Varetelling

Jippi, dette er sommerjobben min. Bip'e alle tingser, ark, blyanter, dvd'er, og ja; ALLE bøker i hele butikken. På min egen jobb. En jobb som tilsynelatende ikke skulle inneholde uendelig telling, heller småforvirrede tyske turister som trenger kart opp til Fløyen. Og mødrene som skal ha sommerens roman. Og lange, men avslappende dager der jeg ikke hadde trengt å være hundre prosent til stede på jobb.

Jeg slapp å gjøre det alene. Alle, de mange, fikk hver sin bip'er. Og etter en kort stund ble hele butikken fylt med en egen sang av bip'ing. Og alt skulle telles. Konvolutter. Teip. Klistremerker. Klistremerkene var værst. De tok en halv evighet ganger fire, for ingen kunne jo ha den samme strekkoden.

"Oi, mamma, her inne hører jeg bare masse piping!"
Bare ikke finn på å røre klistremerkestativet.
"Kan jeg ta den?"
Selvfølgelig kan du ta den og holde den en stund, for så å sette den stygt tilbake et helt annet sted. Null problem om ting blir telt to ganger.
"Hvem har tatt her? Og har noen tatt her? Har begge dere tatt her ja? Oi.. "

Kort sagt. Alle som har vært på varetelling, for en eller annen butikk, vet at det suger. Men det bare må gjøres. Så i dag sto jeg opp ti minutter før klokken slo seks om morgenen, for så å ta buss nesten en time, og stilte opp veldig glad og ...trøtt, for å hjelpe til med telling. Aldri igjen.