Politikk og sånt

Jeg har prøvd å gjøre en innsats for demokratiet i dag. Ikke det at politikk noen gang har interessert meg noe særlig, men jeg synes det er viktig å stemme. Demokrati er en bra ting, best å holde liv i det sålenge som mulig. Men politiske partier derimot, er jeg ikke like begeistret for. Sånn ved første øyekast, om man kan kalle det det, så synes jeg at alle partiene er dårlige. Alle er dårlige, alle har urealistiske mål og alle lover for mye. I tillegg bruker de grenseløst mye penger på valgkampanjene sine. Jeg skjemmes litt over akkurat det. Bruke millioner på flyers og drops og effekter, når disse pengene heller kunne brukes til skoler, eldreomsorg, bedre veier eller noe mer fornuftig.

Men så ser jeg selvfølgelig nærmere etter og innser at noen av disse politiske partiene kanskje har noe bra å komme med. Mange av dem har faktisk ett og annet fornuftig. Og selvfølgelig mye ufornuftig og urealistisk. Men hvilket parti er da best? Og hvilket er best for akkurat min kommune? Som jeg for øvrig ikke bor i engang, fordi jeg er i Bergen og studerer. Det er det som er problemet. Og ingen klarer å skille seg ut som mye bedre eller mye dårligere enn de andre. (Eller jo, det er et par jeg absolutt ikke skal stemme på, men føler ikke for å nevne de her).

Ved forrige valg, stemte jeg på det partiet som jeg følte gav mest fordeler til studentene. Idiotisk i grunnen, for alle lovte gull og glitter og 11 måneders studielån, men det så vi ikke noe til. Så denne gangen har jeg tenkt å gå litt grundigere til verks. Jeg har samlet opp en hel pose med brosjyrer om partiene, og skal prøve å bruke internet mer aktivt, slik at jeg til syvende og sist, eller forhåpentligvis før valget, klarer å finne meg et parti. Tanken på å ha et eget parti, er nesten litt morsom. Men jeg skal tross alt komme meg gjennom mange engasjement-sperrer og fordommer før jeg kommer så langt. Så vi får se.

Stemme skal jeg gjøre uansett, om det så blir blankt. Så støtter jeg demokratiet.

Bøker

Jeg leser en del bøker, det har jeg alltid gjort, men spesielt når man jobber i bokhandel blir man inspirert til å lese mer. Det er så mye bra bøker der ute, og jeg vil nesten lese alle, men rekker bare noen få i løpet av livet regner jeg med. Caroline la ut en genial bokliste, som jeg har stjålet og tilpasset til meg.


Favorittbok i barndommen?
Heksene. Jeg elsket forsåvidt alle bøkene av Roald Dahl, men heksene var en klar favoritt, som jeg kunne lese igjen og igjen.

Hva leser du nå?
Akkurat nå leser jeg en barnebok, Smaragdatlaset (John Stephens), en engelsk fantasy, The name of the Wind (Patrick Rothfuss) og sånn litt innimellom dem romanen Anna Karenina (Lev Tolstoy).

Dårlig bokvane?
At jeg planlegger å lese alt for mange bøker. Jeg rekker bare å lese 1 av 3 på ferie for eksempel. Og har derfor alt for mange bøker i bokhyllen som enda ikke er lest, og som blir bortprioritert til fordel for nye.

Verste boka du har lest?
Jeg har ikke for vane å lese dårlige bøker, men jeg leste engang en bok jeg fikk i et blad. Det var tre kjærlighetshistorier som var utrolig overfladiske og teite, og det var i grunnen ingen handling i historiene annet enn at de ble forelsket og giftet seg. Unnskyldningen for å lese denne boka var vel at jeg var plassert på en strand i Egypt og ikke hadde andre alternativer.

Beste boka du har lest i år?
Nådens Omkrets av Jørgen Brekke. Jeg leste den i årsskiftet, så den er kanskje ikke helt godkjent som i år, men den er likevel så bra at jeg må nevne den.

Favorittforfatter?
J.K Rowling. Hun er overlegen. Jeg kan nevne ganske mange forfattere jeg liker veldig godt, både barnebokforfattere og skjønnlitterært, men om jeg må velge én så blir det definitivt henne.

Favorittbøker?
Harry Potter er jo en selvfølge, men Jo Nesbø sine bøker om Harry Hole er en favoritt, og Susanna Clark sin Jonathan Strange and Mr. Norrell.

Kan du lese på bussen?
Ja, det er ikke noe problem, men det forutsetter ofte at bussturen er lengre enn 10 minutter da jeg liker å lese lenge om gangen.

Hvor er din favorittplass å lese på?
Sofaen i stua er best. Ellers så leser jeg mye på senga før jeg legger meg.

Hva tenker du om å låne bort bøker?
Har ingen problemer med å låne bort bøker, regner med at folk behandler dem pent. Og dersom det er bøker som ikke betyr så mye, så går det fint om de blir der. Jeg lider allerede av plassmangel til dem.

Lager du eselører i bøkene dine?
Enda en dårlig bokvane er at jeg aldri har bokmerke. Så ja, det hender det blir eselører, men ikke så ofte. Jeg bruker heller det jeg har for hånden, alt fra kvitteringer, merkelapper og papirbiter, til gresstrå og kulepenner.

Skriver du noen gang i bøkenes marg?
Ikke i vanlige bøker, det hender jo i skolebøker, eller dersom det er en engelsk bok jeg må oversette noe fra. Jeg låner ofte engelske bøker av min tante og hun skriver alltid oversettelser i margen, så jeg har kanskje tatt det litt fra henne. Det hender også at jeg bruker markørtusj i bøkene, dersom det er enkelte sitater og lignende som jeg vil huske på.

Hvilket språk foretrekker du å lese på?
Originalspråket. Det vil si at jeg kan lese bøker på norsk, engelsk, svensk og dansk. Men det går som regel i norsk eller engelsk.

Hva får deg til å elske en bok?
At den får meg til å glemme tiden og drar meg med videre i historien. Og at jeg gjerne tenker på boken når jeg ikke leser den.

Favorittsjanger?
Krim og fantasy stiller likt.

Sjanger du leser sjeldent (men skulle ønske du leste mer av)?
Jeg leser alt for lite romaner, og holder meg langt unna bestselgerne. Men jeg burde, og vil, gjerne lese mer av dem.

Favorittbiografi?
Jeg kan faktisk ikke huske å ha lest en hel biografi på egenhånd (kanskje noe gjennom skolen). Så det må bli ingen.

Har du noen gang lest en selvhjelpsbok? 
Nei. Men jeg har lest i en selvhjelpsbok. Også studerer jeg psykologi, så mye av pensumet kan jo nesten oversettes til selvhjelp.

Kickstart på hverdagen

Foto: Eget

Sommeren har vært.. bra? Ja, den har vært bra. Men også slitsom og krevende. Jeg har opplevd dager med sol, jobb, jobb og mer jobb 6 dager i uka hele sommeren. Jeg har opplevd venner og latter og smil. Jeg har opplevd dødsfall. Jeg har opplevd rolige vakre dager i Hardanger. Jeg har sett igjen gamle venner. Jeg har nattbadet. Jeg har kost meg. Og jeg har selvsagt blitt preget av Norges store tragedie.

Den gikk alt for fort. Som vanlig, men likevel. Skulle ønske jeg hadde en hel måned til med sommerferie. Men så kom hverdagen hoppende fram, og da er det ikke annet å gjøre enn å komme seg opp om morgenen og starte på de gamle rutinene. Det er bare litt annerledes denne høsten. Alle de andre starter hverdag, så på en måte gjør jeg også det, men jeg har ikke startet med noe skole. I høst blir det utveksling til Skottland, så jeg begynner ikke før i september. Og når sommeren bare har vært et stressmoment i forhold til turen og alt jeg må tenke på i forkant, har hverdagen klart å bringe med seg forventningene. Jeg merker at jeg gleder meg masse! Og allerede nå angrer jeg på at jeg ikke har gjort alt for å bli der så lenge som mulig. Likegreit kanskje, å ta ett semester sånn at jeg raskt kan komme tilbake til kjære Bergen. Men bloggen vil vel bli en slags reiseblogg i høst, der jeg vil dele mine opplevelser fra det vakre landet.

Men nå venter jeg på høsttemperatur og høstfarger, og at kondisen skal komme tilbake, og skolestart i butikken og gode gamle hverdagsrutiner. Også selvfølgelig mer inspirasjon til å skrive.

Fjell

Jeg deltar på utfordringen til Caroline, der man får et hvilket som helst tema, gitt av en av de andre, og skal skrive et blogginnlegg om dette. Det passet perfekt med litt inspirasjon nå, da jeg mer eller mindre har hatt skrivesperre siden mai. Jeg fikk temaet fjell, drømmetema spør du meg, og her er mitt bidrag. Alle bidragene til denne utfordringen ligger her. 

Fjell. Stort, høyt, episk. Bratt, glatt, farlig. Fjellet er det ene stedet der du kan se klart, selv i tåke. Ingen ting er så stødig og fast som fjellet. Bare du kommer høyt nok opp, får du en oversikt over alt. Klarhet i kaoset som befinner seg der nede. Og alt er langt langt borte. Lydene, luktene, folkemengdene. Du hører likevel. Du hører fuglene, lyden av naturen, vinden som stryker en klynge med lyng over hårtuppene. Du hører din egen pust, og selv pulsen høres godt. Men bare på en fin måte. Den gir et tegn om at du klarer dette. Du har styrke nok til å bestige et fjell. Komme deg bort fra alt. Opp og fram i verden. Ja, for det er nesten hele verden du ser når du kommer på toppen. I det minste følelsen av verden. For du kan se mer enn det som er menneskelig. Du kan se lengre enn du trodde dine øyne kunne mestre. Du kan se alt samlet til ett lite sted, det som til vanlig er gater og bygninger og båthavner som strekker seg fra A til overalt. Og alt henger på grep. Sammenhengene ligger der som rett linjer fra bydel til bydel. Eller så ser du andre vei, og da har fjellkjedene knyttet kjærlighetsbånd og ligger side om side i perfekt harmoni. Noen høyt oppe og noen lengre nede. 

Foto: Eget

Også er alt annerledes. Fjellet er et helt annet sted på jorden. Det er noe for seg selv, noe eget, som ikke riktig kan beskrives, men som må oppleves. Og som oppleves så sterkt at det påvirker mennesker i stor grad. Noen blir verdensmestere, andre blir friske, og noen blir glade. Bare enkelte bortskjemte tenåringer avskyr fjellet som pesten, og klager over gnagsår og svetteringer og dårlig hårspray. Men de lyver litt, for de klarer ikke helt å ikke bli imponert over den roen, den skjønnheten og den mestringsfølelsen fjellet tilbyr. Det er så massivt, det er så mye større enn et lite menneske kan fatte. Og lille Norge er dekket av dem. Det er dekket av det som gir fred, ro og frihet. Og selvfølgelig skiheiser, hytteliv og isbreer. Men likevel. Skjønnhet. Indre skjønnhet. 

Fjellet er ikke vakkert. Fjellet er grått, trist og kjedelig. Uten perfekte former, gjerne krunglete og tunge, og dekket av store steiner. Det er ikke fjellet som gir den vakre naturen. Fjellet er ikke arenaen, men amfiet. Det er det du ser rundt som gjør det hele vakkert. Det fjellet gir deg muligheten til å se. Kontrasten mellom spisse fjelltopper og en lys blå himmel, der et bratt stup flerrer opp sammenhengen og bukter seg nedover så bratt og så dypt at svimmelheten tar deg. Fargene som er så intense og detaljerte fordi de ikke er dekket med et lag av eksos og alminnelighet. Solen større enn den aldri før har vært. Langt langt bortover med detaljer, åpent landskap og mose. Perspektiv. Du er høyere enn trær, og ett skritt fram er like langt som to centimeter, og vann kan fly samtidig som snøen aldri helt smelter. Og du vet hvor du er, du er på vei opp. Og du skjønner hva som er ned. Og hele tiden blir du truffet av små slag med uforståelige inntrykk. For mye, for stort, for vakkert. Storslått og annerledes. Inntrykk de reiser verden rundt for å få en liten smakebit av, der de sitter sammenpresset i en vogn på vei opp til Fløifjellet. Det kan ikke måle seg, men det sier noe om hvor spektakulært alt er. Om bare verden aldri kommer helt opp hit. La lydene bli igjen et annet sted. 

Foto: Eget

Naturkreftene. Ordet får en mening. Mennesket blir satt på plass. Du kan ikke rå over alt og alle. Pass deg! Trå støtt og varsomt, og gjør det ordentlig. There are mountains in our way, but we climb one step every day. Fjellet er hindringer. Det er strev og utholdenhet, det er meningen at du skal bli satt på prøve. Det er meningen at ikke alt skal komme enkelt. Vi skal ikke få, vi skal fortjene. Vi skal jobbe for det. Motivasjon. Og så kommer roen. Totaliteten. Den episke stemningen. 

Pulsen synker og tiden står stille. Du får ryddet opp i tankene, løsnet opp i problemene og tatt store drag av frisk luft. Før du finner veien ned igjen, tilbake til livet. 

Verden blir aldri den samme, lille Norge er merket..

Jeg har lyst til å skrive så mye, men det finnes ingen ord som er gode nok for å beskrive hva Norge har gjennomgått denne helgen. Jeg er så sint. Jeg er så skuffet. Så rystet. Frustrert og sjokkert. Og ikke minst lei meg. Så fryktelig lei meg på vegne av alle som var offer, alle som opplevde og alle de pårørende i situasjonen i Oslo og på Utøya.

Jeg har lyst til å skrive at vi lever i en syk syk verden, og at folk der ute er helt sinnssyke. Men det er ikke sannheten. Sannheten er at det er noen der ute som mangler riktig perspektiv. Det er noen få der ute som er helt blåst, som ikke eier skam, som ikke ser hvilke konsekvenser handlinger får. Også er det verden. Verden som blir helt utrolig bra når slike ting som dette hender. En verden full av sympati, støtte og medfølelse. En verden i fellesskap. Et Norge i fellesskap.

Kjære Norge, kjære ofre av bomben i Oslo, kjære vakre sterke ungdommen på Utøya, kjære pårørende, og kjære politi, leger og hjelpere. Jeg vil kondolere. Jeg vil være rystet og lei meg og sint sammen med dere. Jeg vil si hvor fantastisk tapre dere har vært. Hvor fantastisk omsorgsfulle dere har vært. Hvor fantastisk hjelpsomme dere har vært. Jeg er stolt av dere. Jeg er stolt av å være Norsk. Stolt av å se så mange mennesker gå gjennom så mye, og likevel stå oppreist. Likevel kjempe. Likevel gi så mye kjærlighet. Jeg er så stolt, og så rørt.

Dere vakre vakre mennesker der ute som opplever dette på nært hold: det er alltid håp. Det er alltid en framtid. Vi skal hjelpe dere fremover. Norge er samlet til støtte. Alt ordner seg til slutt, men vi skal aldri glemme 22 Juli 2011.