Vakre Hardanger

Ja, det er som tatt ut fra et bilde i eventyrboka, men Norge, og Hardanger spesielt, er så spektakulært som verden skal ha det til. Fjelltur må være den vakreste aktiviteten jeg vet om. Det går opp og opp og opp, og jo høyere du kommer, jo brattere blir det som regel. Og jo brattere det er, jo tøffere er det å komme seg fram. Men så stopper du opp da, med en puls på godt over 170 og pust som ligner en bikkje, og ser rundt deg. Og bare må smile litt. Både fordi du er så stolt over å ha kommet deg opp, men også fordi du er stolt over å ha kommet deg opp til noe så fint. Det er en grunn til at det fineste er på toppen, du må streve litt for å få oppleve det. Så når toppen endelig ligger der, under føttene dine, og du kan se utover halve Hardangerfjorden, langs hele Folgefonna, og helt bort til Os på den andre siden. Da har du glemt at det egentlig var slitsomt. Toppen er lønn nok for strevet. (Jada, jeg er kanskje over gjennomsnittet glad i fjellene her på vestlandet, men til mitt forsvar så har ikke østlandet, der jeg kommer fra, ett eneste fjell!)

Noen bilder fra dagens tur;