I går var siste gang på operasjonsbenken for i år. Jeg har mistet litt troen på at det er siste gang totalt. Plutselig kommer det vel en beskjed om at jeg må inn enda en gang. Gjøre det jeg hater aller mest i hele verden, nok en gang. Men må man, så må man.
Operasjonen i går gikk greit. Det vil si, greit til meg å være. Jeg vet ikke om jeg kan ta det som et godt eller dårlig tegn, at de kjenner meg igjen siden sist gang, og vet akkurat hvordan de skal ta hånd om meg. Jeg mener, når de gir meg bedøvelseskrem på armene og doper meg ned med beroligende piller slik at jeg vil være litt roligere når de stikker, så må jeg jo ha gitt et visst inntrykk. Og de er jo snille med meg, det skal de ha. Men altså, logikk? Når de stikker meg to ganger uten hell, og jeg ligger og tror jeg skal dø, så finner de ut at kanskje de bare skal legge meg i narkose med gass. Så kan de stikke etterpå. Halo?! JA! Det er liksom det som er ønskedrømmen over alle ønskedrømmer, og de foreslår det først etter flere mislykkede stikk? Ja ja, sovne gjorde jeg i det minste til slutt.
Våknet gjorde jeg også. Med masse smerter, etter at de fant ut (igjen) at dette inngrepet nok ville bli en smule mer komplisert enn først tenkt. Takk. Forskjellen denne gangen, var at de gav meg flere doser intravenøst med smertestillende, pluss to piller av den sterkere sorten, med én gang. Ikke noe enkel paracet her i gården nei. Så jeg ble totalt slått ut i 4 timer etter at jeg hadde våknet, og spøy hver gang jeg prøvde å reise meg. Stakkars meg. Og stakkars sykepleiere. Jeg er alltid den som gir de mest jobb. Alt de må gjennomgå. Men jeg hadde verdens snilleste venninde med meg denne gangen, som gav munterhet til all vemodheten. All creds to her!
Og hjem kom jeg nå til slutt. Dagkirurgi du liksom, jeg tror kanskje de har laget en egen rubrikk i journalen min at jeg heretter automatisk vil bli holdt over natten. Dagkirurgi er liksom ikke helt min greie. Men nå er jeg nå en gang hjemme, med en mengde mye sterkere smertestillende, for et mye mindre inngrep med mindre smerter, enn forrige gang. Så dette er liksom ikke så ille. Jeg nektet å la meg sykemelde, så til uka er jeg nok oppe å går igjen. Må jo det.
Så satser jeg på at 2011 skal bli et operasjonsfritt år. Det får bli mitt nyttårsforsett.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Jeg tok dagkirugi en gang. Er livredd for sykehus.Fikk valget mellom narkose eller lokal bedøvelse. Var reddere for narkosen en operasjonen så jeg tok lokalbedøvels. Etterpå ble jeg kjørt til et rom. Så fort jeg var i stand til det tok jeg tingene mine og dro. Noen timer senere ringte telefonen her hjemme. Halve sykehuset lette etter meg. Det visst noe om at man skal skrives ut. Nytter ikke bare å gå.
SvarSlettHe he, nei man skal visst ikke gå før man får beskjed. Min erfaring er riktignok at de stenger tidlig, og derfor er mer enn ivrig etter å kaste meg ut. Ikke bare enkelt når man såvidt klarer å holde seg på beina :P
SvarSlett