Virkeligheten

Den er hard. Det visste han mye om. Han hadde erfart den tett på kroppen i mange år nå. Kunne fortalt alt om den, men det var sjelden noen som spurte. De spør ikke. Snakker ikke til ham. Ikke vanlige folk. De bare ser, stirrer med skeptiske øyne. Men der er en forskjell, folk er forskjellige. De unge forstår ikke. Blikkende de sender har ikke ord, de vet ikke om de er redde eller nysgjerrige. Kanskje ler de inni seg. Får det bare ikke frem i blikket enda. Stygge blikk. De tilhører de eldre. Ikke gamle, men gamle nok til å ville legge skylden på andre. "Det er din egen skyld" sier de. Det vet han jo.

Akkurat her er den beste plassen. Den er ikke like trekkfull som de andre, klart en av yndlingsplassene. Rundt ham er det grått. Grått og hardt. Den tykke jakken er ikke like tykk lenger, den trekker og det er hull flere steder. Fargene har bleknet. Grønt og blått er blitt til duse slitte farger som minner mer om fargerik grå. Skjegget har ikke blitt klippet på mange år. Det har mistet sin farge i likhet med ansiktet og lyset i øynene. Men det er fortsatt den beste plassen.

Det trekker varmt fra et sted. Da gjør det ikke så mye at han sitter hardt på et tynt laken eller at damen som akkurat gikk forbi hadde et av de stygge blikkene. Ikke se denne veien. Det har ikke snødd så lenge enda, men det er godt og kaldt i bakken. Vinden er kald. Natten har ikke begynt engang.

Han vet det. Han har fortsatt vettet i behold selv om årene begynner å dra på. Han vet det. Han har skyld. Det var ikke etter vilje, men det skjedde likevel. Livet er vanskelig nok som det er, ikke alle utfordringer kan takles. Det sier han selv. Det sier ikke blikkene som ser på han, selv om de er gått forbi ham for 10 meter siden. De vet det ikke de. De aner ikke hvordan det er. De kan ikke sammenligne. Han ville det ikke egentlig. Men sånn er det blitt. I et siste sukk svinner den siste lille bit av verdighet ut av ham, før han setter blokkfløyten til munnen.

Virkeligheten. Kort fortalt.