Hjemmeværende, invalid og rastløs

Jeg er veldig mett på alt som heter TV (reality shows, såpeserier, komedier som går om og om igjen, tegneserier, nyheter, til og med været), sofaen er det siste stedet jeg vil tilbringe mesteparten av dagen, og brød med nugatti begynner å smake mindre og mindre. Det var ingen som fortalte meg hvor utrolig kjedelig dette skulle bli.

Jeg var faktisk ikke helt forberedt på de utfordringene jeg skulle møte i ettertid av en operasjon i foten. Det var litt værre enn jeg trodde. Hele min familie har gått på krykker minst to ganger, alle unntatt meg, og det er ingen av dem som har klart å fortelle meg hvor vanskelig det faktisk er. Det måtte jeg smertelig finne ut av på egen hånd. Det var selve operasjonen som var hinderet for min del, om jeg bare kom meg igjennom den så skulle jeg da alltids få til resten. Og opreasjonen kom jeg meg jo igjennom, til slutt. De måtte bare holde meg hardt nede på operasjonsbordet og stikke den hersens nåla, holde meg fast litt mer, og deretter sprøyte inn i meg en god dose med beroligende ( /lystgassmiddel/rus/villighetsserum). Etter det var alt greit, og det gjorde jo ikke den minste ting at de måtte feste ting på meg, måle ting på meg, eller forårsake smerte. Det gjorde ikke den minste ting at jeg hadde et rør i hånda. Og så sov jeg. Plutselig.

Det som gjorde noe, var å våkne og kjenne at noen har klipt opp skjelettet i den ene foten. Å finne ut at det de har tenkt å fikse smerten med, er paracet. Enkel vanlig paracet. Det gjorde noe å ha uutholdelige smerter i tre dager, uten å egentlig få vite at det er normalt. Og det var ikke så veldig gøy å oppdage at jeg faktisk var totalt hjelpesløs. Jeg trengte plutselig hjelp til absolutt alt. Å være alene hjemme de første 12 dagene, var akkurat disse dagene et lite strev. Jeg elsker alle de fantastiske menneskene som kom helt hjem til meg, passa på meg, gav meg mat og oppmuntring (av en heller merkelig grunn fant jeg meg selv svært pessimistisk de første dagene etter operasjon). Og ikke minst gav de meg underholdning. For det gjorde noe at jeg plutselig ikke kunne fungere normalt lengre. Det gjorde noe at jeg ikke orker stå oppreist mer enn 10 minutter om gangen. Og det gjorde noe at jeg må sitte nokså hjelpesløs i en sofa i flere uker framover.