Nå har vi gjort noe vi ikke kan...

Jeg har klart å komme meg gjennom den første virkelig slitsomme helgen i julerushet. Det tar på å være på jobb både lørdag og søndag i desember, når omtrent halve byen har tenkt å klare å kjøpe alle julegavene i løpet av dagen. Det går jo aldri, men de prøver desperat likevel. Stresser hit og dit, så masse folk på samme tid. Og har de glemt å spise de siste 7 timene? JA! Og lar de det gå utover de stakkarne som står bak disken og skal pakke inn et tårn av bøker for dem? Jaaada...  Og hva gjør vi med det? Vi smiler og vinker. Alltid like blid. Man blir bare litt (les: veldig) sliten innvendig. Men det går jo greit da. Timene går fort, vi får betalt og det er tross alt en hyggelig jobb også. Utenom helgene.

Ellers så begynner dagene å bli virkelig kalde, så i går fant jeg og min kjære samboer ut av vi måtte bytte til vinterdekk på bilen. To jenter som skal skifte dekk på en liten bil skal vel ikke være det største problemet. Vi har tross alt gjort dette før begge to. Men vi gav oss visst ut på noe vi ikke helt kunne.

For å ta del hele:
Først skal vi jo løsne alle boltene, som i og for seg ikke er den vanskligste oppgaven. Det gikk relativt greit det, vi er jo ikke så svake, og boltene satt ikke så hardt fast. Fire hjul, fire bolter på hvert hjul - 16 bolter å løsne. Det tok ikke all verdens tid heller. Vi begynte i tolv tiden og jeg skulle på jobb klokken to, så vi hadde beregnet nok tid. Trodde vi.

Jekken ble nemlig et litt større problem, som vi ikke helt hadde forutsett. Ho hadde nemlig tenkt at jeg visste hvordan man gjorde det der, og jeg hadde egentlig ikke tenkt at det var noe problem. Men så var vi plutselig ikke helt enig om hvor den skulle stå. Det endte med at vi satt den ved siden av hjulet, hvor vi fant et punkt som virka forsterka og begynte å jekke opp bilen. Det gikk faktisk helt fint det, helt fram til vi tok av bakhjulet og et eller annet gav etter slik at bilen sank ned sånn ca 10 cm. Da ble det plutselig krise. Vi fikk jo ikke jekka bilen mer opp igjen! Det var på dette punktet at min kjære venninde klikka i vinkel ganger tre - og det var i hvertfall min feil alt sammen! He he, for min del hadde jeg litt problemer med å holde igjen latteren. Enda værre ble det jo når ho fant en liten stein som ho hadde tenkt å sette bilen ned på. Det gikk jo selvfølgelig ikke, he he, så alt ble stående sånn passe på halv tolv. Det vittigste synet jeg har sett på lang tid. Angrer utrolig på at jeg ikke fikk tatt noen bilder.

Men altså, dekkskiftinga gikk ikke sånn kjempebra akkurat og tia begynte å gå. Jeg hadde ei venninde som hadde gått helt i taket og stressa som få. Og selv måtte jeg prøve å roe situasjonen mellom store anstrengelser for ikke å knekke helt sammen i latter. Det vaaar utrolig morsomt, selv om situasjonen var ganske uheldig der og da. Det endte i allefall opp med at ho ringte en kompis og formante at han kom opp med en ekstra jekk, pronto! Ho har vel aldri snakka så fort og desperat i telefonen før, så han dukka opp kort tid senere, som en reddende engel med latteren i halsen da han fikk se synet. Også ordna alt seg til slutt.

Trodde vi hvertfall. Vi fikk alle vinterdekkene på plass, relativt smertefritt og med masse hjelp. Og så var det bare å kaste seg rundt for å rekke jobben, sette seg i bilen og seile nedover bakken. Og så stoppa bilen, og der sto den og ville ikke starte igjen. Perfekt avslutning på en håpløs formiddag!

Så da har vi lært å skifte dekk da. Og skjønt at det kanskje lønner seg å ha med en sterk gutt med litt mer bilvett. Også har vi noe å le av lenge :P