Stoltzekleiven #1

Årets første tur opp Bergens berømte Stoltzekleiv er i dag gått. Kunne ikke drømt om bedre tidspunkt eller vær eller noen ting. Til og med tiden var relativt ok. (Man må ta tiden. Halo, jeg hadde snudd etter 500m oppover der hvis det ikke var for det faktum at jeg skal konkurrere mot meg selv. Ingen ting er bedre motivasjon enn å slå sin egen rekord. Så det er sagt.) Men altså, når jeg sitter her godt inne i min egen stue, gjerne litt behagelig slik at jeg ikke kjenner at kroppen verker etter hard belastning, kan jeg godt planlegge å gå Stoltzen minst én gang i uka fram til jeg drar hjem på sommerferie. God plan. Jeg er en sånn person som liker å leke supersporty. Som tror at jeg egentlig har god kondis selv om jeg ikke har trent kondis på en stund, bare fordi jeg føler det. Som tenker at jeg kan klare mye tyngre utfordringer enn mange andre, bare fordi jeg føler det. Å gå opp Stoltzen på under 20 minutter er ikke noe problem. Jeg er jo en av de som får det til.

Jeg hater meg selv hver gang jeg er halvveis opp. Det rett og slett foregår en taus krig mellom viljen og hjernen. Poenget med alt slitet, med i det hele tatt å komme på toppen? Null. Poenget med å slite, være så anpusten at du bare kjenner smaken av.... ja av jern eller noe sånnt. Tror de kaller det blodsmak. Poenget med å svimle rundt i "trappetrinn" oppover et bratt fjell? Null. Ikke der og da hvertfall. Å komme i form kan jeg jo på andre måter. Det går an å løpe bortover også, uten å være i risikosonen for personlig sammenbrudd hvor bena ikke orker mer. Det skal jeg si. Jeg hater det virkelig, jeg nesten gir opp og jeg lover meg selv at jeg aldri mer skal gjøre det.

Det er når jeg er halvveis. Jeg prøver å ikke ta pauser på den strekningen, i fare for å faktisk gi opp. Dermed har jeg til gode å ha gitt opp ennå. For hver gang jeg er på toppen. Hver gang jeg har konkurrert med meg selv, og vunnet, hvertfall ikke tapt, så kommer godfølelsen. Jeg klarte det i dag igjen. Jeg gikk forbi mange og det var bare én som gikk forbi meg. Blodsmak, melkesyre? De ligger igjen i trappa. Psyken tok seg av dem, for plutselig kunne jeg ikke kjenne noe lenger. Og jeg datt ikke en eneste gang, så så nær ved å besvime kan jeg da ikke ha vært. Faktisk var det en ganske deilig tur. Beste måten å komme i form på.

Noe jeg definitivt skal gjøre igjen... Sikkert minst én gang i uka framover. Til og med når det regner. (Men det skal det selvfølgelig ikke gjøre, de har jo meldt sol).