Er det rart vi ikke bryr oss?

Når jeg var liten, eller litt mindre. Ung kanskje. Undom. Da svarte jeg alltid blidt og uskyldig til alle de som ringte meg fra en fellessentral og spurte om ikke jeg ville gi penger til en og annen god sak, at jeg ikke hadde fast månedlig inntekt og selv var fattig student. Dermed fant jeg det nesten legitimt å ikke gi penger til alt og alle andre. I tillegg la jeg til, dersom de i andre enden enten bar en stemme fra eldre og frivillige, eller stemmen var spesielt fin og hyggelig, at jeg skulle begynne å gi penger, støtte og engasjere meg så fort jeg ble voksen og fikk en jobb.

Så var det det da. Hvor går grensa for en hvit løgn? Kan man kalle det en hvit løgn når den egentlig ikke er en hvit løgn, og for stor til å være det, men at man angrer på et løfte som var litt enkelt å gi?

Problemet et jo ikke at jeg ikke har lyst til å gi penger til de som trenger det. Nå som jeg er blitt det som noen (ikke aller høyeste grad alle) ville kalle voksen, men i det minste har en fast jobb og lønning hver måned, har jeg jo god grunn til det. Problemet er at det er vanskelig å finne ut hvem man skal gi til. Hvem som er mest troverdig. Hvem som fortjener det mest.

Facebook er kilden til problemet. En stor den av den i minste fall. Samfunnet generelt er også en stor kilde, med alle de upålitelige menneskene som vandrer rundt i dette systemet av et land vi bor i (hvor blir det av 11 mnd studielån forresten? Det som dere lovte i bytte mot at vi unge skulle stemme!?). Og selvfølgelig er det naturens gang som gjør det hele til et problem. Den iboende skepsisen har sitt opphav i personlighet. Selv har jeg vel alltid vært i den lille gruppen med svært skeptiske mennesker, som stoler i veldig liten grad på noen andre. Når jeg var liten pleide jeg for eksempel å ha døra til rommet mitt låst konstant gjennom hele november og desember. Av den enkle grunn at mine søsken alltid måtte gå å snoke i julegavene (de er begge overstadig nysgjerrige, noe som har gått meg mang en gang på nervene). Til slutt ble det så mye mas at mamma tok ifra meg nøkkelen til rommet, og fikk mine søsken til å love å ikke gå inn på rommet mitt. Dette resulterte i at jeg la barnåler eller lignende små gjenstander på dørhåndtaket, slik at jeg kunne kontrollere om noen hadde åpnet døren. Det var sjelden at mine små feller var intakte når jeg kom tilbake.

Tilbake til saken.
Samfunnet, og i dette tilfellet Facebook spesielt, gir oss stadig større grunn til ikke å stole på omverdenen. I disse dager går det for eksempel en kampanje med eventyrfigurer som profilbilder. Kampanjen hevder at de som skifter profilbildet sitt til en eventyrfigur fra barndommen, støtter vold mot barn. Det er ingen som liker vold mot barn, og mange som liker figurer fra barndommen, så det gjør vi selvfølgelig. Kort tid senere kommer det imidlertidig en kontrabeskjed, som hevder at dette er en kampanje som er startet av pedofile slik at de lettere får adgang til barns profilside.

Jaha? Hva skal vi tro om det? Selvfølgelig kan begge deler være sant. Det er ikke første gangen noe sånt oppstår på Facebook. Det vil alltid være to sider av en sak. Det vil alltid være folk som er for og imot det ene og det andre. Og det vil alltid være noen som er ute etter å ødelegge, for egen gledes skyld.

Så da sitter jeg her da, skeptisk som aldri før. Og velger å ikke stole på verden der ute. Svindel og lureri bak hver en busk. Og når de ringer og ber om penger til de som trenger det. Syke, skadede, frivillige. Ja da sier jeg at jeg ikke har fast inntekt, men at jeg gjerne vil gi når jeg blir stor og får det. En hvit løgn? For jeg vil jo ikke at pengene jeg gir skal sponse en eller annen tulling med nye gardiner på sitt kontor nede i et og annet u-land. Er jeg en slem person? Eller er det egentlig ikke så rart at vi ikke kan bry oss om alt i dag?

Bilde er tilkoblet kilde