Det aller værste jeg vet....

...er blodprøver. Det finnes utelukkende ikke noe annet som er værre. Blod generelt er noe jeg ikke helt takler så godt. Min store svakhet. Det ligger til familien da, mamma er værre enn meg og hennes to søstre er ikke veldig kjepphøye de heller. Det vil si, den ene tanta mi har trent seg opp litt etter litt ved å bli sykepleier, men ho var like ille før den tid.

Men i dag har jeg altså utsatt meg selv for det værste av det værste - frivillig! (Det skal faktisk godt gjøres) Men jeg måtte til legen og hadde bedt om blodprøve selv. Var jo liksom ikke så ille å tenke på 4 uker før når jeg bestilte legetimen. Jeg kjøpte sånn lokalbedøvelses-plaster på apoteket, og tenkte at det var jo genialt at de hadde. Da merker man jo ikke stikket og jeg kan bare lukke øynene og få det overstått. En blodprøve kunne jo ikke bli enklere. Men jeg var likevel ikke så veldig kjepphøy når jeg satt der på et overfylt venterom i dag tidlig og visste at uansett hvor mye jeg prøvde så ville noen snart dukke opp i døra og rope opp navnet mitt. Tiden har det med å ikke ville gå så sakte akkurat når man trenger det. Så jeg ble sittene ganske rastløs i en stol, med radio i bakgrunen og folk som hosta og nøs rundt meg på alle kanter. Sånn satt jeg og ventet på dommen, mens jeg stadig hadde øynene på døren til laben.

For å si det sånn, er det noe jeg ikke gjør så er det å dra til legen. Jeg drar aldri til legen med mindre det er absolutt nødvendig. Sånn er det bare. Jeg har et litt legeskrekk kan man si, ja jeg vet jeg er pinglete, men for min del så sitter jeg å tror at bak den døren så kommer jeg til å dø. De fleste andre kommer ut og ser mer eller mindre grønne ut, men de er jo normale. Jeg er mye svakere for blod enn dem, så en blodprøve vil jeg ikke overleve.

Dermed går jo døren opp til slutt og en stakkar vakler ut og ser ut som han har hatt en sentrifuge i magen. Så roper de opp meg og da er det bare å komme seg opp. Jeg kan sverge på at hjertet mitt hoppet over 4 slag når jeg kom inn i rommet og så den ekle legestolen og alle glassrør og sprøyter på bordet ved siden av den. Det tror jeg hjertet mitt merket selv også for som en kompensasjon begynte det å hamre vilt. Det må på et eller annet vis også gitt beskjed videre til hjernen min og lungene for der stor jeg og nærmest hyperventilerte og ble mer og mer svimmel. Men jeg fikk nå tatt av meg genseren og satt meg ned i stolen, hvit i ansiktet og tviholdt på mine egne armer. Jada Hilde, dette går bra aldri i verden.

Jeg som hadde planlagt det hele med sånt et plaster og alt. Men bedøvelsesplaster suger hardt altså! Tror du ikke jeg fortsatt kunne kjenne det når hu tok på der det hadde sitti? Joda, selv om jeg hadde hatt det på i nesten to timer! Du trenger jo bare ha det på én. Kan tro jeg så lyst på livet akkurat når jeg oppdaga det. Mellom hetetokter og besvimelsesfølelse så oppdager jeg at dette kommer til å bli akkurat like ille som jeg alltid har forestilt meg - og ja, jeg kommer til å dø! Men blodprøva ble tatt den altså, det var ikke et alternativ å komme igjen en annen gang. Den krevde en halv times tid, 2 sykepleiere, et bedøvelsesplaster som ikke virka, masse overtaling og oppmuntring, mange dype magedrag, et stk legestol, et stk liggebenk og et glass vann.

Men jeg gjorde det! Og er kjempestolt av meg selv. Jeg fikk til å frivillig møte en av mine største frykter, og selv om jeg trengte masse hjelp så fikk jeg det til. Jeg kom levende ut døra, sikkert 100 ganger grønnere enn de andre, men jeg besvimte ikke og alt gikk over på rekordtid. Jada, jeg vet jeg er pinglete, men heia meg!

Nå er det natta. Natta =)