Televisjonen har taket på meg

Noen mennesker er sånne som bare lar livet gå sin gang. Noen klarer å bare kaste seg på bølgen og flyte fint der på den brusende toppen. Noen får det til, andre ikke. Noen bekymrer seg ikke, det gjør andre. Andre bekymrer seg for alt. Noen bare hopper i ting og gjør det, andre tenker først. Jeg er en sånn som tenker først. Jeg kaller meg selv 'alt for ofte fornuftig'. Og jeg tror at jeg alt for ofte er fornuftig. Fornuftig-freak.

Folk som er fornuftige lar seg ikke så lett påvirke. Folk som er fornuftige vil fort se forskjell på hva som er logisk rett, og hva som bare er tull. Folk som er fornuftige ser at det finnes viktigere ting i verden. Jeg er ikke helt der. Jeg er Hilde som tenker fornuftig i alle tilfeller, utenom dette. (Men heh, jeg kan forklare det med et psykologisk perspektiv, og er i grunnen helt uskyldig).

Hverdagen min planlegges rundt programmer. Jeg kan le så jeg griner av reklame, som reklamerer for vaskemidler, og jeg vet akkurat hva som kommer til å skje i neste episode av diverse såpeserier som går i 12-tiden hver dag. Og jeg lar meg påvirke. Skyldig. Jeg må få med meg neste episode (dette fungerer forresten kjempebra på lesingen min, ved at jeg blir veldig effektiv en halvtime før sendetid). Jeg snakker ikke med folk i telefonen enkelte tidspunkter på dagen, og jeg vokter tv-kontrollen som en hauk, i fare for at noen skal komme til å bytte program rett før det begynner. Eller i værste fall skur av, skrekk.

Jeg begynner å elske reklamene. Det er trist. Ikke bare elsker jeg dem, jeg tror fullt og helt på dem også. Jeg kan navnene på halvparten av skuespillerne, og jeg har skjønt den dypere meningen. Jeg vet akkurat hva jeg skal kjøpe neste gang jeg er i butikken. Jeg har sett meg ut en hel ny garderobe, gjennom reklamene selvsagt. Enda godt jeg ikke går så ofte ut døra nå om dagen.

Og så. Når de har skiftet om på programmene, tatt bort noe og lagt til noe annet. Når planen om å følge mine ny venner på deres ferder, plutselig ikke lar seg gjøre likevel. Ja da sitter jeg her da. Og har ingen ting å gjøre. Det var min eneste plan for dagen, og den gikk i vasken. Ikke kan jeg bake noe heller!

Verdenen av TV har tatt meg. Totalt. Noen, redd meg.

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.