Risikosport på høyt plan

Å være kunde i julerushet nå om dagen er risikosport det. No kidding. Jeg kan, med svært liten prosent selvfølgelig, men dog, på en måte forstå hvorfor annenhver kunde blir sur for den minste ting. De går jo tross alt gjennom mye stress og press. Og antageligvis er vi som står bak disken en smule mindre hyggelig enn ellers. Faktisk er det sånn at vi er tikkende bomber som kan eksplodere når som helst.

Julerush er stress, kav og mas fra ende til annen. Det er Texas, Kansas, Las Vegas og Sverige på én gang. Og lunsjpause? Det har vi ikke sett. Vi blir spurt om de mest idiotiske ting, og er det noe vi ikke har så er det liksom vår skyld. Hva med å skylde på en av de 50 foran deg i køen som stakk av med det siste eksemplaret. Ser dere ikke at det er julegavehandel på gang, og vi blir utsolgt på et blunk?

Men tikkende bomber ja. Tenk deg at du ikke har spist på 6 timer. Du har heller ikke fått muligheten til å gå på do. De fire smertestillende du tok rett før jobb er på vei ut av kroppen, som igjen tilsier smerte i nylig operert fot. Hodepinen kommer snikende. Og om ikke jeg bare kan løpe ned på lageret og sjekke sånn helt for sikkerhets skyld om kanskje muligens vi har ett eksemplar igjen? Det kan jo være at det er feil på dataen og at det faktisk ligger noe der nede. Og om ikke jeg kan gjøre det så raskt som mulig, for kunde har nemlig litt dårlig tid og liker ikke vente. Og et nei tas ikke for et nei.

Jeg mener, når du får kjeft av kundene fordi de mener vi er frekke i kjeften (og her er det snakk om minimal frekkhet tross forholdene), så har de virkelig ikke tenkt seg så godt om altså. Spesielt ikke når de spør på sidelinjen. Åh, sidelinjen. Den værste siden av alle i Norli's kassaland. Der hvor kundene som ikke gidder å stille seg bakerst i køen, heller kommer opp på siden av kassaland, og spør rett ut om det de lurer på, mens du står og pakker som en gal for en annen kunde, og forbanner det hersens papiret som har satt seg fast i rullen igjen! Også forventer de faktisk at vi skal forlate køen og vie all vår tid til det de spør om. (Men har du ikke en data du kan se på da? Kan du ikke være med meg bort og vise hvor den står? Hva koster den da?)

Ser vi ut som om vi er levende leksikon eller? Jeg har prisen på et hundretalls bøker i hodet, og tittel og antall på enda et par hundre. Det er ikke hverdagskost selv om vi jobber i vår kjære bokhandel fast, engang. Prisskannere, hva er det? Kan de ha den på andre siden da? Hvorfor kan du ikke svare meg bedre?

Nei. Nå er jeg skikkelig lei, selv om det er bitte lille julaften. Customers of the mall, be aware! Å handle disse siste dagene kan regnes som risikosport, for du kan aldri vite når en av bombene går av. Byttekort?