Vondt og vondere

Å våkne opp etter en operasjon, der jeg finner ut at de smertestillende de har gitt meg ikke har den aller største effekt, er vondt nok. Værre blir det når du kommer hjem og de sterke sakene de har putta i meg sakte, men ganske så sikkert, har mistet effekt. Da er det vondt da. Også blir det, like sakte og sikkert, bedre og bedre. Og nå er det bra. Endelig er det bra.

Og så vil de at jeg skal begynne å påføre meg selv mer smerte igjen. Som om det var det første jeg ønsket meg nå. Nå skal jeg visst begynne å gå.

Dette har jeg ventet på i 7,5 uker. Den første uka trodde jeg ikke denne dagen skulle komme engang, men nå er den altså her. Og reaksjonen er at jeg gruer meg til å sette ned foten for hvert skritt. Jeg har blitt sinnsykt sterk i det ene benet mitt. Blitt faktisk veldig flink til å hoppe rundt på ett ben. Det har blitt helt naturlig å holde den andre foten opp, akkurat så høyt at den ikke støter borti noe, selv ikke kanter eller trappetrinn. Og jeg er blitt en reser på krykker. De forhatte krykkene.

Om jeg har lyst til å gjøre det vondere for meg selv, med å begynne å gå igjen? Ikke akkurat. Men jeg må. Så nå er det bare å se frem til turer på fjellet igjen, og stålsette meg på at folk kommer til å slutte å gjøre alt for meg. Og på en måte skal det bli deilig å slippe å få forskremte blikk på jobben, hver gang de spør om jeg kan hente en bok, og ser at jeg ikke kan gå. Det skal bli deilig å kunne gå langs gata uten at folk ser uforskammet mye på meg. Og det skal bli deilig å kunne gå i matbutikken og handle helt selv.