fra fem hundre meters avstand. Men den er likevel langt borte enda.

Fem hundre meter. Det er folk utenfor. Det blir en sånn typisk lydbok-bakgrunnsstøy eller en dårlig gjennomtenkt tv-reportasje-fra-offentligheten-bakgrunnsstøy, på plassen. Der det eneste som kan høres er masse bråk som er en samling av samtaler, barneaktiviteter, trafikk og rop. Og det ikke er mulig å skille ut noen ting for seg selv, bare enkelte strofer eller navn her og der, latter, tuting. Men der det likevel er mulig å skille hva som er hva, fordi det er så spredt. (Ikke som i en sal full av mennesker, der alle snakker, sånn at alle må snakke litt høyere for at de skal høre hva andre sier, og selv bli hørt. Og man egentlig ikke tenker over det, men når man plutselig holder kjeft, faller i staver og sansene begynner å fange opp andre ting, enn bare akkurat hva som nettopp ble sagt, slik at man kan svare med et minst like mye intellektuellt svar. Når man da stopper opp og lytter, så er det bare masse prat, veldig høyt egentlig. Og det er klin umulig å høre noen av samtalene, bare at det er masse masse menneskesnakk i ett og samme rom som blir til en stor summetone. Ikke en sånn lyd.)

Fire hundre meter. Hundre meter nærmere.

Tre hundre meter. Døren ja, den ser fortsatt helt lik ut. Umulig å presisere nøkkelhullet, men mulig å merke at den er kommet betraktelig nærmere. Det er her pulsen begynner å bevege seg. Og hørselen settes på en spiss. I hjørnet mot veggen spiller de fotball. Treff veggen og ut igjen. Dunk. Dunk. Dunk-dunk.

To hundre meter. Puls. Rett linje. Huske alt hun har pugget så mange ganger. Det er mindre enn fem minutter igjen.

Hundre meter. Femti meter. Om femti meter vil det starte. Og være over. Eller være starten på noe som varer. Det vet hun ikke helt. Utfallet er alltid vanskelig å beregne. Og størrelsen. Noen ganger kan det føles som om ingen ting betyr noen ting. Andre ganger føles det som om alt står på spill, og når hun innser at hun kommer til å tape alt, vil hun heller bare gi opp.

På femti meter tar det bare et halvt minutt å nå døren. Innenfor et halvt minutt rekker noen å se henne. Noen rekker å snu seg. Noen rekker å rope, men ikke til henne. Dunk-dunk-dunk. Grus blir til asfalt, og en stigning tilsier at døren nærmer seg. I løpet av et halvt minutt rekker hun å se opp én gang. Én gang, og hun finner dem med blikket. Fem stykk. I løpet av et halvt minutt rekker de å gi henne blikket. Blikket som gir all verdens beste forklaring på hvorfor fem hundre meter til døren, ikke er langt nok. Hvorfor sennepsgul alltid vil være den styggeste fargen. Hvorfor hun ikke vil gå på skolen mer...