Skal vi være venner..?

Kilde

En venninne og jeg diskuterte dette fenomenet. På hvilket tidspunkt er det vi stopper å spørre om vi skal være venner? Det må være svært tidlig. Det er jo nesten totalt fraværende i en alder av 16 og oppover. Dersom noen kom bort til deg og spurte om ikke dere kunne være venner, ville du anta at denne personen enten var utvekslingsstudent (de sier jo så mye rart til, hvem som helst), eller at dette var en som manglet en antenne eller to. Uansett ville gjerne reaksjonen din vært en smule avvisende og skeptisk. Det kan hende, dersom du var en person med et stort hjerte og en snill sjel, at du faktisk ville sagt ja. Og deretter sånn halvhjertet vært snill mot personen siden. Kanskje funnet på noe gøy. Vist personen rundt. Tatt litt ansvar. Men det er ikke sikkert dere hadde blitt venner på den helt riktige måten likevel.

Man blir nemlig ikke venner på den måten lengre. Man blir venner gjennom å ikke si noe som helst. Noe som i bunn og grunn gjør det hele svært komplisert. Er dere venner, eller er dere ikke venner? Hva er argumentene for at nettopp du og denne andre personen er venner? Og hvor går grensen mellom venner og kjærester?

Venner defineres i forskjellige grader. Man kan kanskje tenke seg en skala. Der de med høyest verdi, i enden av skalaen, er dine aller beste venner. De du har kjent i mange år, de du deler alt med, de du kan være deg selv med, de du er virkelig glad i og ikke orker å miste. I andre enden av skalaen har du heller sagt bekjente. Du kan ha mange bekjente, som både er hyggelige og morsomme mennesker. Folk du kan prate og le med, men kanskje bare i visse situasjoner. Kanskje er dere bare i samme gjeng og klarer kun å være venner dersom en tredje person er til stede. Disse vet ingen ting om deg. De kjenner deg ikke, men de er venner likevel.

For hvem da? Jeg kan gjøre meg opp en mening om hvem som er mine gode venner, med det er ikke dermed sagt at jeg er en av deres. Det foreligger ingen beviser på om noen er din venn eller ikke. Det holder ikke at dere er venner på facebook. Folk har venner de ikke engang har møtt, på facebook (Speilvendt skriver forresten et genialt innlegg om dette). Det foreligger ingen beviser på når et eventuelt vennskap starter, eller slutter. Det er ingen ting som sier om dette er et godt vennskap som man burde ta vare på, eller om dette er et vennskap som kommer til å gjøre deg sprø. Ingen advarsler på forhånd. Ingen bekreftelser eller bindinger. Bare antagelser.

Det er enkelt som barn. Vanskelig som voksen. De eneste avgjørende spørsmålene du får som voksen, om å knytte relasjoner, er om dere skal flytte sammen eller gifte dere. Det er få som spør kjæreste-spørsmålet. Det bare blir sånn. Det er heller ikke ofte noen spør bestevenn-spørsmålet. Det bare blir sånn.

Og det er greit. For de aller fleste mennesker samhandler godt med hverandre. De aller fleste kommuniserer på de utroligste måter. Folk skjønner tegninga, relasjoner blir som regel en gjensidig følelse, hvor man snart vet akkurat hvor på skalaen den ligger. Men for alle de som ikke klarer det. Alle de som har vanskelig for å få venner og kjæreste. Alle de som hele tiden føler seg utenfor og er usikre. For alle de som føler seg nedsette. For disse, må verden være brutal. Det er ingen som spør dem om de vil ha en venn.

Når dagen ikke går så kjedelig som planlagt

Jeg er et rutine-menneske. Alt for dårlig til å gjøre ting på impuls, og har ofte en kjedelig og godt planlagt hverdag, hvor alt skal gå slag i slag. Ellers rekker jeg jo ikke det jeg skal. Det er en unnskyldning, selvsagt, jeg rekker det jeg skal bare jeg vil, men den er likevel god å ha. For jeg er generelt dårlig til å utføre ting som er ikke-planlagt. Dårlig på eget initiativ, men dersom noen drar meg med på noe nytt og spennende, klarer jeg vel alltids å hoppe på i fart og la tilfeldighetene styre. Men det må som sagt være noe eller noen andre som tar tak i meg.

Anyhows.
Der finnes noen unntak. Unntak i min ellers så kjedelige og travle hverdag. Noen ganger går den rett og slett ikke etter planen. Noen ganger kommer det tilfeldigheter snikende. Et og annet setter igjen et lite preg, et lite spor, som gjør at planene blir en anelse forandret. Dagen min i dag startet for eksempel med at jeg våknet i en tid av det jeg tror kan ha vært midt på natten. Grunnen til at jeg våknet var fordi jeg hatt satt opp vinduet på soverommet, slik at de deilige minusgradene kan krype inn. Og når vinduet er åpent hører jeg ganske godt det som skjer på utsiden. Det var i dette tilfellet en bil. En bil som høres ut som den gasser veldig på. Og så etterfulgt av et brak. Min første tanke er: "makan som folk må bråke midt på natta, råne kan de vel gjøre på den riktige siden av midnatt, også har de ikke lært seg å rygge engang! Da kan de søren meg få betale for den bulken selv!" Og så sovnet jeg igjen.

Det viste seg i midlertidig at dette kanskje var litt mer mot morgenkvisten enn midt på natten. Og at den som satt bak rattet hverken hadde gitt gass, eller rygget. Denne personen hadde snarere stått på bremsene og sklidd med god fart inn i den ene lyktestolpen det er mulig å krasje i nedover veien vår. For en dust. Det gjorde dagen min en liten del bedre at jeg kunne våkne opp og le av andres ulykke. Tenk å kveste bilen sin på den måten, ha ha.

Og deretter gikk alt på vrange. For det var selvfølgelig en grunn til at denne bilen havna i en lyktestolpe. Det er visst ikke så mange som sikter på dem med vilje. I går regna det nemlig sludd. Og det var det samme som tynt og svært glatt isdekke i dag. Så jeg dansa meg nedover veien og rakk ikke bussen. Dette skjedde to ganger i dag. Jeg rekker alltid bussen. Jeg mener det. ALLTID.

Og akkurat denne dagen, valgte jeg å prøve å bytte den ene gaven jeg fikk til jul. Og siden det er dette ene året jeg bytter gaver, jeg gjør jo aldri det, så er den selvfølgelig helt umulig å få byttet, for det er ingen butikker som selger en sånn ting. Great! Jeg hadde strevd ganske mye for å få den med meg til butikken. Det er nemlig ikke så veldig enkelt å gå rundt med noe tungt og knusbart, når du er på kanten til å tryne ved annenhvert steg. Jeg var villig til å ofre ganske mange av mine egne frisk lemmer for at ingen ting skulle skje med gaven.

I tillegg er det jo onsdag i dag. Noe som betyr jobbedag. Og jeg kommer presis til jobben som vanlig. Gjør det jeg skal gjøre, og er i som alltid hyggelig mot alle. Da passer det også kjempebra at alle kundene denne dagen har bestemt seg for å komme rett etter at jeg er blitt alene på jobb. Og alle skal ha gaver. Som skal pakkes. Og så, midt oppi det hele, så klikker kvitteringsmaskinen. Det er en maskin av svært enkel konstruksjon, så det skal jo litt til liksom. Men jeg er jo både teknisk og logisk av meg og i stand til å fikse ting. Hadde det ikke vært for at tekniske ting ikke funker for meg, så kunne det gått bra. Men det gikk ikke bra altså. Jeg fant ut at jeg skulle prøve å trykke på en knapp, også fant den ut at den ville skrive ut alt av kvitteringer for denne dagen. Samtidig fant den ut at avbryt knappen ikke skulle fungere mer. Du kan liksom se for deg at du ved en feil har trykket på "print all" på et dokument på 100 sider, også rett etterpå så klikker skriveren og bare fortsetter å spy ut papir. Ja, det var akkurat sånn. Bare at nå hadde jeg en hel haug med kunder på andre siden av disken, som sto der og så ut som spørsmålstegn når jeg trakk fram remser på remser med papir som jeg fortvilet prøvde å gjemme bort i en ledig krok. Det er forøvrig ikke noe som heter ledig plass på min jobb, så det ble gulvet da. Mens jeg i tillegg rødmer stygt og kommer med et og annet fortvilet utrop og nesten-banning (man skal jo tross alt holde seg litt anstendig foran kundene). De vet liksom ikke helt om de skal le eller gråte. Ikke jeg heller.

Men jeg løste det hele ganske fint, kremt, om jeg får si det selv. Etter et par seks meter med kvittering, så rev jeg opp hele greia og tok ut papiret. På den måten kunne det jo ikke komme mer. Og så lo jeg litt høyt. Bare sånn for å skremme kundene mine enda mer. Jeg tror noen ganger at de skulle ønske at det ikke bare var meg på jobb, sånn at noen andre, litt mer stabile kunne ekspidere dem. De gamle damene har et par ganger prestert å fortelle meg at de heller kommer tilbake en annen dag når de andre er på jobb.

Jeg rakk ikke bussen tilbake fra jobben heller. Tredje gangen i dag. Selv om jeg hadde fått redbull av en koselig jente som delte ut til alle ansatte, og hadde nok energi til å løpe til bussen. Denne energien brukte jeg heller på å le meg halvt ihjel av at noen av gutta fra Elkjøp diskuterte arbeidstidene sine. Hysterisk morsomt.

I morgen har jeg planlagt at ingen skal krasje i den andre lyktestolpen som finnes, for det hadde bare blitt for dumt. Og ikke har jeg noen buss jeg skal rekke, eller en vakt å ta på jobb, så det skal gå riktig så fint å få en fredelig, kjedelig og rutinepreget dag i morgen. Den får gå med til klesvask, og det er overhode ikke innlagt i planen at vaskemaskinen skal ryke, igjen. Godt å ha en plan.

Suser av gårde..

Alle mann. Svirrer rundt vår egen lille akse i denne veldig store verden. Der vi går i et ukjent hus. Med bare fremmede folk. Hvem er de? Og hva gjør jeg her? Blant alle menneskene og lydene, og konsentrasjonen for å kunne gå. Vi skal til kjøkkenet. Jeg skal til kjøkkenet. Eller var det egentlig doen jeg skulle til? Jeg skulle dit ihvertfall sammen med en jeg kjenner. Som nå er borte. Det er jo ikke så rart, nå går de jo ut. Alle sammen. Ut i verden.

Og jeg skal være med. Tror jeg.

Eller skulle jeg hjem? Og hvem skal sørge for at jeg kommer meg dit?
Det gjør jeg jo selv. Såklart. Jeg kan jo passe på meg selv. Selvstendig og fornuftig som jeg er. Ja, jeg kan passe på meg selv. Komme meg hjem. Unngå ulykker og skader. Unngå overfall. Jeg kan passe på meg selv, ja, men klarer jeg det?

Og klarer de andre det? Vi skal jo være selvstendige her i verden. Det er slik oppdragelsen er. Vi skal være tøffe. Ligge øverst på listen og tåle alt. Vi skal tåle å være slemme stygge mennesker. Vi skal tåle at andre driter i oss. Vi skal tåle å bli såret, å bli forlatt. Vi skal tåle å være i samspill med alle de vi kjenner. Selv om det er aldri så vanskelig. Og vi skal klare å passe på oss selv. Hva da med alle de som blir rammet?

Hva med de som sovner i snøen på vei hjem? Hva med de som får en kniv i ryggen i et mørkt smug? Hva med de som plutselig blir arrestert? Hva med alle de som blir rammet? Er dette folk som ikke klarer å passe på seg selv, mens alle andre får det til og unngår slike ting?

Jeg tenker. Og jeg tror. Jeg tror at de trenger støtte. Jeg tror at vi trenger støtte. Alle trenger støtte av andre mennesker for å kunne passe på seg selv. Men det må mer enn én person til. To personer er ikke nok. Vi lever i en grusom verden. Statistikken sier at det er mest vanlig å bli utsatt for overgrep og drap av personer du kjenner. Om vi skal stole på statistikken eller ikke, får bli opp til en og hver av oss. Vi må nok gjøre oss noen erfaringer gjennom livet. Men alt i alt, så skulle det vært en tredje person der. Minst.

Og hvor er denne tredje personen? Eller den andre for den saks skyld? De er vel ikke akkurat så mye til stede, der vi sitter bak hver vår skjerm og danner sosiale relasjoner med internett. De er vel ikke akkurat til stede når du går til og fra butikken. De er vel ikke akkurat til stede når du går alene hjem fra fest med bare fremmede folk.

Som de sier i Toy Story: "Har alle en flyttekompis??"
Nei.
Jeg tror ikke alle har en flyttekompis. Og langt fra alle har en flyttekompis som er bra nok. En flyttekompis som skal passe på at du også er med hele veien. At du kommer deg trygt fram. En du kan reise sammen med, så du slipper å være alene. En som kan beskytte deg. Hjelpe deg. Og en som kan le din latter og gråte dine tårer. Alle har ikke en flyttekompis.

Det skremmer meg alt folk er så usosiale. At så mange har de problemene de har. At alt for mange gjør ugjerninger i desperasjon. Det skremmer meg at det blir sett på som frekt å snakke til fremmede. Det skremmer meg at det er viktigere å være på toppen, enn å ha gode venner. Og det skremmer meg at bak alle skjermene, der folk sitter og er sosiale, er alt lov.

Vi oppgraderer..!

Det er på tide å innse, for aller siste gang denne gangen, at jeg må iverksette et kraftigere tiltak mot min kjære PC. Da mener jeg kraftigere enn å sende den inn til reparasjon gang på gang, og la all min frustrasjon gå utover karene bak disken på butikken. Det hjelper ikke det grann, aldri så truende jeg har prøvd å være. Eller oppgitt. De sier bare at de forstår, og at de skal hjelpe meg så godt de kan, men det skjer aldri.

Jeg har nå, i to og et halvt år, holdt ut med en PC som ikke har fungert på diverse områder. Og jeg har vært rimelig frustrert til tider. Dette kan blant annet leses om her og her. Og ganske mange ganger har jeg bestemt meg for at det er på tide å bare skaffe seg en ny. Uten at det har blitt gjort stort praksis av, merkelig nok.

Men nå skal det skje! Jeg har denne PCen her langt opp i halsen om dagen. Den har nemlig funnet ut at den skal starte hver dag med å gi meg en svart skjerm (hadde den nå enda vært blå). Og så må jeg finne sånne hemmelige koder rundt om på tastaturet mitt for å få opp noe bilde. Det kan ta noen lange irriterende minutter, for å si det sånn. Hvis ikke så bare fryser den seg, og da er det ingen råd.

Det eneste problemet mitt nå, er å finne ut hva slags PC jeg skal gå til anskaffelse av. Jeg har på en måte holdt meg til Acer de to siste gangene. Og den første gangen kjøpte jeg ny fordi PCen til slutt ble så treig og håpløs. Og den andre gangen fordi den ikke fungerer som den skal, uten mulighet for å fikses. Og jeg går hele tiden rundt og sier at jeg er så fornøyd med Acer. Er jeg virkelig det? Men hvilket annet merke er jeg fornøyd med da? Det har jeg ingen anelse om. Og ikke stoler jeg på de som står i butikkene heller. De vil jo bare selge, eller?

Det er altså på tide med en oppgradering nå! Jeg vet bare ikke helt til hva. Men jeg er 110% fast bestemt på at mandags-PCen er på vei ut vinduet om svært kort tid.

Jeg vant!

Det er noe veldig rart med meg, for jeg har stort sett veldig mye flaks med veldig mange ting. Jeg rekker som regel alltid bussen, jeg får den siste av det jeg skal ha i butikken, jeg finner akkurat min størrelse på salg. Og sånn går no dagene.

Men når det gjelder konkurranser og lodd og tilfeldigheter, der man kan vinne noe man virkelig ønsker seg, og som hadde gitt så mye glede hvis man vant, da vinner jeg aldri. Jeg mener aldri. Jeg kan telle på én hånd de gangene jeg har vunnet i loddtrekning. Og jeg tror aldri jeg har vunnet på lotteri. Eller vunnet når man trekker ut en og annen heldig som får oppleve noe. Aldri meg.

Men i dag vant jeg! Jeg vant! Og jeg vant i en konkurranse jeg virkelig likte, hvilket vil si at jeg vant en skikkelig fin premie. Hurra! Kayso hadde en giveaway som jeg kom over i dag. Det var siste frist, så jeg tenkte at det var like greit å bare henge seg på. Og tenk, så vant jeg. Blandt så mange andre. Helt utrolig.

Premien var et gavekort på 250 kroner hos Veggfolie.no. Dette er en fantastisk premie, nok en gang. Veggfolie har veggfolier, eller klistremerker om du vil, til å ha på veggen. Det er veldig stilig og man får tak i omtrent alt mulig av motiver. Før malte man jo på slike ting selv, de som turte, eller så brukte man mønster. Sånne papirer med hull, som man malte over, og tok av etterpå. Veldig masse jobb, og kostnader.

Nå til dags derimot, kan man bare klistre motivene rett på. Og fjerne dem om man vil også. De har noen skikkelig geniale sitater, som jeg har forelsket meg i. Det sitatet jeg har sett meg ut mest er dette her:

Dette passer perfekt inn i mitt liv egentlig. Tror jeg kunne ha hatt godt av å se på noe sånt hver dag. Men jeg har ikke helt bestemt meg enda, og dessuten flytter jeg om bare et halvt år, så det kommer antageligvis ikke opp på veggen før om en stund. Så jeg må se litt rundt på de andre alternativene. Denne er et godt alternativ:

Dette gjorde virkelig dagen min altså. Endelig var det min tur til å vinne!

Er trafikkulykker et kollektivt ansvar?

Bildet er linket

Det er jo ikke til å legge under en stol at det har skjedd mye på Norges glatte veier så langt i vinter. Om det så er utforkjøringer på de rareste vis, eller større dødsulykker. Den stygge ulykken i Tromsø i går er jo et godt eksempel. Og hva er grunnen til det? Glatte og dårlige veier kan vi si. Feilprioriteringer på saltinga. For dårlig sikring. For dårlig varsel. Eller kan det også være noe annet?

Jeg funderer stadig på denne tanken når jeg er ute og kjører bil på glatte veier selv. Egentlig både på glatte såvel som tørre veier. Fenomenet er ofte det samme. Det kollektive ansvaret. For hva har størst påvirkningsgrad; at veien er glatt, dårlig og generelt uoversiktelig? Eller observasjonen av andre bilister på den samme veistrekningen som deg selv?

For min del er det faktisk det siste, må jeg innrømme. Jeg stoler alt for mye på de andre som enten kjører etter meg, men aller helst før meg. De jeg kan henge meg på og ha samme fart som. Noen som er buffere i front, som kan vurdere forholdene bedre enn meg selv. Jeg tenker som regel at sålenge de holder den farten de har, så går det nok bra for meg også. Men for en dum tanke. Hvis man skal tenke statistisk og si at 1 av 5 biler, som et eksempel, er garantert å skli ut av en bestemt sving. Ja, så kan jo den bilen like gjerne være med meg bak rattet. For akkurat da jeg kjørte der, var snøen akkurat nok slipt bort til at mine tre år gamle piggfrie dekk ikke fikk grep. Nå skal det sies at jeg kjører på piggdekk altså. Det er da vestlandet med sine dårlige veier vi snakker om, men uansett, poenget er det samme.

Så tenker jeg jo etterhvert litt lengre enn meg selv. Dersom det er sånn at jeg ofte følger strømmen og henger meg på andres fart, eller muligens lar meg presse av de bak, så kan det vel tenkes at dette gjelder andre også? Kanskje er det flere bilister der ute som egentlig ikke helt stoler på seg selv, og dessuten har mindre enn 10 års erfaring på vinterføre. Kanskje er vi gruppen av farlige bilister, og da tenker jeg på den gruppen man selv ikke vil møte fordi disse andre kan forårsake et problem og en følgende ulykke, selv om man selv er helt kompetent på veien. Kanskje er min gruppe sjåfører den gruppen, nettopp om vinteren. Ellers så er muligens den andre gruppen den med de farlige bilistene. De som kjører rått fordi de tror de vet hva de gjør. De som presser opp farten fordi de tror andre ville kjøre fortere. De som feilberegner, men som klarer seg på grunn av flaks. Kanskje er ikke bilen bak like heldig?

Dermed kan vel trafikkulykker også svakt generaliseres til et kollektivt ansvar. For hadde det ikke vært en liten sjanse for at ulykkesraten hadde gått litt ned, dersom alle hadde kjørt litt mer forsiktig? Nettopp for det felles beste. Nettopp for å holde flaksen på alles side, og tenke en liten tanke om at selv om jeg har firhjuls-trekk og piggdekk, så kan stakkaren bak være dum nok til å kjøre med bakhjulstrekk og sommerhjul.

Nytt år er stilletid

Egentlig er januar en relativt god måned. Selvfølgelig er det tilbake til hverdagen og inn i et nytt år, som i og for seg fører til mas, men samtidig så er januar måneden etter alt julestresset. Julestresset som nå de senere år varer fra 1 november til 31 desember. Det vil si to hele måneder med stress og rush det. Putt inn eksamenstid og julejobb inni alt dette, og du får den ultimate oppskriften på hvordan bruke den siste tiden av året på å slite seg ut. Første januar, alias første nyttårsdag, er altså den beste dagen i året. En obligatorisk fridag der man slipper å stå opp tidlig, eller gå ut av huset i det hele tatt.

For første gang på mange mange år, eller kanskje første gang i det hele tatt, brukte jeg hele første nyttårsdag på å bare se film og spise god mat. Det var det eneste som skjedde den dagen, og det var den perfekte starten på året. Foruten julehelgen har jeg jobbet hver eneste dag, fra lunsj til kveld (22-tiden altså) stort sett, og nyttårsaften med. Så første nyttårsdag var en fridag uten like. Avslapping på høyt nivå.

Nå har jeg én uke ferie før hverdagen setter inn for fullt igjen. Den skal brukes til det jeg kaller stilletid. Det vil i korte trekk si; å gjøre ingen ting. Hvertfall ingen ting fornuftig. Jeg skal sove lenge. Kose meg med en bok. Se film. Spille piano. Også skal jeg lære meg mitt nye kamera. Jeg har i to år ønsket meg veldig et speilreflekskamera, og endelig i år (eller i fjor selvfølgelig), fikk jeg det jeg ønsket meg. Så nå er jeg stolt eier av et av Canons nybegynnerkameraer; EOS 500D. Og med økt kunnskap om et bra kamera, skal det selvfølgelig bli mer og bedre bilder på bloggen.

Til dette nye året, som vi nå kaller to tusen og elleve, har jeg ikke satt opp noen nyttårsforsetter. Det vil sikkert ligge noen tanker bak i hodet mitt, og jada, også dette året satser jeg på å bli et bedre menneske, men det er ikke noe poeng å skrive ned noe konkret. Jeg klarer ikke følge dem uansett. I stedet tenker jeg meg at jeg kan ønske i mitt stille sinn hvordan ting vill bli. Og at jeg skal bli flinkere til å tenke mer på meg selv, og mitt eget ve og vel. Det er viktig. Vi sliter oss så alt for fort ut, fordi vi hele tiden skal strekke til overalt. Unødvendig i grunnen. Samfunnet kan dette sammen av mindre.

Nei. Vi får satse på å forsette som før, bare ikke slite oss like mye ut. Være snille mot andre og ta vare på oss selv. Planlegge reiser som aldri blir noe av, drømme om å ha så mye penger at vi kan kjøpe ny bil. Gå fjellturer. Ake. Sole oss i parken. Det er jo straks sommer, kjenner jeg tiden rett.