Ueffektiv

Kan noen være så snill å sparke meg? Sånn at jeg kommer meg igang hver morgen. Jeg vil kalle meg heller ueffektiv om dagen. Greit nok sitter jeg på skolen både flere dager i uka og flere timer pr dag, enn det jeg har gjort hittil på vårhalvåret. Men jeg har eksamen 3 Mai. Det er riktignok hjemmeeksamen, men jeg burde (skal?) kunne det jeg skal skrive om på forhånd. Demotivert. Alt for lite stressa.

Når jeg våkner om morgenen, lenge etter alle andre normale folk, sier jeg alltid til meg selv at jeg har god tid. Jeg kan drøye det en halvtime. En time. Og jeg kan spise frokost mens jeg ser såpeserier. To episoder. Og rekker jeg ikke den første bussen, så tar jeg den neste. Hva er i veien med meg egentlig? Jeg tror aldri jeg har følt jeg har så god kontroll, og samtidig vært så lite opptatt av skole. Generasjon Y, remember. Jeg skal i prinsippet ha flink-pike-syndromet, satse på å få toppkarakterer og være livredd for alt som heter prestasjon. Men det er jeg ikke. Og jeg kommer sikkert til å angre neste uke. Enda mer når jeg får tilbakemelding og ser hvor dårlig jeg har gjort det. Eller ikke. Uansett så burde jeg gjøre noe. Nå.

Er det vanlig å miste sin strukturerte holdning, sånn rett før eksamen, og ikke fordi jeg har gitt opp alt håp om å klare det, men fordi jeg tror jeg får det til?

Stoltzen #3

Jeg har vært superflink. Etter tur nr 1 har jeg faktisk klart å gå stoltzen én gang i uka, og forbedret meg hver gang. Altså, målet er minst én gang hver uke, koste hva det koste vil. For jeg vil faktisk få opp formen littegrann. Da hjelper det å ha gode ideer for hvordan man skal få det til. Stoltzenkleiven dagen etter at du har vært ute på byen er en sånn idé. Og da snakker vi ikke kvelden etter, men formiddagen etter. Frokost og så ut. Det er bare jeg som får sånne ideer, og det er bare jeg som gjennomfører dem også. Jeg har ikke tenkt å si noe om hvorvidt dette var en god idé eller ikke, men det var i det minste en idé. Og jeg går for ideer jeg, så kan de være så gode eller dårlige som de vil. Det legger man ikke merke til før man er midt oppi det uansett og må ta sorgene på etterskudd.

Jeg føler meg i det minste flink. Jeg gikk på bedre tid i dag enn sist gang. Det sier litt. Best å komme seg opp i fjellet når man har mest mulig energi å få ut, tenker jeg. Så har du en unnskyldning til å holde sofaen og ikke gjøre en dritt resten av dagen. Hvertfall..

En bussjåfør

En bussjåføøør, en bussjåføøør

Det er en mann med godt humøøør

Og har han ikke godt humøøør

Så er det fordi Skyss akkurat har bytta ut sitt kortsystem på bussene i dag og ingen folk skjønner noen ting og ingen ting fungerer og det blir veldig lange køer og han rekker ikke holde ruta og alle folk er sure på ham fordi de ikke kan kjøre med vanlig tide-kort lengre og det blir generelt stort kaos selv om det løper masse folk rundt med gule vester for å ta seg av alle de forvirrede sjelene som ikke klarer å finne ut av noen ting seeelv

Eeen bussjåfør, en bussjåfør

Det er en mann med vanligvis godt humøøør

Normalfordelingen

Alle vil være normale. Hvis ikke er man gale. Men de som er helt normale, de som bare går i riktige klær, sier de riktige tingne og ikke gjør opprør mot noen, de er jo kjedelige. Da er det bedre å skille seg ut.

Men ikke gå med rare klær. Ikke farg håret rosa. Ikke vær rar. Da er du freak.

Og freaker er unormale. Men unormale vil vi jo være, for det er det samme som orginale. Orginal er det samme som det vanlige.

Hva er da normalt?

Stillestående minutter

Det er enkelte ganger, ganske ofte faktisk, hvor tiden bare flyr. Enten har du rettet din oppmerksomhet mot noe helt spesielt, som fasinerer deg så mye at du ikke legger merke til at tiden går. Og fordi du synes det du holder på med er verdt å gjøre, føler du at du ikke kan få nok tid til akkurat dette. Da vil du også føle at den lille tiden du faktisk har til disposisjon føles betydelig mindre enn den er. 1 time er ikke like lenge som 1 time. Eller så har du det så travelt at du løper om kapp med tiden. Dette kalles populært stress.

Så har du de andre gangene. Disse opptrer for mange mer sjelden, og de kommer i forskjellig form. Tvunget kjedsomhet, kjedsomhet, avslapping og demotivasjon. Å vente på bussen, som jeg kaller tvunget kjedsomhet, tar uendelig lang tid. Det er bare ti minutter. Ti minutter som du ellers gladelig ville tatt imot til frokost tidligere på dagen. Også har du vanlig kjedsomhet. Dette består i å ikke ha noe å rette oppmerksomheten mot, selv om du egentlig vil det. Mange har likevel den egenskapen at å gjøre ingen ting er noe de kan gjøre hele tiden. Noen klarer å ikke ha et eneste program i løpet av dagen, bare henge, vente, koble av. Avkobling betyr i dette tilfellet det samme som å glo på skjerm (TV, Data, Telefon). Disse symptomene kan for andre folk, som vanligvis har program og lite tid, forveksles med det som kalles avslapping. Dette er en form for å vinne tilbake tapt energi og kanskje se at klokka går i akkurat den tiden den opprinnelig skal, at det bare er deg selv som mistet virkelighetsoppfatningen en stund da alt gikk i mer enn hundre.

Den siste formen er den værste. Den er fiende med alle type mennesker, hvilket vil si at den kan inntre hos alle uavhengig av hvordan du fordeler tiden din. Demotivasjon utspiller seg som forstyrrende i forhold til det du har rettet din oppmerksomhet mot. Den vil hele tiden prøve å snike seg i mellom og du kan oppleve å få symptomer som; å falle i staver, begynne på noe annet uten å merke det, får frustrerende utbrudd eller gjøre husarbeid. Du vil også kunne oppleve å bli mer fantasifull, ha mye energi og få følelsen av at det du har rettet din oppmerksomhet mot ikke er så viktig å være oppmerksom på likevel. Tiden vil ikke her demonstrativt gå saktere, men den kan vise seg å leve sitt eget liv. Den kan lure deg med både å gå fort (men da i form av tapt tid) eller stå helt stille. Bom stille og du kommer ingen vei. Derfor kan kategorien demotivasjon også beskrives som farlig.

Stillestående minutter er nødvendig og umulig å unngå. Jeg vil likevel anbefale å prøve å ta kontroll på dette. Enkelte former kan bli avhengighetsskapende og gjøre mer skade enn du først tror. Tiltak mot stillestående minutter kan være kreativitet, trening, hobbyer eller vanlige deadlines. Ofte er det lett å falle tilbake til opptil flere av formene for stillestående minutter, men husk at oppmerksomheten ligger i hjernen, og hjernen er det du selv som styrer. Med riktig trening og innstilling vil et eventuelt problem kunne forminskes til det optimale.

Foto: http://www.karlsson-clocks.com/

Om folk og fe..

Eller folk og Oslo kanskje. Og tog.

Jeg hadde faktisk tenkt å ta tog i dag først! Før alle andre plutselig skulle ta tog også. Plutselig var tog så mye bedre enn fly, for flyene gadd ikke komme seg opp i lufta i dag 8underdrivelse). Og ja, vi elsker tog! Vi vil ta tog alle sammen. Blåser i om det er plass, bare det er tog og toget er på vei i retning Oslo. Hvorfor i huleste skal media få med seg akkurat det!? Jeg liker ikke samfunnet, og har ingen planer om å vise meg fram for nyhetene som en del av det heller.

Da er det kanskje ikke så rart da, at det blir kaos. Når alle skal ta tog, og media skal få med seg at alle skal ta tog og det er noen av de alle som ikke klarer å finne plassen sin. Også er det noen av de alle som ikke har en plass, men tar noen andre sin. Vindusplassen er min. De to foran meg så ut som gode kompiser når toget forlot Bergen stasjon, og fortsatt når vi ankom Arna. Men i løpet av turen over fjellet og mot mitt kjære Østland, så de mer og mer ut til å være homofile. Ikke at jeg bedømmer. Og han ene var så dum at han hele tiden skulle ta biler ut av vinduet. Dust. Toget går i stor fart, og det er uansett skitt på vinduet. Så derfor måtte jeg selvfølgelig prøve det selv (når de ikke så bakover såklart). Det gikk visst an å ta bilder ut av vinduet på toget. Det gikk an å ta ganske mange faktisk.

Hun som sitter ved siden av meg er student. Det ligger en bok om statistikk i nettet foran henne, som jeg tilfeldigvis merket meg at det var hun selv som la der. Planen er vel å lese litt statistikk da. Ha ha. Been there, done that. Jeg spår litt hatfullt at hun ikke kommer til å få gjort stort utav statisikken i løpet av dagen, og har merkelignok rett. En halvtime med Z-test og T-test er det som blir gjort. Resten består i Sex and the City - the movie (Jeg mener det er det den heter, men det er jo en jentefilm så ingen ting kan være sikkert). Ja ja, godt valg av film når det sitter et par unger på skrått bak henne. Den skjermen var nede til tider, for å si det sånn.

Togtur til å le av. Inni seg. Folk har så mye rart for seg.

Oslo, kjære Oslo. Eller, det hadde vært kjære Oslo så lenge jeg kunne stått på sidelinjen og bare sett på. Men jeg blir faktisk trukket inn i virrvarret av tid og folk og tursekker. Stresskofferter, ikke-norsk-talende forvirrede mennesker, rush og lukten av tykk eksos og skikkelig by. Folk forsøpler straks førsteinntrykket. De løper ut av toget for å være førstemann i køen på Narvesen. Sjokolade. Og deretter er det billettautomat-kø. 2 minutter til toget mitt går, og etter en laaaaang dag innestengt på et tog med diverse forsinkelser og lite mat er det faktisk lov å være en smule stressa. Og hvertfall gretten. "Nå går jeg etter ham, for jeg var før deg!" Tenk å si noe sånt, i en streng lærertone bare sånn for at jeg ikke skal våge å si noe tilbake. Jeg kunne slått ned mannen! Hadde det ikke vært for at jeg innehar egenskapen selvbeherskelse som av og til må tas i bruk i større eller mindre grad. "Ja, ja, ja... greitt!" Frekt, surt og med det styggeste blikket jeg kan få fram mellom innfall av frustrasjon. Jeg rekker ikke toget mitt. Søren heller, din gamle gjøk av en mann. Jeg fikk bittelitt lyst til å løpe tilbake og faktisk slå ham.

Og etterpå er det bare å blande seg inn i den levende atmosfæren rundt. Folk overalt. Det er folk overalt i Bergen også, men der er folk litt mer private og klarer å la andre være i fred. I oslo skal alle sette seg omtrent oppå deg. Alle ser, uten hemninger, og alle skal snakke høyt. Enten til andre eller bare seg selv. Det er litt vanskeligere å forsvinne inn i sin egen verden og stenge alt annet ute. Jeg har nok bare godt av å oppholde meg på denne kanten.

Men jeg kommer i det minste hjem til ferdig middag, laget av min kjære søster. Bare å håpe på å ikke bli matforgifta, at sola som faktisk viser seg her i øst holder seg over helga og at flytrafikken kommer på plass igjen. Aldri mer togkjøring med fly-folk. Mismatch.

Nattesøvn

Det er ikke mye nattesøvn alltid. Alle snakker om sånnt nå om dagen. Forskerne, foreldrene, vennene. Og nei, det blir ikke mye nattesøvn. I alderen 18 og nedover sitter barna på facebook halve natta. I alderen 75 og oppover sitter de eldre oppe halve natten fordi de sov middag i 5 timer på dagen. Sånn akkurat midt i mellom der kommer den gruppen som trenger mest søvn. Alle de som stresser hele dagen, jobber og sliter og alltid har program. Alle de som ikke kan komme hjem rett etter jobb/skole og slenge seg på sofaen mens noen andre lager middag. Alle de som burde stupe i seng kl 10 om kvelden bare fordi energien er borte for lengst. Men om de sover? Om de får sove i det hele tatt? Neida...

Der ligger de stakkars menneskene, stresser over ukene fremover, grubler over om bilen egentlig ble låst eller ikke, bekymrer seg for hverdagens små gjøremål og ender som aldri helt møtes. Også stresser de enda litt mer da, for de får jo ikke sove og om bare få timer ringer klokka igjen og da begynner det evige maset helt på nytt.

Også har vi min gruppe. De som bare ikke får sove. Jeg tror jeg ikke bare er B-menneske, men B++ eller noe. Jeg kan være så trøtt jeg bare vil, men det er først om morran at den trøttheten slår ut i søvn. Ikke ligger jeg å bekymrer meg for alt, ikke stresser jeg heller, ikke blir jeg forstyrret av lyder og bråk og ikke grubler jeg over ting som er ugjort, i værste tilfelle gjort. Jeg er bare laga for å være våken om natta tror jeg. Det må henge sammen med at jeg liker mørket bedre enn alle andre og at kulden er min beste venn. Vinterdyr kan jeg kanskje kalles. Vinterdyr som absolutt ikke går i dvale.

Men i kveld setter jeg ned foten. I kveld har jeg tenkt til å sove. Jeg tror kanskje jeg bare bestemmer meg for det, sånn her og nå. At i kveld gidder jeg ikke ligge våken så lenge vel. Hele kroppen min er sliten, huet er tungt og trøtt. Og det beste hadde vært å putte seg oppi en myk seng, lukke øynene og forsvinne i det stillestående mørke og kjenne drømmer som lurer deg inn i en annen verden. Jeg gleder meg, og håper hjernen er like innstilt til å konvertere til normalt B-menneske. Om noen timer...

Vår vår og bare vååår

I dag er det offisielt vår, ordentlig vår altså, i Bergen. Helt superdigg! Ingen grunn til å sitte inne når det er sånnt vær. Så dagen har gått med til å gjøre akkurat det som alle andre barnefamilier gjør en tidlig vårhelg; rydde hus og hage. Nå er ikke vi noen barnefamilie akkurat, men vi fikk ånden over oss og tok tak utenfor her. Så nå ser det rikitg så pent ut. Ingen flere tomme ølflasker, bruke gryter, bokser med ubestemmelig innhold eller sneiper liggende nei. Og den fine flassende benken vår har fått ny maling!

For å dokumentere;

Først må vi skrape vekk den grelle malingen som var på før..

Så er det til med første strøk maling. Og nei, fargen så ikke helt sånn ut i butikken, den skulle være finere

Og tadaaa! Ferdig! Den ser i det minste betraktelig bedre ut enn det den en gang gjorde.

Stoltzekleiven #1

Årets første tur opp Bergens berømte Stoltzekleiv er i dag gått. Kunne ikke drømt om bedre tidspunkt eller vær eller noen ting. Til og med tiden var relativt ok. (Man må ta tiden. Halo, jeg hadde snudd etter 500m oppover der hvis det ikke var for det faktum at jeg skal konkurrere mot meg selv. Ingen ting er bedre motivasjon enn å slå sin egen rekord. Så det er sagt.) Men altså, når jeg sitter her godt inne i min egen stue, gjerne litt behagelig slik at jeg ikke kjenner at kroppen verker etter hard belastning, kan jeg godt planlegge å gå Stoltzen minst én gang i uka fram til jeg drar hjem på sommerferie. God plan. Jeg er en sånn person som liker å leke supersporty. Som tror at jeg egentlig har god kondis selv om jeg ikke har trent kondis på en stund, bare fordi jeg føler det. Som tenker at jeg kan klare mye tyngre utfordringer enn mange andre, bare fordi jeg føler det. Å gå opp Stoltzen på under 20 minutter er ikke noe problem. Jeg er jo en av de som får det til.

Jeg hater meg selv hver gang jeg er halvveis opp. Det rett og slett foregår en taus krig mellom viljen og hjernen. Poenget med alt slitet, med i det hele tatt å komme på toppen? Null. Poenget med å slite, være så anpusten at du bare kjenner smaken av.... ja av jern eller noe sånnt. Tror de kaller det blodsmak. Poenget med å svimle rundt i "trappetrinn" oppover et bratt fjell? Null. Ikke der og da hvertfall. Å komme i form kan jeg jo på andre måter. Det går an å løpe bortover også, uten å være i risikosonen for personlig sammenbrudd hvor bena ikke orker mer. Det skal jeg si. Jeg hater det virkelig, jeg nesten gir opp og jeg lover meg selv at jeg aldri mer skal gjøre det.

Det er når jeg er halvveis. Jeg prøver å ikke ta pauser på den strekningen, i fare for å faktisk gi opp. Dermed har jeg til gode å ha gitt opp ennå. For hver gang jeg er på toppen. Hver gang jeg har konkurrert med meg selv, og vunnet, hvertfall ikke tapt, så kommer godfølelsen. Jeg klarte det i dag igjen. Jeg gikk forbi mange og det var bare én som gikk forbi meg. Blodsmak, melkesyre? De ligger igjen i trappa. Psyken tok seg av dem, for plutselig kunne jeg ikke kjenne noe lenger. Og jeg datt ikke en eneste gang, så så nær ved å besvime kan jeg da ikke ha vært. Faktisk var det en ganske deilig tur. Beste måten å komme i form på.

Noe jeg definitivt skal gjøre igjen... Sikkert minst én gang i uka framover. Til og med når det regner. (Men det skal det selvfølgelig ikke gjøre, de har jo meldt sol).

Blodslit og fastfood

Kanksje ikke blodslit. Jeg jobber i butikk. Vaktene mine er fra 5 til 8 timer som regel. Mest 5. Og på dager som denne, da det bare er kunder innom som trenger min hjelp 30% av tia, så får jeg mye tid til surring og sos. Men sliten blir jeg. Tung i hodet kanskje. Føler jeg har vært på jobb i en evighet. Hver gang telefonen ringer får jeg lyst til å ta av røret, bare sånn 5 cm over telefonen, for så å legge det raskt på plass igjen. Men vi kan ikke gjøre sånn. Hva ville sjefen si da? Bli kvitt telefonskrekken og gidd å svare på de tåplige spørsmålene telefonrøret alltid må stille...

Nei. Slitet kommer av matmangel tror jeg. Ok, kanskje enkelte av bokstablene er litt slitsomme å drasse på, men det setter meg ikke helt ut. Mat ja. Og det faktum at alle kollegaene mine drikker kaffe, mens jeg holder meg til.. vann! Man får ikke kick av å drikke vann! Man slukker tørsten, man kan late som man kan holde sulten i sjakk, men man kan ikke slukke den evigvarende søvndrukne tilværelsen man etterhvert går inn i. Derfor er det slitsomt.

Og derfor kryper jeg til korset hver gang jeg har hatt sen vakt. Det er ikke alltid energien er på topp klokka ti om kvelden når man kommer hjem og liksom skal lage seg middag. Da blir det fastfood. Pizza Mosarella. Den beste som er. Og sjokolade som jeg fant når jeg kom på jobb i dag. Påskegave fra sjefen. Veldig passende å ha med på turen hjem. Ikke bra, men sinnsykt godt. Hver gang jeg er ute å trener sier jeg til meg selv at; "dette er bra, Hilde. Sånn er det bare å forsette, du kan nesten ikke kjenne stivheten i kroppen lengre, smertene er blitt borte av musikken, bare å holde ut 20 minutter til!! Og mens du er i gang kan du tenke litt på kostholdet. Så "lett" var det å komme seg på trening, så lett er det å fra nå av bare spise sunt. You go girl!".

Særlig. Hvorfor er det da så vanskelig å gjøre akkurat det dagen etterpå? Når huet går i sus og kroppen sier vondt overalt og særlig i de musklene du brukte på trening. Hvorfor gidde når det ikke går..?

Refleksjon

I ones was young and beautiful
That was before I began diggin this grave
The deeper I got, the more dirty I became

Every year the grave got bigger and deeper
Every year my beauty faded
I felt mud on my hands, they went black and rubby

That is a man's job
The sweat, the blood and the tears
The choice I made..