Snø har vi, men vann mangler vi...

Det ser liksom så fredlig ut. Stille og vakkert. Og jeg lar meg lure hver gang jeg tittter ut av vinduet mitt. Den gode barndomsfølelsen kommer stadig tilbake og jeg tror at det snart er jul, ferie og aking. Nostalgi.

Så har vi snø igjen. Denne gangen er det mer en sist. Sist gang var det mer enn noen gang. Da var det mye mer enn nok. Og nå er det mer enn alt for mye. Nå er det så masse, og det kommer stadig mer, at vi like godt kan gi opp å være oppgitt. Jeg gidder søren meg ikke å måke innkjørselen. Snøen kommer jo bare tilbake over natta. Stakkars bileiere. Jeg skal heller være små-lykkelig over at den fæle grå byen ser litt penere ut, og at vi antageligvis kan stå på ski enda noen uker til.

Men Bergen er ikke så glad i vinteren lengre. Bergen har aldri vært glad i vinteren, de forstår seg ikke på den, men nå begynner Bergen å bli små-hysteriske på vinteren. Nå begynner vinteren å gjøre alt problematisk for Bergen. Bergen vet jo ikke hvordan de håndtere den. Så nå mangler vi snart vann. De sier så. Det rekker visst bare i 62 dager til, og så er det slutt. Så dumme de er. Om 62 dager er det jo vår. Da har jo snøen smelta. Jeg har ingen planer om å slutte med mine 30 min lange varme dusjer. Halo, vi har gratis varmtvann i leiligheten. Jeg kan heller melde meg frivillig til å ikke vaske huset så ofte. Det går jo en del vann der óg.

Det smelter snart. Våren har ikke latt vær å komme tidligere, i alle de årene jeg har levd, så jeg tror den kommer i år igjen jeg. Slapp av...

Og når den kommer ser den slik ut...

Vi møter mange mennesker der ute...

Mørke. Sakte, sakte faller hvite snøflak ned fra himmelen. Treffer bakken, smelter... Luften er kald, men fylt med stemmer. Vær ingen hindring.
  - Vet du at jeg kan lese personligheten din bare ved å studere hånda di?
Han ser spørrende på meg, byr fram sin egen hånd slik at jeg kan legge min kalde i hans. Det er den dårligste sjekkereplikken jeg har hørt noen gang. Bussen kommer ikke. Jeg rekker den til han likevel, prøver å late som jeg er høflig. Ansiktsutrykket mitt tilsier noe annet.
 - Hva tror du jeg ser?
Det ser ut som han faktisk vil føre denne samtalen videre. Tror han jeg er så dum?
 - En kald hånd.
Jeg prøver å ikke virke for ironisk, smiler litt opp til ham. Oppmuntrer til fortsettelsen selv om jeg ikke egentlig er i humør til å prate med en sånn tulling.
 - Du har en hånd uten arr, uten tegn til å slosskamp. Du er en sånn en som bruker hjernen i stedet for håndkraft. Det er lett og se.
 - Og du tar veldig feil.
 - Du er litt skeptisk du.
 - Ja. Litt.
 - Vet du hvordan jeg kan vite det?
 - Nei. Ingen anelse.
Det er løgn. Jeg kunne sikkert tenkt meg hundre grunner til hvorfor han liksom vet alt ved meg som person bare ved å se på hånden min. Jeg gidder ikke. Det interesserer meg absolutt ikke, og han burde snart tyde mitt dårlig kroppspråk den veien. Har jeg ikke i de fem minuttene vi har stått her gitt avvisende tegn? Bussen kommer jo ikke.
  - Jeg ser det i ansiktsutrykket ditt. Det har ingen ting med hånden din å gjøre, det som er fasinerende er hvordan du reagerer.
Han må være et geni. Det ser ut som han tror det selv også. Han er sikkert over 30. Skal han begynne å skryte av all erfaringen sin nå kanskje? Hvor smart han egentlig er?
 - Jeg ser at du er litt skeptisk.
 - Hvordan kan du si noe om hva jeg egentlig mener? Hva om jeg er en sånn person som ikke viser hva jeg føler så lett. Hva om jeg spiller?
Legger ikke skjul på sarkasmen.
 - Nei, det kan jeg jo ikke vite. Men jeg har lært mye. Og jeg kan se på folk om de har erfart det samme som meg eller ikke.
Er dette en form for roing? Nå gir ikke det han sier mening engang. Han har sikkert vært full siden 8 i kveld.
Håret mitt er rukket å bli vått av snøen. Kaldt. Menneskene rundt meg bryr seg ikke. Det var en jente som datt, tidligere, men det var ingen som brydde seg om det heller. Dumme jente. Jeg trekker til meg hånden raskt.
 - Det finnes alltid to måter å lære på.
Han ser ikke at han kjeder meg.
 - Noen lærer lett. Det er som regel den beste måten. Og noen lærer ikke før de ikke får det til.
 - Noen må lære på den harde måten.
 - Nettopp!
Ved en liten setning har jeg gitt ham vann på mølla. Hva dreier denne samtalen seg om egentlig? Spiller det noen rolle?
 - Jeg for eksempel tar ting kjempefort. Det er bare sånn jeg er. Når jeg studerte trodde folk jeg var et geni, men jeg er ikke det altså.
Flott. Han er gammel, og selvopptatt.
 - Ja. Jeg skjønner akkurat hva du mener.
Smiler. Kan jo ikke gjøre noe annet. Han tror dette går bra.
Bussen kommer. Folkene samler seg. Endelig.
- Jeg må gå. Hyggelig å hilse på deg.
- Jeg er kjempeglad for å ha møtt deg også.
Det er ikke jeg.

Dagens humør

Vi kan kalle det humørsvingninger. Dagen i går sugde hardt! Mens dagen i dag er en av de mer strålende. Det har seg vel sånn at jeg aldri klarer å være særlig sint, irritert eller frustrert over særlig lang tid. Så kaos blir veldig kaos en liten stund, og så går det over.

Når jeg kommer til hektene igjen (les: får en smule bedre tid til å blogge) skal jeg skrive noe særdeles fornuftig på denne bloggen. Inntil da legger jeg bare ut litt små-rare-tanker her og der. Og en sang som passer til humøret akkurat nå:

Utrydding, surr og totalt koas

Jeg snakker selvfølgelig om hodet mitt. Og alt det rotet hverdagen min består i bare på grunn av det dumme hodet mitt. Jeg begynner nesten å bli frustrert. Om ikke det så er jeg stressa. Det er på tide å gi opp.

I dag skulle bli utryddingsdag for min kjære hjerne. Alt surret skulle komme ut, alt som skulle bli gjort skulle gjøres og ting skulle endelig falle på plass. Men i stedenfor finner jeg ut at det bare blir enda værre. Når man først begynner å nøste opp i alle tankene, så oppdager man jo at det etterhvert er blitt en del meningsløse hull. Hull som rommer ytterst nødvendige tanker. Ting jeg skulle husket på, men som jeg helt har glemt ut.

Det er bare jeg som klarer å lage sånnt kluss inni meg selv. Så mye styr for ingen ting. Hørt om å gjøre ting med en gang? De sier at å utsette ting kan være helsefarlig. Der har jeg absolutt noe å tenke på. Det, pluss at jeg må begynne å puste snart, skal jeg overleve dagen.

Nå driver jeg å psyker meg opp til å ringe til likningskontoret. For noe herk. Men det er virkelig bare jeg som er så tett at jeg mister skattekortet mitt rett før lønningsdag. Flott Hilde! Og etterpå skal jeg endelig få surra meg til å bestille de flybillettene jeg skulle bestille for 2 mnd siden, da de faktisk ikke kosta all verden, i steden for å gå rundt å fortvile over at jeg enda ikke har gjort det. Det tar meg 5 minutter og 3 tastetrykk. Prioriteringer er ikke kjent for meg gitt.

En ting er unnagjort for dagen; klaginga. Nå har jeg fått satt på papiret (les: skjermen) at jeg er et surrehue og da blir alt så mye enklere. Men mer er der ikke tid til. Masse mailer som skal skrives, telefoner må tas og skolearbeid skal gjøres. Innlegget avsluttes her.

Gå i frø

Foreleseren sa noe rart i dag. Å "gå i frø". Så mye rart bergensere sier, og ikke alltid alt som er like smart.

Å gå i frø betyr visst å slutte å utvikle og fornye seg. Jaha. Det var jo ikke bra. Kanskje noe vi kan si om Northug i kveld?

Å gå i frø. Stillestående. Logikken er på null, frø er liksom det som utvikler seg mest og blir til noe nytt. Men da lærte vi noe i dag også.

-dag

Jeg er faktisk litt imponert over hvor flinke de har vært til å koordinere akkurat denne dagen så synkront. Hvem det nå er som avgjør hva som skal skje når, har for en gangs skyld klart å samle alle disse happeningene på én og samme dag. Selv om jeg hata det veldig på fredag og i går (halo, bokbutikk selger kort, og absloutt ALLE skal ha kort til disse dagene. Maks stress på jobb) så er jeg relativt fornøyd med det i dag. Genialt at vi ikke trenger så masse forskjellige dager til ting akkurat i år.

I dag er det morsdag! Og en stor gratulasjon sendes til alle verdens mammaer, som gjør at vi overlever i den store skumle verden. Hva skulle vi gjort uten mamma? Spesielt min mamma, som selvfølgelig er verdens beste!

I dag er det Valentinesdag, eller Valentinesday hvis vi skal være korrekte. Sikkert en veldig søt dag for alle elskere. Og betatte.

Også er det jo Fastelavensdag i dag. Jeg husker egentlig ikke hvorfor vi har fastelaven, bare at vi pynter grener med fargerike fjær og spiser kremboller. Men bollene har vi jo ikke tid til å lage, så da må det bli til neste år.

Og i dag er det Kinesisk nyttår. Yey, fint for dem. Hva i huleste skal de drive å presse det inn i OL for?

Også er det jo søndag. Som er blitt skidag her i huset. Og med riktig smøring går det betraktelig mye bedre å gå på ski på fjellet. Det går faktisk så bra at vi bare må gjøre det igjen.

Versjonen du har på din PC er nyere enn den du er i ferd med å installere...

Og takk til Acer Support! Det var ikke mye hjelp å få ut av dem akkurat.

Jeg tror jeg offisielt i dag gir opp prosjekt Hildes PC. Uanett hvor mye jeg prøver så er det ingen ting som hjelper. Software-feil, brukerfeil, ingen feil. Feilfri PC som ikke fungerer. Særlig. Men det nytter visst ikke å ta den evige kampen lengre. Når de endelig kommer med et software-tillegg som skal kunne hjelpe meg, så får jeg beskjed om at den jeg er i ferd med å installere er en eldre versjon enn den jeg allerede har på PC. Hva er poenget med å oppdatere til noe gammelt? Mandags-pc.

Tapsprosjekt det også....

Neste prosjekt blir å finne ut hvordan jeg på best måte skal herpe PCen min på egenhånd, sånn at jeg kan ha en god unnskyldning til å kjøpe ny. Jeg har alt vurdert å kaste den så hardt jeg kan ut av vinduet, men tror kanskje ikke jeg er sterk nok til at den kommer tïl å knuse av det. He he. Den gjør nok det (håper jeg virkelig for min egen verdighets skyld) men jeg skal ikke knuse den bokstavelig talt. Det blir for opplagt. Jeg tenker heller på å prøve å psyke den ut på et vis. Kanskje overbelaste tastaturet. Eller miste den i gulvet, ved et uhell selvfølgelig. Nei. Jeg tror jeg skal få noen andre til å miste den i gulvet, selvfølgelig et uhell da også, bare litt mer planlagt fra min side. Halo, folk kan være slepphendte. Dessuten er folk at for villige til å ta på seg skylda nå om dagen. Jeg har ikke spesielt mye til overs for hverken PCen selv, Acer eller Elprice, så noen må det jo gå ut over.

Får bare beklage på forhånd. Temperamentet kan ikke forventes å være stabilt sånn som teknologien og jeg holder på.

Dagen i korte trekk

Altfor trøtt. Jeg har allerede sagt at det er en dårlig idé å starte dagen med forelesning kl. 08.15. Farlig, veldig farlig. Risiko for å sovne inn. Garanti for at ingen ting av det som står på skjermen foran deg kommer inn noe sted. Slitsomt.

Kjedelig. Langsomme, isklade og kjedelige timer. Så kjedelig at jeg ryddet i kortholderen og finner igjen en mistet kvittering. En viktig kvittering. Jippi, jeg sparte 500 kr på å kjede meg. Sjokklesning. Hva får vanlige folk til å sitte på lesesal fra tidlig om morgenen - i starten av Februar!?

Risikosport fra Nygårdshøyden og ned til sentrum. Jeg døde ikke denne gangen heller, men venter på at den vakre dagen en gang skal komme. Klokka mi går litt for fort.

Interessant. Etterhvert i det minste. Og engasjerende. Jeg liker å være engasjert. Godt valg jeg har tatt. Dessuten passer det med en kopp varm te når det er så kalt ute.

Stress. Masse negativt stress. Bare jeg løper rekker jeg det jeg skal. Stress fører til glede senere. Morro. Morsomme ting veier som regel opp for de dårlige. Burde hatt morsomme ting hver dag. Uten stress.

Kanskje en bra dag?

Familieaktiviteter på G

I dag har vi vært ute i sola og lufta skiene våre. Søndagstur på fjellet sammen med 80% av barnefamiliene i Bergen, 4% av sportsidiotene og 38% av pensjonistene. For ikke å glemme bikkjene, det var en del av dem også i løypa. Været var helt superstrålende! Masse sol, passe temperatur og absolutt ingen skyer i sikte på himmelen - helt til vi kom opp på fjellet. Etter å ha stått en halvtime i bilkø opp, skya det over. Jippi, vi slapp å bruke solbriller. Litt nedtur, men egentlig helt greit.

Ski ja. En svært interessant aktivitet. Jeg kan ikke kalle meg selv for den av de som står mest på ski hver vinter, jeg har riktignok vokst opp med å gå mye på ski, men langrenn er ikke det jeg føler jeg mestrer best i verden akkurat. Det er like ille hvert år når jeg står på toppen av den første bakken jeg skal utfor. Står å lurer på hvordan det var man ploga igjen. Hvor fort det egentlig går nedover der. Og ikke minst i hvilken sving jeg ender i grøfta. Det er så veldig oppmuntrende å se på ungene som setter utfor uten den minste bekymring, heller ikke antydning til å bremse ned, og alltid holder seg stående. Hvordan i huleste får de det til? Er ikke leddene deres lange nok til at de kan svikte og falle sammen?

Men jeg klarte meg fint jeg, gjennom hele turen. Man skal ikke være sur når man er på tur, instillingen var i det minste på plass. Men om sant skal sies så hadde jeg rævva ski. Så flink har jeg vært at jeg fikk med meg både ski, sko og staver til Bergen. Men tenkte jeg på skismøring? Neida. Tenkte jeg på å skaffe meg skismøring før jeg dro opp på fjellet? Neida.

Det er vel ikke så innmari nøye er det vel? Man kommer seg jo framover. Framover ja, men ikke oppover. All helning i oppoverbakke på mer en 0,5% har bestått i fiskebein. Det utgjorde sikkert 70% av dagens løype. Jeg har i det minste blitt superflink i fiskebein. Og jeg slapp å gjøre stort i nedoverbakkene annet enn å bremse. I motsetning til min samboer som hadde smørefrie ski. Og null gli i nedoverbakkene. Ho hadde det enda gøyere enn meg, kan tenke. Om ikke sjokolade hadde eksistert...

Norges familie-vinteraktivitet nr 1 er bestått i dag. Alt på to ben som kan stå oppreist (og nesten ikke det engang) får ski spent på bena. Alle skal fram, eller tilbake, eller rundt. Mylder i løypa. Også skal alle raste på toppen av den lengste bakken. Der alle geitene går. Så føler vi oss norske. Og pappa spar snø. Og ungene kaver, og hyler, og søler. Og mamma skreller. Og heller i koppene på nytt. Varm kakao til alle som har vært så flinke å komme til toppen. Og pappa spar, pakker og ordner, for sitteplassen skal jo være perfekt. Og ungene vil hjem, søler kakao for andre gang. Og appelsiner...

Hvorfor tror jeg det er lørdag i dag..?

Kanksje fordi jeg har jobba hele dagen? Siden når begynte jeg å jobbe om lørdagene liksom? Ikke før i morgen egentlig.. Men lørdagsfølelsen henger over meg som en tung sky. Jeg er så tom i hodet at jeg ikke orker gjøre noen ting resten av kvelden. Og dette bare fordi jeg har gjort ingen ting spesielt i hele dag. Uffda Hilde, så svak du er. Ja ja, men det å gå og stå og smile i x-antall timer uten særlig med mat tar visst på. Ikke bare må jeg holde ut uten mat, men folk tror jeg er noe sånnt som et åpent leksikon. De spør som om jeg skulle vite absolutt alt, hvertfall når det gjelder ting som kommer til tekst og bilde. Jeg vet ikke alt, jeg kjenner ikke hele butikken min, og nei, jeg leser ikke absolutt alle annonsene i alle verdens aviser sånn at jeg helt uten problemer skjønner hvilken bok de vil ha når de beskriver den som "den blå i annonsen".

Huff, jeg skal nok bli supersmart, allvitende og klok en gang. Kanskje når jeg blir voksen. Når jeg blir 25. Da skal jeg svare på alt de lurer på.
Godt det er helg!

Tapsprosjekt

I min lille verden var en gang ambisjoner det store. Ambisjoner var fremtidens virkelighet. Det var faktisk ikke vanskelig å få til noen ting, bare man bestemte seg for det og prøvde hardt nok. Å bli best til noe er ikke noe triks, ikke når du er liten og konkurrerer om å henge lengst opp ned eller klatre høyest i et tre. En gang sa jeg til mamma at jeg ville ri på den største av hestene vi så. Hun svarte at det ville jo bli litt vanskelig siden jeg bare rakk opp til hestens knær. Hvordan hadde jeg tenkt å komme meg opp? "Jeg kan jo bare hente en krakk!" Når man står på en krakk rekker man jo opp til alt.

Men i mine eldre dager (eller i senere tid kan vi si, for jeg anser ikke meg selv som gammel akkurat) har ting sakte men sikkert snudd seg. Jeg har faktisk blitt mer og mer oppmerksom på at alt ikke alltid går som det er tenkt å gå. Jeg innser at det ikke er mulig å få til alt. Og at det å finne det ut litt for sent faktisk er værre enn å bare snu med en gang.

Jeg begynner omsider å få øynene opp for alt det dumme vi mennesker tror at vi klarer. Som det nesten alltid viser seg at ikke går, uansett hvor entusiastiske vi måtte være. Alle tapsprosjektene. Mine tapsprosjekter. Hva alle de kreative geniene med overpositive ambisjoner tenker med skjønner jeg ikke helt lengre. Hvorfor gidde? Hvorfor ikke bare snu når alt butter imot? Det er da vel bedre å få litt motvind selv om du da må gå en vei som er velkjent og kjedelig? "Umulig er også en utfordring" sier de. Ja lykke til sier jeg, og finner fram popcorn, jeg elsker å se folk drite seg ut.

Men selv om jeg endelig har insett det, så har tydligvis ikke resten av folka fått det med seg ennå. Eksempler? Ja mange:

# Forelesning kl 08.15 på en mandag morgen - jeg trenger strengt tatt ikke si mer enn at vekkerklokke kl 06.30 for å rekke den timen er en dårlig idé.

# Bybanen - nå er jeg ikke helt sikker på hvem som har skrudd sammen bergenserne, men jeg antar at de har skrudd øye-skruene en smule for stramt. Hvor lang tid skal det ta før de får opp øya liksom?

# Ryddig soverom - et sted må alt rotet være. Min filosofi tilsier at det faktisk er bedre å holde alt bak én lukket dør, enn at det skal flyte rundt i hele huset.

# 10 dagers egenmelding - yey 10 dagers ekstra ferie på hver og en av oss. Supert!

# Styreverv - major tapsprosjekt. Det blir faktisk mer arbeid enn de sier. Mye mer, og du blir aldri ferdig. Stress!

# Brøyteskuffe påfestet en bil for å brøyte hovedveien - ha ha ha. Jeg ler!

# At våren kommer i Januar - jeg ler igjen. Selv om det blir en smule vemodig latter.

# Å tro at belastningsskader blir bedre av å trene mer - de gjør visst ikke det. De blir værre...

Men ikke fortvil, det er mye vi kan få til her i verden også. Obama klarte å bli president (og det var vel det), håndballgutta klarte å tape -  med stil! Og Bakers har endelig klart å bake inn en tann i maten de selger. Ting er fortsatt mulig...