Troll, facebook og samfunnet...

Hverdag kl 16 fredag. Det er og blir et eneste rot. Folk virrer absolutt over alt. De skal steder, men det vet ikke helt hvor eller når. Alle stresser, men bare halvparten av dem har grunn til det. Den andre halvparten finner ut om et kvarter at de ikke trengte å stresse - de er for sent ute likevel og må bruke en time på å vente på neste buss. Polet er fullt. Fredag er jo ikke drikkedag, det er kinodag. Men det er vel best å være sikret likevel. Hvertfall han gamle gubben som skal på rølpefylla med de to kompisene han har. Leke 25 år i en alder av 53. Gøy.

Matbutikkene er værre. Alle skal ha taco, kjøtt, snop. Kassene går én etter én tom for vekslepenger, kaos i rekkene. Mer ventetid og mer stress på oss som står i kø. Jeg skal bare ha to ting, kan jeg komme først? Når du endelig kommer ut i friheten ser du at de eneste bussene som går er ekspressbusser til Bergens alle kanter. Kjempefint for oss som bor midt i mellom en ekspress-strekning og ikke kommer av på veien. Det er fullt på bussene også. Helg er vel kanskje et bedre ord.

Troll. Det finnes virkelig mange trollete folk der ute. I går støtte jeg på en litt stor mann som spurte meg om åpningstidene. Når du vandrer hvileløst omkring, venter på bussen, og er helt i dine egne tanker, forventer du ikke alltid at noen skal snakke til deg. Det er generelt sett ikke mye som fanger min oppmerksomhet når oppmerksomheten vender innover. Men denne mannen klarte å banke på skallet og komme gjennom. Han så ikke så spesiell ut. Ikke egentlig. Stor. Svarte klær. Det var stemmen hans som fikk meg til akkurat ikke å rygge litt bakover.

Han blir kategorisert som troll nettopp på grunn av stemmen. Jeg har virkelig (helt sant) aldri hørt en så lys og pipende stemme på en så stor og godt voksen mann før. Han pep et spørsmål til meg. Noe må ha gått forferdelig galt et sted. Det var som om han ikke engang var kommet fram til stemmeskifte. Bare låst seg i en alder av, ja, 5 år kanskje? Ikke bra.

Det er når jeg møter på sånne at jeg slutter å synes synd på meg selv. Skavanker har vi da alle, perfekte blir ingen, men noen er virkelig helt ute i kanten av det som utgjør gjennomsnittet. Når jeg støter på sånne folk må jeg legge de til troll-listen min. Ja, grusom person jeg er, men det gir oss andre litt bedre selvtillit å se hva vi hvertfall slipper her i livet. Ille...

Og når vi først er inne på folkene der ute; for å sitere Henriette Bruusgaard ,fra programmet 4-stjernes middag som går på TV Norge, "Hva slags samfunn er det vi lever i!?". Nei si det. Et forvirra et. Surrete. Usosialt. Facebook. Om jeg også er facebook-avhengig? Ja. Desverre. Jeg må innom hver dag. Jeg blir sittende opptil flere timer om gangen. Må dele med andre, tar til meg det andre deler. Om det er trist? Ja. I aller høyeste grad. Med unntak av når det kommer til kontakt med folk som er langt borte. Men jeg kunne ringt. Snakka ordentlig med dem. Om jeg har tid? Nei, men jeg kunne tatt meg tid.

Nå må jeg sitere en i fra min egen klasse; "Facebook er på en måte blitt et eget... hva skal jeg si... folkeslag?". Og han har så rett. Det er jo bare trist, og ikke noe mer, at folk blir sittene foran hver sin skjerm og føle seg sosiale. Det gjelder ikke bare facebook altså, det gjelder nett og tenkologi generelt. Hvor er det blitt av gode gamle besøk av hverandre. Er det så stort tiltak og komme seg ut døra og bort til en venn? Har vi så lite tid at det eneste vi har tid til av sosiale aktiviteter er 2 timer før vi legger oss, og derfor må det skje over nett? Nei, det gjelder å komme seg ut. Være i aktivitet, dra på tur, gjøre noe sosialt utenom å gå på byen eller spille dataspill. Ja. Det er blitt et eget folkeslag. Du har de, også har du oss som tviholder på våre foreldres tradisjoner, selv om vi er i facebook-alder. Også har du de eldre igjen. De som enten prøver å komme seg inn i dette samfunnet, eller ikke skjønner hva det er. Hold dere utenfor, det er det lureste.

Samfunn, facebook og troll. Kreativitet og tanketømming på en fredag.